Pinsessene har roet seg litt ned naa etter alt stresset og har kommet tilbake i vanlig modus - som selvfoelgelig bestaar av alt for mye handling og alt for lite vanndrikking, noe som foerte til mindre solstikk i dag etter aa ha gaatt rundt i bazaarene. Pinsessene skammer seg litt over at de etter 2 maaneder i tropisk stroek ikke har laert seg aa drikke nok vann. Naa skal det sies at de kanskje var litt for opptatt av aa handle - Camilla fant til sin store lykke Blondegaten der hun kjoepte over 100 meter blonder til priser som ville faatt alle Pandurokunder til aa ta seg en tur til Mumbai. *glise*
Ellers klarte vi aa rote oss bort i det meget muslimske stroeket av markedet, med Pakistanske flagg hengende overalt, men vi forsvant fort derfra etter aa ha kommet frem til at med de naavaerende gnisningene mellom India og Pakistan var det kanskje ikke det lureste stedet aa vaere. Dessuten hadde vi paa oss singlet og merket at det var en daarlig ide aa bli noe saerlig lenger. Naa skal det sies at det forsaavidt gjaldt hele markedet - menn har det med aa ta seg visse friheten naar de smyger seg forbi, noe vi jobber veldig med aa unngaa. Men det er litt vanskelig aa unngaa mennesker som jobber intenst med aa "tilfeldigvis" bumpe borti deg. Vi gleder oss til Kina og dets kvinnesyn<3
En ting vi er litt triste for, er at vi ikke faar sagt farvel til chai-geiten , altsaa karene paa toget som selger te og breker. Naa som vi ikke skla til Calcutta gaar vi glipp av dette. Til gjengjeld faar vi besoek av tvilsomme guruer utenfor hotellet vaart hver morgen, gjerne trukket i en glitrende vogn med diverse flerfargete og malte kuer foran. Artig. I dag morges var det i tillegg en meget merkelig "pinne-lage-lyd-mann" som vi aldri helt forstod oss paa - men vi saa noen som gav ham penger. Jassaa, ja. Og det er jo masse vanlige geiter her (hvorfor er alle dyrene her i Mumbai saa mye stoerre enn alle andre steder?), for ikke aa snakke om alle kraakene og papegoyene utenfor rommet vaart som vekker oss hver morgen (vi er overbevist om at kraakene som setter seg paa vinduskarmen vaar bare er ute etter skattene vaare og har gjemt dem godt vekk). Lyd er det aldri for lite av i India.
Pinsessene finner det meget fascinerende at til tross for at Mumbai er det dyreste stedet vi har bodd paa til naa, saa har vi ikke brukt en krone fra budsjettet paa accomodation. Foerst fikk vi penger av den gode samaritan, saa tjente vi penger paa aa spille i Bollywoodfilm og saa refunderer vi togbillettene vaare og faar igjen penger for det. Merkelig hvordan ting alltid ordner seg. Vi har tilogmed faatt flere tilbud om pengetjening; foerst enda en film som vi maatte si nei takk til (til den stakkars mannens store fortvilelse, han hadde tydeligvis funnet den perfekte rollebesetningen), og saa som vertinner for en museumsfest (we need two beautiful white girls to welcome the guests)^^. Her er det inntjeningsmuligheter i fleng!
Men naa er vi paa vei ut, vi drar i overimorgen til Matheran og blir der til flyet vaart tar oss ut av India.
Subscribe To Raspberryrevolver!
Posts
All Comments
JAAAAA! (Gjett om vi fikk visum eller ikke?)
I gaar fikk vi altsaa endelig levert fra oss visumene, komplett med ni tilleggsark som maatte til, en rimelig svaer bunke. Etter aa ha gitt fra oss passene vaare (en meget smertefull handling, we might add - uten pass er man ingenting!) dro vi og spiste bagels paa et bakeri vi har funnet her - ekte bagels med kremost og tomat. Pinsessene har aldri spist noe saa godt i hele vaare liv, og paapeker at ingen som ikke har spist bagels i India etter to maaneder der kan forstaa hvor fantastisk det smakte. Vi hadde saa brede smil og lykkeblikk i oeynene at betjeningen lo av oss, for aa si det saann. I tillegg drakk vi ekte kaffe. Lykken var fullstendig. Resten av dagen ble brukt paa diverse uinteressante ting, og etter en rask middag la pinsessene seg tidlig for aa vaere opplagte til Dommedag.
I dag stod vi opp heller sent, om klokka 9 kan kalles sent, for vi kunne ikke plukke opp passene foer etter to. Derfor dro vi til togstasjonen for aa kansellere togbillettene vaare til Calcutta, som var verdt 600 kroner og dermed en formue for oss. Etter mye loking rundt paa stasjonen, med hjelp av en britisk-indisk dame (som virket veldig bitter over aa bo i India - "it's so dirty here. I don't like it") og diverse andre folk som ikke klarte aa bli enige inad om noeyaktig hvilken etasje bestilingskontoret laa i, fant vi da frem. Der fikk vi vite at siden vi hadde ordnet bilettene gjennom en Travel Agent, saa ville pengene bli overfoert tilbake til den accounten. Vi haaper at vi faar svar paa mailen vi sendte dem og haaper de overfoerer pengene til oss. Men vi har ikke mye haap, dette er tross alt India.
