Den Kinesiske Mur

Vi startet tidlig på dagen for å komme oss ut til muren - det er mellom 1 og 3 timers busstur, litt avhengig av hvilket sted du drar til. Vi (og en i klassen og hennes kjære) hadde leid en bil med sjåfør (meget praktisk) som kjørte oss til og fra og ventet på oss der mens vi klatret.

Turen opp dit tok en og en halv time, også gikk vi et par trappetrinn for å komme opp til selve muren. Men kunne ta taubane også, men hallo - man er da vikinger! Muren her var annerledes enn der jeg var sist, med mormora. For det første var det mye færre folk, noe som også kanskje hadde noe med at vi kom så tidlig, men det så også ut til at det var ganske nylig restaurert, så det å gå på den var en drøm. Været var helt nydelig, sol og blå himmel, og vi gikk et stykke bortover muren, kranglet med selgere om vannpris og funderte over hvor lang tid det hadde tatt å fullføre byggeprosjektet.

Etter en stund begynte tiden å nærme seg for å gå nedover igjen, så da tok likegodt Jonas seg en løpetur opp det bratteste trappestykket - en ganske vanvittig prestasjon for de som vet hvor bratte og evig-lange slike trapper kan være. Lykkelig, solbrent og svett kom han tilbake, og kan herved for resten av livet skryte av at han har løpt opp det Kinesiske Mur.

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Jonas er her!

Sol, sommer og ferie! Dagen Jonas ankom Beijing flyplass terminal 2, bøttet det ned. Egentlig var det like greit - regn betyr litt kjøligere temperatur og større sjanse til rask akklimatiserting. Vi spiste en deilig hotpot-middag (min favorittkinamat, hvor man sitter rundt en liten gryte på midten av bordet og koker alle tingene man spiser i sosialt fellesskap) og dro innom klasseavslutsningsfesten min, men prøvde å komme oss hjem relativt tidlig så stakkars Jonas fikk sovet ut. Neste dag dro vi til Silkemarkedet for å få oss noen skreddersydde dresser. Jeg gikk for en grå pinstripe-drakt, altså skjørt, vest og jakke, og Jonas en svart pinstripe dress. Begge tok vi med oss to skreddersydde skjorter hver, så gjett om vi blir fjonge neste gang vi skal ut i et ordentlig selskap (venter herved på ordentlige selskapsinvitasjoner)!

Etter litt fram og tilbake med dressprøving og shopping, var vi ganske leie av silkemarkedets hektiske mas, og bestemte oss for å dra til den Forbudte By. Jeg var der jo for ca 6 år siden med mormora, men jeg husket ikke så veldig mye, og dessuten var hele byen under oppussing på det tidspunktet. I går var en herlig dag å være der på. Tirsdag = ikke så mange folk, ikke så mye kø. Litt overskyet, litt frisk vind = helt herlig Beijingvær som ikke tomatifiserer deg. Jeg ble ikke solbrent, tro det eller ei!

Vi kom oss inn uten noe særlig mas og tjas og begynte ferden innover mot hjertet. Den forbudte by var keiserenes tilholdssted, og er bygget slik at for hver nye port, var det færre mennesker som hadde adgang. Helt innerst var det bare evnukkene og keiserens rådgivere og konkubiner som fikk komme, og dette er da også den vakreste av alle delene. Det første man må vite om den forbudte by er at den er svær, dette er tross alt palasset til gudekeiseren av Midtens Rike, og dekker over 700 000 kvadratkilometer.  Mange av takene har forgylte topper, og alle takhjørner hadde en rad med hellige dyr på seg - dess fler, dess helligere. Vi vandret rundt til vi kom inn til det aller helligste, keiserhagen, og der satte vi oss ned og slappet av litt. Selv med vind og overskyet blir Beijing litt varmt en gang i blandt.

Ute av Den Forbudte By bestemte vi oss for å spasere til restauranten vi skulle til - en av Beijings beste dumpling-restauranter. Etter mye frem og tilbake gjennom tomme sideveier og koselige hutonger fant vi det til slutt, og spiste fire velforjente 两 dumplings - svin, okse, lam og vegetar. Herlig! Dumplings <3 Etter endt måltid (og for min del mange ntååå-er av de utrolig søte små kineserjentene som tydeligvis tilhørte restarantbetjeningen), dro vi tilbake til Slikemarkedet og hentet dressene våre, samt litt souvernirshopping for Jonas sin del og pruting for min.

