JAAAAA! (Gjett om vi fikk visum eller ikke?)

I gaar fikk vi altsaa endelig levert fra oss visumene, komplett med ni tilleggsark som maatte til, en rimelig svaer bunke. Etter aa ha gitt fra oss passene vaare (en meget smertefull handling, we might add - uten pass er man ingenting!) dro vi og spiste bagels paa et bakeri vi har funnet her - ekte bagels med kremost og tomat. Pinsessene har aldri spist noe saa godt i hele vaare liv, og paapeker at ingen som ikke har spist bagels i India etter to maaneder der kan forstaa hvor fantastisk det smakte. Vi hadde saa brede smil og lykkeblikk i oeynene at betjeningen lo av oss, for aa si det saann. I tillegg drakk vi ekte kaffe. Lykken var fullstendig. Resten av dagen ble brukt paa diverse uinteressante ting, og etter en rask middag la pinsessene seg tidlig for aa vaere opplagte til Dommedag.

I dag stod vi opp heller sent, om klokka 9 kan kalles sent, for vi kunne ikke plukke opp passene foer etter to. Derfor dro vi til togstasjonen for aa kansellere togbillettene vaare til Calcutta, som var verdt 600 kroner og dermed en formue for oss. Etter mye loking rundt paa stasjonen, med hjelp av en britisk-indisk dame (som virket veldig bitter over aa bo i India - "it's so dirty here. I don't like it") og diverse andre folk som ikke klarte aa bli enige inad om noeyaktig hvilken etasje bestilingskontoret laa i, fant vi da frem. Der fikk vi vite at siden vi hadde ordnet bilettene gjennom en Travel Agent, saa ville pengene bli overfoert tilbake til den accounten. Vi haaper at vi faar svar paa mailen vi sendte dem og haaper de overfoerer pengene til oss. Men vi har ikke mye haap, dette er tross alt India.

Etter togbesoeket dro vi til det kjente Crawford Market og innover i bakgatene der - en veldig artig og luktfylt bazar. Her var alle gatene for et "laug", foerste gaten vi kom inn i var blikkenslagergaten, og pisessene vurderte lenge om de skulel kjoepe gryter og stekepanner til hybelen og sende hjem. Vi bestemte oss for aa droppe det. Videre var det gull-gaten (som vi lukket oeynene for og loep forbi i frykt for aa legge enda mer treasure i sekkene - det holder med perlekjedene vi nettopp kjoepte), beltegaten (der Camilla samlet en bunke beltespenner til 5 kroner stykk og skulle til aa kjoepe dem da hun innsaa at hun maatte kjoepe ti av hver. Litt usikker paa om vi skal starte butikk naar vi kommer hjem, men heller mot aa droppe det. Venter med aa kjoepe), pennegaten (der vi kjoepte masse penner - pennene i India er ufattelig daarlige, de er tomme for blekk i loepet av en dag (i foelge Petter fordi det blandes vann i blekket for aa tynne det ut)), og bindigaten (saann indisk prikk-i-panna som vi gaar med hver dag her nede og kommer til aa fortsette med naar vi kommer hjem.) I Bindigaten dro vi den kanskje litt langt. Vi har nok bindi for aa ha paa hver dag i 5 aar. Kremt. Treasure ...

Markedet var utrolig kult. Det hadde en underlig eim over seg, hele den ene gaten var dekket av baesj (vi skjoenner ikke helt hvordan man hadde klart aa faa spredd baesjen saa jevnt utover), det var en skjoenn blanding av kvinner i sari og menn i lakenskjoert eller muslimske kjoler, og selvfoelgelig, kuer. Den kuleste kua var den som trakk isbilen, kjerra som var fyllt opp med isblokker som laa og smeltet i solen. Da ble gatene vasket samtidig. Hvor kom isblokkene fra, det lurer vi paa ...

Etter aa ha faatt nok bindi for a lifetime, dro vi tilbake til hotellet og hvilte foer vi tok en drosje til visumkontoret. Vi fikk en lapp, og nervene meldte seg - det var eksamensnerver ganger ti. Vi innsaa at vi uansett maatte betale de 450 kronene hver, regardless om vi fikk visum eller ikke, og vi tenkte med gru paa alle kriteriene vi ikke hadde fylt - feil dato paa ankomst grunnen siste-liten forandring i billettene, ingen hotellreservasjon, feil dato paa skjemaet ... Vi var nesten kvalme, og selvfoelgelig maatte printeren streike halvveis i koeen slik at det ble enda lengre ventetid for oss. Men da vi hadde betalt og faatt stempel og endelig fikk passene i hendene - saa hadde vi faatt visum after all. ORd kan ikke beskrive den lettelsen vi foelte, og vi tok likegodt en Kykeliklemmetid-seanse og spontandans utenfor kontoret. Vi sa farvel til vaktene som by now kjente oss igjen, og dro lykkelige og ti kilo lettere til vaart elskede mangolassi-sted for aa feire. WE MADE IT! Baade billett og visum, helt utrolig.

Saa det er to lykkelige pinsesser som smiler bredt som sitter foran datamaskinen i dag. Om to dager drar vi til Matheran og blir der til vi drar tilbake hit og flyr ut av landet. Vi har klart vaart Mumbaimaal, nemlig aa drikke "exotic booze in a bar in far Bombay" i Frank Sinatra-stil, og vi har i hvert fall SETT en flaske Bombay Saphire Gin, men det blir nok med det, for den kostet 200 kroner! Men vi overlever nok;)

Ellers saa proever vi aa holde oss til en spesiell type flaskevann,etter aa ha lest at de aller fleste flaskevannene her inneholder alt for mange tungmetaller og kjemiske midler til aa faa komme inn i vaare rene land - og dermed sikkert ikke er bra for vaare rene (?) kropper heller. Naa skal det sies at Kina er verre - der finner du godbiter som radon i vannet. Yes. Pinsessene skal holde oeynene aapne og sjekke innholdsfortegnelsen. Som kommer til aa vaere paa kinesisk. Oh well, det man ikke vet har man ikke vondt av ...?

Endelig er disse meget slitsomme og stressende dagene over, og med baade flybilletter og visum i orden er det to lykkelige pinsesser som gir en stor India-klem til alle dere der hjemme. I morgen er det off to buy treasure, for saa aa sende hjem den fjerde, og siste, pakken fra India. Saa er det Matheran, det blir saa deilig! Haaper alt er bra der hjemme!