Etter togbesoeket dro vi til det kjente Crawford Market og innover i bakgatene der - en veldig artig og luktfylt bazar. Her var alle gatene for et "laug", foerste gaten vi kom inn i var blikkenslagergaten, og pisessene vurderte lenge om de skulel kjoepe gryter og stekepanner til hybelen og sende hjem. Vi bestemte oss for aa droppe det. Videre var det gull-gaten (som vi lukket oeynene for og loep forbi i frykt for aa legge enda mer treasure i sekkene - det holder med perlekjedene vi nettopp kjoepte), beltegaten (der Camilla samlet en bunke beltespenner til 5 kroner stykk og skulle til aa kjoepe dem da hun innsaa at hun maatte kjoepe ti av hver. Litt usikker paa om vi skal starte butikk naar vi kommer hjem, men heller mot aa droppe det. Venter med aa kjoepe), pennegaten (der vi kjoepte masse penner - pennene i India er ufattelig daarlige, de er tomme for blekk i loepet av en dag (i foelge Petter fordi det blandes vann i blekket for aa tynne det ut)), og bindigaten (saann indisk prikk-i-panna som vi gaar med hver dag her nede og kommer til aa fortsette med naar vi kommer hjem.) I Bindigaten dro vi den kanskje litt langt. Vi har nok bindi for aa ha paa hver dag i 5 aar. Kremt. Treasure ...
Markedet var utrolig kult. Det hadde en underlig eim over seg, hele den ene gaten var dekket av baesj (vi skjoenner ikke helt hvordan man hadde klart aa faa spredd baesjen saa jevnt utover), det var en skjoenn blanding av kvinner i sari og menn i lakenskjoert eller muslimske kjoler, og selvfoelgelig, kuer. Den kuleste kua var den som trakk isbilen, kjerra som var fyllt opp med isblokker som laa og smeltet i solen. Da ble gatene vasket samtidig. Hvor kom isblokkene fra, det lurer vi paa ...
Etter aa ha faatt nok bindi for a lifetime, dro vi tilbake til hotellet og hvilte foer vi tok en drosje til visumkontoret. Vi fikk en lapp, og nervene meldte seg - det var eksamensnerver ganger ti. Vi innsaa at vi uansett maatte betale de 450 kronene hver, regardless om vi fikk visum eller ikke, og vi tenkte med gru paa alle kriteriene vi ikke hadde fylt - feil dato paa ankomst grunnen siste-liten forandring i billettene, ingen hotellreservasjon, feil dato paa skjemaet ... Vi var nesten kvalme, og selvfoelgelig maatte printeren streike halvveis i koeen slik at det ble enda lengre ventetid for oss. Men da vi hadde betalt og faatt stempel og endelig fikk passene i hendene - saa hadde vi faatt visum after all. ORd kan ikke beskrive den lettelsen vi foelte, og vi tok likegodt en Kykeliklemmetid-seanse og spontandans utenfor kontoret. Vi sa farvel til vaktene som by now kjente oss igjen, og dro lykkelige og ti kilo lettere til vaart elskede mangolassi-sted for aa feire. WE MADE IT! Baade billett og visum, helt utrolig.
Saa det er to lykkelige pinsesser som smiler bredt som sitter foran datamaskinen i dag. Om to dager drar vi til Matheran og blir der til vi drar tilbake hit og flyr ut av landet. Vi har klart vaart Mumbaimaal, nemlig aa drikke "exotic booze in a bar in far Bombay" i Frank Sinatra-stil, og vi har i hvert fall SETT en flaske Bombay Saphire Gin, men det blir nok med det, for den kostet 200 kroner! Men vi overlever nok;)
Ellers saa proever vi aa holde oss til en spesiell type flaskevann,etter aa ha lest at de aller fleste flaskevannene her inneholder alt for mange tungmetaller og kjemiske midler til aa faa komme inn i vaare rene land - og dermed sikkert ikke er bra for vaare rene (?) kropper heller. Naa skal det sies at Kina er verre - der finner du godbiter som radon i vannet. Yes. Pinsessene skal holde oeynene aapne og sjekke innholdsfortegnelsen. Som kommer til aa vaere paa kinesisk. Oh well, det man ikke vet har man ikke vondt av ...?
Endelig er disse meget slitsomme og stressende dagene over, og med baade flybilletter og visum i orden er det to lykkelige pinsesser som gir en stor India-klem til alle dere der hjemme. I morgen er det off to buy treasure, for saa aa sende hjem den fjerde, og siste, pakken fra India. Saa er det Matheran, det blir saa deilig! Haaper alt er bra der hjemme!