Vi har spist mye forskjellig mens Jonas har vært her. Hotpot - både på den lille restauranten ved siden av og et skikkelig upclass sted i går (vi begge foretrakk den lille), som smaker herlig og er utrolig hyggelig å spise, Peking-and - som også smaker vidunderlig (dog smaken ble litt ødelagt da vi oppdaget at vannet vi bestilte ved siden av kostet 80 kroner flasken, og bitterlig ønsket vi hadde kjøpt øl til 15), og spises med grønnsaker og en spesiell saus i en slags tynn pannekake. Vi har vært på nattmarket og spist spyd med kjøtt, blekksprut (perfekt stekt, og det skal endel til!), slange (smakte som en blanding av isopor og popcorn, men uten noen nevneverdig smak - vi må ha vært uheldige med rasen), kyllinghjerter (NAM!), samt diverse andre spiselige saker. Bare å gå der var utrolig spennende og romantisk, med de røde papirlyktene og lukten fra grillmaten (og hvinene fra menneskene som prøvesmakte ting de aldri hadde drømt om at de skulle spise).

På søndag drar vi til Dalian, en by ved kysten med strand og deilig vær, og forhåpentligvis litt kjøligere enn her inni landet. Da skal vi bade! Her kommer bildene så langt fra tiden etter Jonas kom:

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket


Det tar veldig lang til å laste opp bilder på bloggen, så legger for det meste ut bilder av meg og Jonas her, mange flere fine bilder ligger på: http://www.flickr.com/photos/silvenna/sets/72157624691551983/

Beijing til nå

Et øyeblikk på veien glemte jeg at ferien noensinne kom til å komme. Den var en fjern drøm, gjemt bort blandt timene med tegn-pugging og uttale-øvelser, en gulrot som aldri kom nærmere, men heller ble mer og mer uoppnåelig bak det fjellet av lekser som samlet seg på skrivebordet mitt. Men så kom den da plutselig - den siste eksamenen er over og det er sommerferie. Igjen.
Jeg vil bruke litt tid på å oppsummere hvordan tiden her så langt har vært her i denne støvete, gule byen. Vi bor altså i boligområdet Hua Qing Jia Yuan - et fint strøk bestående av rundt 20 høyblokker - vi bor faktisk i nummer 20. Fra vår leilighet i 18 etasje kan vi skue vidt og bredt - på klare dager kan vi til og med se fjellene som omkranser byen, men som regel er det bare skyskrapere som forsvinner inn i forurensingståka vi ser.
Leiligheten vår er veldig fin - jeg har utrolig kul utsikt fra mit lille glassutskudd der skrivebordet mitt står - og vi er til nå veldig fornøyde med vår huseier. Hun drasser rundt på en luntende kinamann hver gang hun kommer innom - hun utbasunerer ordre og han sukker oppgitt og fikser ting. Også er de sammen da - selv om vi tviler på at deres arbeidsgivere er klare over det.
Vi lager aldri mat, for take-away av alskens herligheter er utrolig billig. Vi har en herlig sushi-restaurant, et drøss kinesiske og mange forskjellige vestlige i umiddelbar nærhet, så vi lider ingen nød, og man kan kjøpe alkohol på den døgnåpne 7-11 på hjørnet - det blir ikke mer 方便 (praktisk, lettvint) enn det.
Hver morgen går jeg til skolen, ofte med følge, noen ganger uten. Jeg møter den samme mannen hver dag - en vaggende, surmulende, gammel mann med en tilsvarende vaggende, surmulende gammel pekingneserhund. Jeg sier hei hver dag og gleder meg til den dagen jeg får et svar - jeg har da merket at han i hvert fall lysner litt opp når han ser meg nå. Den bikkja får i hvert fall nok tur, og jeg er overbevist om at Fuchurs hode (fra Den Uendelige Historie) er lånt fra den hunden.
I Hua Qing Jia Yuan-bygnigene er det mye annet enn boliger. Allskens hudpleie, massasje og småsjapper ligger her, samt et treningssenter som jeg frekventerer og der jeg har møtt en utrolig hyggelig instruktør som lærer meg å bokse - China Style. Jeg er frelst! Det er utrolig deilig å trene ut all frustrasjonen leksene bygger opp, og jeg føler at jeg jo på en eller annen måte må forsøke å veie opp for et halvt år i en av de mest forurensede byer - stakkars lunger. Til ettertanke - instruktøren min fortalte meg at han hadde vært noen år i Shaolin og lært kampsport, men luften der var så ren at han hele tiden ble syk og måtte til slutt tilbake til Beijing og dens besnærende støvlag.
Jeg er nå altså ferdig med sommerskolen - 5 uker med det verste arbeidspresset jeg noensinne har vært borti. Jeg lover dypt og inderlig at jeg aldri mer skal klage over norske leksemengder - det er INGENTING i forhold til disse ukene her. Ikke det at jeg hjalp å være en uke på sykehuset ... Jeg håper virkelig jeg har brukt opp min mengde uflaks for en stund, og med noen gram tenner lettere må man jo håpe at dette gjør sjansen for problemer noen tidels prosent mindre.
Hverdagen i Beijing er ganske bedagelig. Jovisst er det mye lekser, men med billig massasje, manikyr, mat og drikke er omstendighetene ganske så ideelle. Vi har en utrolig hyggelig vaskedame i bygget vårt, som vi for hver dag klarer å forklare mer om vårt opphav til - og hun smiler bredere og bredere hver gang hun ser oss. Vaskedamer  generelt, for innevasking, er egentlig ikke det helt store. Det funker nok bedre for oss å gjørra det sjæl, for kinesiske standarder for rent er ikke helt like de norske - noe som er erfart utallige ganger på de sjarmerende jentetoalettene. 
I morgen kommer Jonas på besøk, så det kan hende det blir en stund til neste blogginnlegg. Men oppdateringer og flere bilder kommer snart!
Zaijian!

