Mumbai

Saa da kom vi oss paa bussen etter aa ha ventet en stund, og ikke paa en hvilken som helst buss! Dette var en ordentlig luksusbuss med seter som kunne lenes helt tilbake. Som vi smertelig fikk erfare, hjelper det ikke at bussen er flott naar bussjaafoeren har et doedsoenske og veiene mellom Goa og Mumbai er beskrevet i Rough Guiden som "den verste bussturen i India". Aa kjoere i 100 km/t midt paa natten fordi man jo nesten er oeverst paa trafikkhierarkiet, er en daarlig deal - og stakkars Cathrines mage var ikke helt glad i det. Det er bra det finnes spyposer. Vi var veldig glade da vi kom oss av bussen, slitne, troette og veldig dehydrerte.

Vi fikk en taxi til aa kjoere oss (til den blodigste overprisen noensinne- men vi visste jo ikke hvor langt det var!)til det eneste hotellet som hadde ledig rom - ja, guideboka hadde advart oss om aa ikke bestille i forveien, men hoerte vi paa det? Neida. Mumbai er det dyreste stedet vi har vaert til naa - rommet vaart koster 200 kroner natten, groteskt mye. Til gjengjeld har vi faatt det minste rommet vi har bodd paa hittill, malt i sukkertoeyfargene rosa og blaatt. Vi er virkelig to sukkersoete pinsesser naar vi er der, det er til og med mye madrasser. Saa vi skal ikke klage.

Men vi klager jo litt da. Satt og skulle spise middag og kom i prat med en amerikaner som visstnok var i India med en eller annen frivillig organisasjon. Fortalte om turen vaar, om hvor dyrt vi syntes det var her og hvor kult India var, men etter 10 minutter maatte han dra. "You should have some fun while you're here in Mumbai, girls. The hotel's on me for the next three days" sa han, la en pengebunke paa bordet og forsvant foer vi fikk summet oss. 3000 rupier, 450 kroner! En formue for oss. Vi er fremdeles ganske maalloese over denne gavmildheten som ikke hadde noen skumle baktanker - han spurte hverken om navn eller hotell eller noe. Wow. Finnes det faktisk saanne mennesker? Vi er veldig imponerte. Og veldig lykkelige for at busjettet vaart nok en gang blir reddet av flotte tilfeldigheter og godsinnede mennesker. Wow.

Visum har vi ikke faatt ordnet enda - det lille faktum at det faktisk er helg hadde jo ikke falt oss inn foer vi nesten stod utenfor konsulatet. Oh well, vi kan i hvert fall gjoere klart alt saa det gaar smertefritt i morgen. Det er ikke lett aa holde orden paa dagene og datoene naar man ikke har et viktig moete aa rekke eller proeve aa pugge til! Men vi bruker tiden flittig - til aa kjoepe gaver, bunkre opp med ting vi ikke vet om vi faar tak i i Kina, og drikke lassi, en av Indias mer geniale drikkevarer, en slags yoghurt med tilsatt fuktmos. Mangolassi er den klare favoritten, og etter aa ha innsett at den kostet 10 kroner bare i air-conditiondelen av restauranten men bare 5 kroner i den andre delen, drikker vi den til det rapene smaker mango. Namnam.

Ellers har vi i dag gaatt rundt og sett paa byen som er veldig mye bedre enn vi trodde den kom til aa vaere. Vi bor i et stille, koselig stroek med masse traer, 5 minutter unna er havnen der det ligger litt baater (men ikke mange seilbaater). Der er ogsaa det beryktede Taj hotell som ble bombet for ikke saa lenge siden og som naa er dekket fra topp til taa med vakter med maskingevaer. Vi vet ikke helt hva som er skumlest - truslen om terror eller et gevaer som peker paa deg uansett hvor du snur det. Heller mot det siste.

Har ogsaa sett India Gate, til og med tatt et teit turistbilde saa alle kan se at vi har vaert der. Camilla later som om at det ikke var hun som tok det. Etterpaa er den store planen aa foelge i Frank Sinatras fotspor og drikke "exotic booze in a bar in far Bombay" - midt paa lyse dagen selvfoelgelig - etter moerkets frembrudd er vi bak laaste doerer i sukkertoeyrommet vaart og roeyker vannpipe^^

I dag hadde vi ogsaa den gleden av aa bli forfulgt av en meget tvilsom mann gjennom gatene da vi gikk og loket. Foerst var vi ikke sikre, men etter aa ha stoppet og startet et par ganger, hvorpaa han gjorde det samme for saa aa "tilfeldig" komme borti Camilla to ganger, skjoente vi at det kanskje var paa tide aa forsvinne. Vi gikk forbi han og sa: "En STALKER maa man ringe POLICE for aa fjerne", for saa aa konfrontere ham og si at han skulle dra dit peppern gror for saa aa gjemme oss og loepe en annen retning. Sistnevnte fungerte best. (Til alle bekymrede sjeler - vi var aldri i fare, det var broad daylight, vi var i store gater, ingen smug, og det var bare han og vi var to.)

In other news har vi klart aa vaske toey RENT for foerste gang paa turen og er veldig stolte. For dere som ikke har blitt informert om alt vaskedramaet kan vi anbefale alle aa aldri ha med hvite klaer hit - alt man kjoeper her farger av og skitten synes mye bedre paa hvitt. Vaart hvite undertoey er naa meget mangefarget etter alle klaerne vi har kjoept - litt roedt, blaatt, groent, rosa, gult, turkist og ikke minst, svart. Sjarmerende. Men naa klarte vi faktisk aa faa det hvite tilbake til hvitt, kjolen ble reddet og Camilla innser at dette maa ha vaert et engangstilfelle og sender den hjem med neste pakke - ingen vits i aa pushe skjebnen.

I morgen skal vi dra til konsulatet og soeke visa, og krysser fingrene for at det skal gaa saa smertefritt som mulig. Naar vi har fralevert oss passene stikker vi til Matheran og slapper av der noen dager for saa aa plukke opp passene og komme oss til Kolkata, visstnok verdens verste by. Vel. Vi hadde jo ikke de stoerste forhaapningene til Mumbai, kanskje vi blir positivt overrasket i Kolkata ogsaa. Det er lov aa haape.

Haaper alt er bra der hjemme! Vi tenker paa dere naar vi drikker solmoden mangolassi og blir velsignet av tvilsomme gateprester!