I dag stod vi opp heller sent, om klokka 9 kan kalles sent, for vi kunne ikke plukke opp passene foer etter to. Derfor dro vi til togstasjonen for aa kansellere togbillettene vaare til Calcutta, som var verdt 600 kroner og dermed en formue for oss. Etter mye loking rundt paa stasjonen, med hjelp av en britisk-indisk dame (som virket veldig bitter over aa bo i India - "it's so dirty here. I don't like it") og diverse andre folk som ikke klarte aa bli enige inad om noeyaktig hvilken etasje bestilingskontoret laa i, fant vi da frem. Der fikk vi vite at siden vi hadde ordnet bilettene gjennom en Travel Agent, saa ville pengene bli overfoert tilbake til den accounten. Vi haaper at vi faar svar paa mailen vi sendte dem og haaper de overfoerer pengene til oss. Men vi har ikke mye haap, dette er tross alt India.
Etter togbesoeket dro vi til det kjente Crawford Market og innover i bakgatene der - en veldig artig og luktfylt bazar. Her var alle gatene for et "laug", foerste gaten vi kom inn i var blikkenslagergaten, og pisessene vurderte lenge om de skulel kjoepe gryter og stekepanner til hybelen og sende hjem. Vi bestemte oss for aa droppe det. Videre var det gull-gaten (som vi lukket oeynene for og loep forbi i frykt for aa legge enda mer treasure i sekkene - det holder med perlekjedene vi nettopp kjoepte), beltegaten (der Camilla samlet en bunke beltespenner til 5 kroner stykk og skulle til aa kjoepe dem da hun innsaa at hun maatte kjoepe ti av hver. Litt usikker paa om vi skal starte butikk naar vi kommer hjem, men heller mot aa droppe det. Venter med aa kjoepe), pennegaten (der vi kjoepte masse penner - pennene i India er ufattelig daarlige, de er tomme for blekk i loepet av en dag (i foelge Petter fordi det blandes vann i blekket for aa tynne det ut)), og bindigaten (saann indisk prikk-i-panna som vi gaar med hver dag her nede og kommer til aa fortsette med naar vi kommer hjem.) I Bindigaten dro vi den kanskje litt langt. Vi har nok bindi for aa ha paa hver dag i 5 aar. Kremt. Treasure ...
Markedet var utrolig kult. Det hadde en underlig eim over seg, hele den ene gaten var dekket av baesj (vi skjoenner ikke helt hvordan man hadde klart aa faa spredd baesjen saa jevnt utover), det var en skjoenn blanding av kvinner i sari og menn i lakenskjoert eller muslimske kjoler, og selvfoelgelig, kuer. Den kuleste kua var den som trakk isbilen, kjerra som var fyllt opp med isblokker som laa og smeltet i solen. Da ble gatene vasket samtidig. Hvor kom isblokkene fra, det lurer vi paa ...
Etter aa ha faatt nok bindi for a lifetime, dro vi tilbake til hotellet og hvilte foer vi tok en drosje til visumkontoret. Vi fikk en lapp, og nervene meldte seg - det var eksamensnerver ganger ti. Vi innsaa at vi uansett maatte betale de 450 kronene hver, regardless om vi fikk visum eller ikke, og vi tenkte med gru paa alle kriteriene vi ikke hadde fylt - feil dato paa ankomst grunnen siste-liten forandring i billettene, ingen hotellreservasjon, feil dato paa skjemaet ... Vi var nesten kvalme, og selvfoelgelig maatte printeren streike halvveis i koeen slik at det ble enda lengre ventetid for oss. Men da vi hadde betalt og faatt stempel og endelig fikk passene i hendene - saa hadde vi faatt visum after all. ORd kan ikke beskrive den lettelsen vi foelte, og vi tok likegodt en Kykeliklemmetid-seanse og spontandans utenfor kontoret. Vi sa farvel til vaktene som by now kjente oss igjen, og dro lykkelige og ti kilo lettere til vaart elskede mangolassi-sted for aa feire. WE MADE IT! Baade billett og visum, helt utrolig.
Saa det er to lykkelige pinsesser som smiler bredt som sitter foran datamaskinen i dag. Om to dager drar vi til Matheran og blir der til vi drar tilbake hit og flyr ut av landet. Vi har klart vaart Mumbaimaal, nemlig aa drikke "exotic booze in a bar in far Bombay" i Frank Sinatra-stil, og vi har i hvert fall SETT en flaske Bombay Saphire Gin, men det blir nok med det, for den kostet 200 kroner! Men vi overlever nok;)
Ellers saa proever vi aa holde oss til en spesiell type flaskevann,etter aa ha lest at de aller fleste flaskevannene her inneholder alt for mange tungmetaller og kjemiske midler til aa faa komme inn i vaare rene land - og dermed sikkert ikke er bra for vaare rene (?) kropper heller. Naa skal det sies at Kina er verre - der finner du godbiter som radon i vannet. Yes. Pinsessene skal holde oeynene aapne og sjekke innholdsfortegnelsen. Som kommer til aa vaere paa kinesisk. Oh well, det man ikke vet har man ikke vondt av ...?