Skulle ønske Bridge Cafe i Wudaokou så ut som den i Tiger Leaping Gorge

Når jeg ser gjennom alle bildene mine savner jeg å være på tur igjen ...
Photobucket
Tiger Leaping Gorge, tatt i 2009

Fugleredet

Forrige helg var vi på fotballkamp mellom Barcelona og Beijing Guoan i fugleredet. Bra stemning til tross for at Beijing spilte elendig, utrolig gøy å oppleve folkemengden her. Ble ikke mer Pettersk enn da de spilte Viva la Vida av Coldplay! Min første fotballkamp<3

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

... og en underlig kinesisk leke. Hvem vil vel ikke ha en soldat som beveger seg bortover bakken mens den skyter laserskyts og bang-banger?
Photobucket

Klassetur til Shandong

Etter forrige uke med ufattelige mengder med lekser og prøver, skulle klassen ut på tur - til Shandong, en annen provins. Med buss til togstasjonen Beijing Nan - som forøvrig så ut som en gigantisk flyplass (eller, for dere med fantasien i behold, der Harry og Humlesnurr ender opp i bok 7) - og tog videre derfra til Tai’An, byen med Kinas helligste fjell. Toget var kjempeallright - godt med benplass og gratis vann på flaske - men doene kunne godt vært asian style og ikke vestlig. Brr, togdoer ...

