Goodbye Kochi, hello Arambol!

Dagen etter dro vi igjen tilbake til Fort COchin og koste oss blant fiskegarn, strandfugler, vakre skjell (fikk hjelp av noen lokale menn til aa plukke - kyoot!) og store fisker. Kochi er virkelig en helt fantastisk by, her vil vi tilbake. Pinsessene hadde et maal for dagen, nemlig aa faa tak i et av de mange kommunistflaggene som vaiet saa stolt i vinden. Desverre var det ingen butikker som solgte disse, men vi fikk da veianvisninger til kommunistpartiets hovedkontor, og dit dro vi selvfoelgelig (med god hjelp av en veldig hyggelig tuk-tuksjaafoer som ble overlykkelig over aa ha faatt noen norske Comrades og insisterte paa aa kjoere oss rundt gratis). Vi ble moett av sjefen og maatte, som de "norwegian comrades" vi var, moete alle som jobbet der. Vi fikk flagg og ble deretter tatt med til partipressa der vi fikk hilse paa alle som laget avisen - fra maskinpusserne til redaktoeren og sjefen (som nettopp hadde blitt valgt inn i parlamentet. kult!) Vi fikk e hvordan alt ble drevet og laerte kjempemasse om produksjonen. Ogsaa fikk vi selvfoelgelig med oss baade aviser og plakater - det blri kult aa ha paa hybelen!

Og saa skulle vi dra videre. Siden begge pinsessene fremdeles er litt smaasyke, gruet vi oss veldig. Vi maatte holde oss vaakne til 10, dro til togstasjonen og satte oss paa venterommet. Utrolgi nok var det bare damer her (wow, et upper class ladies venterom med bare damer? Incredible!) og ingen rotter heller. Og toget vaart var - tro det eller ei - helt presist! On time!!! Vi kom ombord og sovnet ganske momentant, ble vekket av en veldig vaaken chai-wallah som omtrent SKREK "goooooood morning!" (alle som har sett "Good Morning, Vietnam" will know how loud ...). Og toget vaart kom frem da det skulle, vi tuk-tuket til busstasjonen og rakk akkurat bussen som vi stappet oss selv og sekkene inn paa. Sekkene vaare tar mye plass, saann vhis dere ikke visste det. HEldigvis hadde vi noen blide lokale damer ved siden av oss der vi satt bakerst i bussen, som var veldig fascinert over vaar hvite hud (delvis rosa - yes we know), saa vi ble kloepet i kinnet og kysset og snakket til paa hindi og hadde det i grunen veldig koselig. Gikk av bussen i Panjim og neste buss gikk akkurat da, og etter et kvarter paa den hoppet vi over i enda en buss som tok oss helt til Arambol. Vi er maalloese og har kommet til den konklusjonen at India proever aa gjoere opp for Mughal Sarai-opplevelsen vaar.

Vi ankom Arambol og kom oss til hotellet vaart der vi bor for 45 kroner natten. Det er 3 minutter aa gaa til stranden, og dit loep vi med en gang vi hadde faatt paa oss bikini (etter aa ha spurt our land lady om det var greit aa gaa i bikini paa stranden - man vet aldri i India), og hoppet ut i de deilige, varme, groennblaa vannet. Det var svaere boelger og kjempegoey! Etterpaa satte vi oss i en beachshack og tok oss en kald halvliter til 5 kroner og spiste litt scampi - namnam!

Etter aa ha roet oss ned og faatt slappet av gikk vi litt rundt i byen. Arambol er en liten by - og en av de faa som i foelge guideboka ikke enda er oedelagt av turisme i Goa. Vel. Byen er vel den vi har vaert i med flest turister, og slevfoelelig et tilsvarende antall selgere (soete jenter som setter seg ned ved siden av deg og forteller livshistorien sin og at de graater hver kveld fordi de ike har hvit hud og at de jobber her for aa faa raad til aa gaa paa skole og "buy thsi madam, good price". Veldig ubehagelig. Kan ikke alle selgere bare vaere plagsomme, da er de saa mye lettere aa avvise...). Men stranden er ikke saa verst, og i gaar tilbrakte vi hele dagen for det meste under parasoll og i vannet. Allikevel har vi begge klart aa bli helt ufattelig solbrente (Camilla er nesten roedere enn haaret hennes var foer og Cathrine har bobler paa hudet), og maa dermed holde oss i skyggen i dag og videre. Og vi som var saa flinke med solkremen og greier! Huff.

Ellers saa er det ganske interessant aa vaere paa stranden, spesielt i helgene naar det ogsaa komemr indere hit. Det er faa ting som faar en til aa foele seg like ukomfortabel som naar det kommer en skokk indiske gutter og gaar meget sakte forbi mens de stirrer som om de aldri har sett en mage foer (noe de jo muligens ikke har - but for gods sake, have som respect!). Den eneste tingen som kan faa en til aa foele seg mer ukomfortabel enn det maa vel vaere naar det kommer en inder gaaende oppover langs solsengene i speedo og VELDIG aapenlyst gjoer unevnelige ting mens han ser paa alla damene i bikini. Yes da. Utrolig surrealistisk, maa jo bare le. Og dekke seg til fort som faen.

Ellers er Goa et ... interessant sted. Vi er muligens de eneste her som ikke roeyker hasj, alle andre sitter og er konstant hoeye som hus. Alkohol er det heller ikke lite av, for aa si det saann. Da Cathrine klaget over at hun hadde vondt i halsen var raadet fra hippien ved siden av "have some beer", og da hun sa at det nok bare ble verre av det og at hun holdt seg til honningteen, var svaret "have some honey beer". That's the Goan spirit! Mange av de som er her har vaert her i tiaar. Litt skummelt. Vi har lovet oss selv aa aldri ende opp slik. Man har da planer med livet!

Men akkurat naa koser vi oss bare, har en liten ferie i ferien og slapper av, nyter stranden og snart er det Camillas bursdag og da skla vi ta oss en drink paa stranden, selv om det koster haarreisende 30 kroner og dreper budsjettet vaart. Oh well, you only live once.

Vel, da er det byebye fra stranden, vi tror vi stikker og tar en kokosnoett i en palmehytte-bar, eller muligens en kald oel. Oh yeah! Kos dere i kulden, da, dere^^