Endelig er disse meget slitsomme og stressende dagene over, og med baade flybilletter og visum i orden er det to lykkelige pinsesser som gir en stor India-klem til alle dere der hjemme. I morgen er det off to buy treasure, for saa aa sende hjem den fjerde, og siste, pakken fra India. Saa er det Matheran, det blir saa deilig! Haaper alt er bra der hjemme!
Fortsettelse ...
Joda, vi ventet til Kilroy aapnet vi, og ringte. Der fikk vi vite at dette hadde de visst i flere maaneder, men hadde de informert oss? Neida! Vi fikk selvfoelgelig dype beklagelser, og heldigvis klarte vi aa faa ordnet det slik at vi fikk nye billetter - fra Mumbai, hurrah - og slapp aa betale ekstra. Det skulle da bare mangle. Vi drar fra Mumbai 7 april og rekker dermed forhaapentligvis aa komme oss opp til Matheran, om vi da faar visum, og det er jo aldri greit aa vite. Naa har vi da i hvert fall nesten alle stemplene vi trenger, saa da er det bare aa krysse fingrene.
Pinsessene synes det er ganske droeyt aa bli holdt utenfor sin egen turplanlegging paa denne maaten. Selv om det jo ordnet seg paa en halvtime (merkelig at de ikke hadde klart det pa alle de maanedene de hadde visst det ...), saa er det ganske droeyt at vi ikke ble informert om dette. Tenk om det ikke hadde ordnet seg og vi plutselig hadde staatt paa flyplassen i Bangkok uten fly videre! Eller at visasoeknaden vaar hadde blitt avvist og vi hadde tapt masse penger fordi billettene vaare ikke eksisterte! Og ikke kommet oss til Kina. Det ville ha vaert triste saker. Pinsessene er meget skeptiske og meget tankefulle og litt furte. Snart mangolassi-tid, og muligens Cheese Onion Rava Dosa, verdens beste indiske rett.
Pinsessene synes det er ganske droeyt aa bli holdt utenfor sin egen turplanlegging paa denne maaten. Selv om det jo ordnet seg paa en halvtime (merkelig at de ikke hadde klart det pa alle de maanedene de hadde visst det ...), saa er det ganske droeyt at vi ikke ble informert om dette. Tenk om det ikke hadde ordnet seg og vi plutselig hadde staatt paa flyplassen i Bangkok uten fly videre! Eller at visasoeknaden vaar hadde blitt avvist og vi hadde tapt masse penger fordi billettene vaare ikke eksisterte! Og ikke kommet oss til Kina. Det ville ha vaert triste saker. Pinsessene er meget skeptiske og meget tankefulle og litt furte. Snart mangolassi-tid, og muligens Cheese Onion Rava Dosa, verdens beste indiske rett.
Bollywood og visaapplikasjon del 2
For to dager siden ble vi headhuntet av en agent (visstnok fra "Casting Planet - Agency for foreign models". Skeptisk!) for aa vaere med som statister paa en Bollywood-innspilling den foelgende dagen. Superkult! Det var en mulighet vi ikke kunne takke nei til, selv om vi hadde planer om aa soeke visum den dagen. Det er ikke hver dag man faar muligheten til aa ta del i en filminnspilling lissom! Vi var selvfoelgelig i hundre etterpaa, og gledet oss masse til aa bli ekte filmstjerner (selv om det kanskje er aa ta i litt...)
Vi stod opp grytidlig morgenene etter og stod klare som egg for aa bli hentet klokken syv. Vi ble fraktet sammen med mange andre vestlige folk i en buss og kjoerte en god stund til et sted vi ikke anete hvor var. Vi fikk beskjed om at vi skulle vaere passasjerene paa et fly paa vei fra eller til New York, og det var jo i og for seg greit nok. Hva filmen dreier seg om vet vi ikke, men de sa noe om at det er en "romantic thriller" og saa var det et eller annet med en bombe. Jeg tror vi doede paa det flyet, men man vet jo aldri:P Det var i alle fall to veldig kjente Bollywood-skuespillere der! Oooo!:D
Vi ble fulgt til "oppholdsrommet" der vi spiste frokost foer det var full fart videre til kostymeavdelingen. Som dere sikkert har faatt med dere er det ganske varmt her, og vi svettet i singlettene vaare (Ja, vi turte faktisk aa ha paa det i dag. Daring.). Da vi kom til kostymeavdelingen skulle de plutselig ha paa oss klaer laget for vinterkulde og minusgrader.. Camilla var (kanskje?) den heldigste av oss og fikk ha paa seg en bitteliten stroempebukse med en lilla singlet/"kjole" over, en hvit kaape og en glinsende gullveske. Cathrine derimot fikk utdelt en koksgraa langbukse, en sort turtleneck (i ULL!), en beige kaape og en Burberry-veske. Det var saa varmt! Vi fikk besked om aa ha haaret oppsatt saann at vi saa litt mer formelle ut, og etter mye venting fikk vi gaa ombord i flyet. Det var faktisk et fly paa settet! Ikke det at vi tror det noen gang kommer til aa fly igjen, men det var akkurat som aa gaa ombord i et vanlig, velfungerende fly. Vi ble plassert rundt omkring, og begge pinsessene var ganske heldige med plasseringen. Vi satt rett bak begge filmstjernene, og det er en god mulighet for at det er noen klipp av oss i filmen. Cool!