Nuvel. Vi ankom Shandong, jeg mer uthvilt enn på lenge etter en halvtimes powernap. Tai’an er annerledes enn Beijing, mye roligere - og mye varmere. Etter en natt på fire stjerners hotell og “vestlig frokost”, var det ut døra og inn i bussen igjen. Og når en skulle tro temperaturen ikke kunne stige mer, gjorde den nettopp det. Det var VARMT. Det var klamt. Det var rett og slett nesten uuthodelig. Og i denne badstu-temperaturen skulle vi altså bestige Tai Shan. 
Det var ikke som sist gang jeg besteg et fjell i Kina. Magiske Emei Shan forvandlet seg til et glorete turisthøl da jeg og Cathrine kom en time unna toppen, dit turistbussene kjørte opp til - og det var nettopp til et slikt sted vi ankom da vi skulle begynne turen vår. Ikke det at det ikke var nok trapper derfra ... høyden steg fra 800 til 1500 meter i løpet av knappe to timer, og det kunne se ut som om hele klassen nettopp hadde kommet ut av dusjen da vi ankom toppen, men akk, så deilig var det nok ikke. Turen var morsom i og for seg, om ikke så veldig hellig - boder langs hele trappen med souvernirer og snacks, klam temperatur og sikkert et par tusen kinesere i samme ærend som oss (dog denne gangen ikke i høye hæler, som på Emei). Å gå vertikalt i kø er en interessant og til tider irriterende opplevelse, men det ble oppveid av hvor lattermilde vi ble hver gang vi pent måtte stille oss opp med kinesere som syntes det å ha et bilde av seg selv med en 老外 “Ol’ Foreigner” var det mest staselige i verden.
Da vi ankom toppen vanket mat og cola (ingenting er bedre enn iskald Cola når man nettopp har besteget et fjell og temperaturen har krøpet over 40 på gradestokken), og så bar det ned igjen - for de få av oss som gadd. Men virkelig, med en så kort fjelltur var det et poeng i å få mest mulig ut av den - jeg lurte på hvordan resten av fjellet var og drømte meg bort til enda en magisk fjelltur mens beina mine ganske raskt gikk fra å være laget av kjøtt og bein til å innta géle-egenskaper. Vi innså raskt at det å stoppe og ta en pustepause nedover i trappene var uaktuelt, det gjalt bare å fortsette å gå så man ikke knakk sammen i knærne og falt om i et slitent øyeblikk.
Vel nede var det tilbake til hotellet - først på en buss som, om enn ikke like raskt og svingete som Goa- Mumbai-bussen, var ganske så kjapp i hårnålssvingene, og så på vår egen buss med guiden vår Bruce “Lee” som var overlykkelig over å kunne snakke kinesisk til oss og som etter en heroisk redningsaksjon for guide-flagget sitt som involverte litt hellig fjellklatring, syntes vi han fortjente navnet sitt. Etter masasje på hotellet og middag (kyllinghode er vrient å spise ...) sovnet jeg fort den kvelden, kun for å måtte stå opp altfor tidlig neste dag da vi skulle videre til Qufu.
Qufu var hjembyen til Confucius, og her er også et tempel reist til hans ære, vårt første stopp. Temperaturen var overveldende, og det var en av de dagene der det var umulig å ikke dehydreres, om man så drakk kontinuerlig. Jeg drakk sikkert tre liter vann uten å bli tissetrengt i det hele tatt - og trengte fortsatt Cola for å ikke svime av. Tempelet var fint - høydepunktet for meg var de syngene steinene på at av monumentene, der steinene lagde en fantastisk syngende lyd når man slo på dem - men kun om man slo på nord eller syd-siden av steinen - øst og vest var stumme. Hvordan det er mulig fatter jeg ikke, og setter veldig pris på om noen kan forklare meg dette mysteriet. 
Videre ble vi vist Confucius sitt bosted (tror jeg) og senere hans gravplass - en svær park der alle Confucius’ etterkommere også er gravlagt (les: alle mannlige, ikke inngiftede, hederlige etterkommere). Utrolig fredelig og deilig sted, fulkomment hadde det ikke vært for de elektriske bussene som, til tross for sin elektriske motor som ikke bråket, klarte å lage et enormt leven med sin konstante tuting. 
Vi spiste lunsj på et fasjonabelt sted med underholdning til maten, blant annet en musiker som spilte på et tradisjonelt kinesisk instrument som kunne minne om en slags trompet, men musikken ... den var magisk. Jeg ble tatt rett inn i de majestetiske fjellene langt fra folk og kom ikke tilbake igjen før han var ferdig med å spille og jeg satt der med en tåre i øyekroken.
Turen gikk så videre til provinshovedstaden Jinan, der vi ble over natten. Dagen etter dro vi til Svart Tiger-kilden, der kinesere fra hele provinsen drar til for å fylle hellig, sunt vann - jeg har en flaske som jeg nå drikker en slurk av ved spesielle anledninger. Kilden lå ved en skjønn elv som snirklet seg bortover med hengepile-liknende trær på hver side og var riktig så idyllisk, men det var ikke lenge vi fikk bli der før vi måtte toge tilbake til Beijing og gjøre ferdig leksene til dagen etter. Slitne og trøtte ankom vi vår nåværende hjemby som i forhold til Shandong var velsignet kjølig, og sannelig kom ikke godværet etterhvert også - og vi lengtet etter helgen som var en hel uke unna.
Tai Shan:
Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Qufu:
Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Black Tiger Spring:
Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket


Som alltid finnes flere bilder på www.flickr.com/silvenna