Etter mye organisering og styr begynte opptakene. Det aa vaere med aa lage film viste seg aa vaere en meget langdryg og varm erfaring. Hver scene maatte tas minst to eller tre ganger, og det tok selvfoelgelig evigheter aa rigge opp og ned kameraet for hver nye scene som skulle tas. Vi satt og gjorde som vi fikk beskjed om, og det hele varte vel i noen timer. Og de fikk sikkert saan ett minutt film ut av det.. Vaar rolle gikk vel egentlig mest ut paa aa sitte stille og IKKE se inn i kameraet. Vaart store gjennombrudd!:D Men det var en sinnsykt kul opplevelse. Vi skal vaere med i en Bollywood-film liksom! Paa ordentlig! Vi maa saa se den filmen naar den kommer ut i slutten av aaret:)
Da vi endelig fikk lov til aa loepe av settet og skifte tilbake til vaare egne klaer (ja, vi loep) var vi saa dehydrerte og varme som vi aldri har vaert foer. Aa faa av seg de kvelende klaerne var noe av det deiligste noensinne. Etter aa ha levert tilbake klaerne og slikt spiste vi lunsj foer vi ble kjoert tilbake til byen. Da stakk vi innom vaar faste restaurant og bestilte mange lassie (NAM!). Det trengtes.
Det var en utrolig stilig opplevelse aa faktisk vaere paa et filmsett og se hvordan alt fungerte. Hvilke roller alle har, og hvor ofte de faktisk fikser paa skuespillerne! Det er mellom hvert take, saann ca. Helt vannvittig. Det er ikke rart filmstjerner ser bra ut paa film! Vi hadde det kjempegoey, og ville ikke vaert opplevelsen foruten paa tross av de kvelende og varme klaerne.
Det var i gaar. I dag skulle vi proeve aa fikse visumet til Kina, og etter aa ha fulgt alle reglene vi fikk vite om sist gang hadde vi vel en slags illusjon om at alt kom til aa ordne seg denne gangen. Den gang ei.. Vi hadde med oss alle de papirene vi hadde faatt beskjed om aa ha med to dager i forveien, og var tidlig ute saa vi trengte ikke aa vente saa lenge. Da vi kom til skranken sa damen at vi trengte et stempel paa resedokumentet fra flyselskapet vi hadde billetter hos, hvilket betydde at vi maatte dra ned paa kontorene til to flyselskaper: Jet Airways og Air China. Great! Saa da maatte vi det da.. Det var sikkert for aa forsikre seg som at vi faktisk har billetter og at vi ikke bare later som, men det er allikevel et helt dust opplegg.. Saa komplisert!
Foerst dro vi for aa proeve aa finne Jet Airways som liksom skulle vaere "right by the Taj Hotel", og etter mye forvirring og en foelelse av fullstendig tap av retningssans fant vi da kontoret deres til slutt. Yes, one down, one more to go! Vi kom oss paa en internettkafe for aa finne adressen til Air China, og videre til deres kontor. Der fikk vi vite at flyet vaar er kansellert.. For saann mange maaneder siden. Vi har ikke flybilletter lenger enn til Bangkok for oeyeblikket! Det har Kilroy selvfoelgelig ikke inforrmert oss om, og vi ble mildt sagt irriterte over det. Vi takker madammen for hjelpen og dro for aa ringe Kilroy fra en internasjonal telefon. Vi proevde helt til det gikk opp for oss at kontorene deres ikke aapner foer om noen timer. Men der er ganske droeyt aa ikke informere oss om at flyet vaart er kansellert! Da er det deres ansvar aa skaffe et nytt fly til oss, og i alle fall informere oss om naar "refund"-fristen er. For den gikk ut 12. mars.. Daarlig! Vi er veldig lite imponert over Kilroy akkurat naa. Det var nok lurt at vi planla god tid til aa faa ordnet visum i alle fall! Det ser nok ut til at vi ikke rekker aa dra til Matheran allikevel.. Vi haaper at Kilroy retter opp den feilen veldig fort saann at vi kan faa soekt visum og i det hele tatt kommet oss til Kina. Vi er litt veldig stressa naa. Vi proever aa faa tak i Kilroy i loepet av dagen, og saa maa vi fikse nye flybilletter og nytt reisedokument som gjoer at vi kommer oss til Kina paa riktig dato, til riktig tid. Vi har tross alt bestilt et tog til Calcutta herfra.. #@&*, at det skal vaere saa &*@#%! vanskelig! Vi har funnet ut at kombinasjonen av indisk byraakrati og kinesiske visumregler ikke gaar saerlig godt sammen. Det er muligens den vaerste kombinasjonen vi har vaert borti.. Det ordner seg nok til slutt, da. Haaper vi..
To be continued...
Vi stod opp grytidlig morgenene etter og stod klare som egg for aa bli hentet klokken syv. Vi ble fraktet sammen med mange andre vestlige folk i en buss og kjoerte en god stund til et sted vi ikke anete hvor var. Vi fikk beskjed om at vi skulle vaere passasjerene paa et fly paa vei fra eller til New York, og det var jo i og for seg greit nok. Hva filmen dreier seg om vet vi ikke, men de sa noe om at det er en "romantic thriller" og saa var det et eller annet med en bombe. Jeg tror vi doede paa det flyet, men man vet jo aldri:P Det var i alle fall to veldig kjente Bollywood-skuespillere der! Oooo!:D
Vi ble fulgt til "oppholdsrommet" der vi spiste frokost foer det var full fart videre til kostymeavdelingen. Som dere sikkert har faatt med dere er det ganske varmt her, og vi svettet i singlettene vaare (Ja, vi turte faktisk aa ha paa det i dag. Daring.). Da vi kom til kostymeavdelingen skulle de plutselig ha paa oss klaer laget for vinterkulde og minusgrader.. Camilla var (kanskje?) den heldigste av oss og fikk ha paa seg en bitteliten stroempebukse med en lilla singlet/"kjole" over, en hvit kaape og en glinsende gullveske. Cathrine derimot fikk utdelt en koksgraa langbukse, en sort turtleneck (i ULL!), en beige kaape og en Burberry-veske. Det var saa varmt! Vi fikk besked om aa ha haaret oppsatt saann at vi saa litt mer formelle ut, og etter mye venting fikk vi gaa ombord i flyet. Det var faktisk et fly paa settet! Ikke det at vi tror det noen gang kommer til aa fly igjen, men det var akkurat som aa gaa ombord i et vanlig, velfungerende fly. Vi ble plassert rundt omkring, og begge pinsessene var ganske heldige med plasseringen. Vi satt rett bak begge filmstjernene, og det er en god mulighet for at det er noen klipp av oss i filmen. Cool!
Etter mye organisering og styr begynte opptakene. Det aa vaere med aa lage film viste seg aa vaere en meget langdryg og varm erfaring. Hver scene maatte tas minst to eller tre ganger, og det tok selvfoelgelig evigheter aa rigge opp og ned kameraet for hver nye scene som skulle tas. Vi satt og gjorde som vi fikk beskjed om, og det hele varte vel i noen timer. Og de fikk sikkert saan ett minutt film ut av det.. Vaar rolle gikk vel egentlig mest ut paa aa sitte stille og IKKE se inn i kameraet. Vaart store gjennombrudd!:D Men det var en sinnsykt kul opplevelse. Vi skal vaere med i en Bollywood-film liksom! Paa ordentlig! Vi maa saa se den filmen naar den kommer ut i slutten av aaret:)
Da vi endelig fikk lov til aa loepe av settet og skifte tilbake til vaare egne klaer (ja, vi loep) var vi saa dehydrerte og varme som vi aldri har vaert foer. Aa faa av seg de kvelende klaerne var noe av det deiligste noensinne. Etter aa ha levert tilbake klaerne og slikt spiste vi lunsj foer vi ble kjoert tilbake til byen. Da stakk vi innom vaar faste restaurant og bestilte mange lassie (NAM!). Det trengtes.
Det var en utrolig stilig opplevelse aa faktisk vaere paa et filmsett og se hvordan alt fungerte. Hvilke roller alle har, og hvor ofte de faktisk fikser paa skuespillerne! Det er mellom hvert take, saann ca. Helt vannvittig. Det er ikke rart filmstjerner ser bra ut paa film! Vi hadde det kjempegoey, og ville ikke vaert opplevelsen foruten paa tross av de kvelende og varme klaerne.
Det var i gaar. I dag skulle vi proeve aa fikse visumet til Kina, og etter aa ha fulgt alle reglene vi fikk vite om sist gang hadde vi vel en slags illusjon om at alt kom til aa ordne seg denne gangen. Den gang ei.. Vi hadde med oss alle de papirene vi hadde faatt beskjed om aa ha med to dager i forveien, og var tidlig ute saa vi trengte ikke aa vente saa lenge. Da vi kom til skranken sa damen at vi trengte et stempel paa resedokumentet fra flyselskapet vi hadde billetter hos, hvilket betydde at vi maatte dra ned paa kontorene til to flyselskaper: Jet Airways og Air China. Great! Saa da maatte vi det da.. Det var sikkert for aa forsikre seg som at vi faktisk har billetter og at vi ikke bare later som, men det er allikevel et helt dust opplegg.. Saa komplisert!
Foerst dro vi for aa proeve aa finne Jet Airways som liksom skulle vaere "right by the Taj Hotel", og etter mye forvirring og en foelelse av fullstendig tap av retningssans fant vi da kontoret deres til slutt. Yes, one down, one more to go! Vi kom oss paa en internettkafe for aa finne adressen til Air China, og videre til deres kontor. Der fikk vi vite at flyet vaar er kansellert.. For saann mange maaneder siden. Vi har ikke flybilletter lenger enn til Bangkok for oeyeblikket! Det har Kilroy selvfoelgelig ikke inforrmert oss om, og vi ble mildt sagt irriterte over det. Vi takker madammen for hjelpen og dro for aa ringe Kilroy fra en internasjonal telefon. Vi proevde helt til det gikk opp for oss at kontorene deres ikke aapner foer om noen timer. Men der er ganske droeyt aa ikke informere oss om at flyet vaart er kansellert! Da er det deres ansvar aa skaffe et nytt fly til oss, og i alle fall informere oss om naar "refund"-fristen er. For den gikk ut 12. mars.. Daarlig! Vi er veldig lite imponert over Kilroy akkurat naa. Det var nok lurt at vi planla god tid til aa faa ordnet visum i alle fall! Det ser nok ut til at vi ikke rekker aa dra til Matheran allikevel.. Vi haaper at Kilroy retter opp den feilen veldig fort saann at vi kan faa soekt visum og i det hele tatt kommet oss til Kina. Vi er litt veldig stressa naa. Vi proever aa faa tak i Kilroy i loepet av dagen, og saa maa vi fikse nye flybilletter og nytt reisedokument som gjoer at vi kommer oss til Kina paa riktig dato, til riktig tid. Vi har tross alt bestilt et tog til Calcutta herfra.. #@&*, at det skal vaere saa &*@#%! vanskelig! Vi har funnet ut at kombinasjonen av indisk byraakrati og kinesiske visumregler ikke gaar saerlig godt sammen. Det er muligens den vaerste kombinasjonen vi har vaert borti.. Det ordner seg nok til slutt, da. Haaper vi..
To be continued...
Visaapplikasjon del 1
Hvem sa det skulle vaere lett aa skaffe seg visum til Kina? Etter en deilig mangolassifrokost satte vi oss inn i en taxi (sikkert den tiende vi spurte, for ingen visste hvor den veien og det konsulatet var)og kjoerte mot konsulatet. Etterhvert viste det seg at taxisjaafoeren vaar vel egentlig ikke visste hvor vi skulle, og etter aa ha kjoert rundt en god stund, stoppet mange ganger og spurt etter veien, ringt konsulatet og dermed funnet den beste loesningen; kjoere til en annen ambassade og hoere om de visste hvor det var, fant vi da frem til slutt. Bare for aa finne ut at fra den 23, altsaa denne dag, var det ikke der man kunne faa visa, det var et helt annet sted.
Heldigvis ble vi fulgt av en koselig kar som skulle samme veien, trakk en koelapp og begynte aa vente. Etter aa ha ventet i en god stund (tidsbegrepet forsvinner naar man sitter paa et venterom)var det endelig vaar tur, og vi kom, med vaare bilder og billettkopier og skriftlige begrunnelser og ferdigutfylte skjemaer, til skranken, der damen informerte oss om at for det foerste maatte sakene vaaere skrevet paa data, for det andre maatte vi ha kontoutskrift som viste at vi hadde minst 20 000 kr paa konto, og for det tredje maatte vi ha booket et hotell i Kina. Slukoeret vendte vi snuten tilbake til hotellet, som vi naa har byttet rom paa - det er like sukkersoett, men uten bad og dermed 500rs, tilsvarende 75 kr billigere.
Saa da var det bare og sette seg ned og ordne og styre og skrive og vente paa at morgendagen skal gryne og vi igjen kan dra tilabke til den lite hjelpsomme skrankedamen og haape paa bedre lykke denne gangen. Vi har uansett bestemt oss for aa betale litt ekstra for ekspressservice - hadde jo vaert greit aa faa visaene til flyet gaar.
Heldigvis ble vi fulgt av en koselig kar som skulle samme veien, trakk en koelapp og begynte aa vente. Etter aa ha ventet i en god stund (tidsbegrepet forsvinner naar man sitter paa et venterom)var det endelig vaar tur, og vi kom, med vaare bilder og billettkopier og skriftlige begrunnelser og ferdigutfylte skjemaer, til skranken, der damen informerte oss om at for det foerste maatte sakene vaaere skrevet paa data, for det andre maatte vi ha kontoutskrift som viste at vi hadde minst 20 000 kr paa konto, og for det tredje maatte vi ha booket et hotell i Kina. Slukoeret vendte vi snuten tilbake til hotellet, som vi naa har byttet rom paa - det er like sukkersoett, men uten bad og dermed 500rs, tilsvarende 75 kr billigere.
Saa da var det bare og sette seg ned og ordne og styre og skrive og vente paa at morgendagen skal gryne og vi igjen kan dra tilabke til den lite hjelpsomme skrankedamen og haape paa bedre lykke denne gangen. Vi har uansett bestemt oss for aa betale litt ekstra for ekspressservice - hadde jo vaert greit aa faa visaene til flyet gaar.
Mumbai
Saa da kom vi oss paa bussen etter aa ha ventet en stund, og ikke paa en hvilken som helst buss! Dette var en ordentlig luksusbuss med seter som kunne lenes helt tilbake. Som vi smertelig fikk erfare, hjelper det ikke at bussen er flott naar bussjaafoeren har et doedsoenske og veiene mellom Goa og Mumbai er beskrevet i Rough Guiden som "den verste bussturen i India". Aa kjoere i 100 km/t midt paa natten fordi man jo nesten er oeverst paa trafikkhierarkiet, er en daarlig deal - og stakkars Cathrines mage var ikke helt glad i det. Det er bra det finnes spyposer. Vi var veldig glade da vi kom oss av bussen, slitne, troette og veldig dehydrerte.
Vi fikk en taxi til aa kjoere oss (til den blodigste overprisen noensinne- men vi visste jo ikke hvor langt det var!)til det eneste hotellet som hadde ledig rom - ja, guideboka hadde advart oss om aa ikke bestille i forveien, men hoerte vi paa det? Neida. Mumbai er det dyreste stedet vi har vaert til naa - rommet vaart koster 200 kroner natten, groteskt mye. Til gjengjeld har vi faatt det minste rommet vi har bodd paa hittill, malt i sukkertoeyfargene rosa og blaatt. Vi er virkelig to sukkersoete pinsesser naar vi er der, det er til og med mye madrasser. Saa vi skal ikke klage.
Men vi klager jo litt da. Satt og skulle spise middag og kom i prat med en amerikaner som visstnok var i India med en eller annen frivillig organisasjon. Fortalte om turen vaar, om hvor dyrt vi syntes det var her og hvor kult India var, men etter 10 minutter maatte han dra. "You should have some fun while you're here in Mumbai, girls. The hotel's on me for the next three days" sa han, la en pengebunke paa bordet og forsvant foer vi fikk summet oss. 3000 rupier, 450 kroner! En formue for oss. Vi er fremdeles ganske maalloese over denne gavmildheten som ikke hadde noen skumle baktanker - han spurte hverken om navn eller hotell eller noe. Wow. Finnes det faktisk saanne mennesker? Vi er veldig imponerte. Og veldig lykkelige for at busjettet vaart nok en gang blir reddet av flotte tilfeldigheter og godsinnede mennesker. Wow.
Visum har vi ikke faatt ordnet enda - det lille faktum at det faktisk er helg hadde jo ikke falt oss inn foer vi nesten stod utenfor konsulatet. Oh well, vi kan i hvert fall gjoere klart alt saa det gaar smertefritt i morgen. Det er ikke lett aa holde orden paa dagene og datoene naar man ikke har et viktig moete aa rekke eller proeve aa pugge til! Men vi bruker tiden flittig - til aa kjoepe gaver, bunkre opp med ting vi ikke vet om vi faar tak i i Kina, og drikke lassi, en av Indias mer geniale drikkevarer, en slags yoghurt med tilsatt fuktmos. Mangolassi er den klare favoritten, og etter aa ha innsett at den kostet 10 kroner bare i air-conditiondelen av restauranten men bare 5 kroner i den andre delen, drikker vi den til det rapene smaker mango. Namnam.
Ellers har vi i dag gaatt rundt og sett paa byen som er veldig mye bedre enn vi trodde den kom til aa vaere. Vi bor i et stille, koselig stroek med masse traer, 5 minutter unna er havnen der det ligger litt baater (men ikke mange seilbaater). Der er ogsaa det beryktede Taj hotell som ble bombet for ikke saa lenge siden og som naa er dekket fra topp til taa med vakter med maskingevaer. Vi vet ikke helt hva som er skumlest - truslen om terror eller et gevaer som peker paa deg uansett hvor du snur det. Heller mot det siste.
Har ogsaa sett India Gate, til og med tatt et teit turistbilde saa alle kan se at vi har vaert der. Camilla later som om at det ikke var hun som tok det. Etterpaa er den store planen aa foelge i Frank Sinatras fotspor og drikke "exotic booze in a bar in far Bombay" - midt paa lyse dagen selvfoelgelig - etter moerkets frembrudd er vi bak laaste doerer i sukkertoeyrommet vaart og roeyker vannpipe^^
I dag hadde vi ogsaa den gleden av aa bli forfulgt av en meget tvilsom mann gjennom gatene da vi gikk og loket. Foerst var vi ikke sikre, men etter aa ha stoppet og startet et par ganger, hvorpaa han gjorde det samme for saa aa "tilfeldig" komme borti Camilla to ganger, skjoente vi at det kanskje var paa tide aa forsvinne. Vi gikk forbi han og sa: "En STALKER maa man ringe POLICE for aa fjerne", for saa aa konfrontere ham og si at han skulle dra dit peppern gror for saa aa gjemme oss og loepe en annen retning. Sistnevnte fungerte best. (Til alle bekymrede sjeler - vi var aldri i fare, det var broad daylight, vi var i store gater, ingen smug, og det var bare han og vi var to.)
In other news har vi klart aa vaske toey RENT for foerste gang paa turen og er veldig stolte. For dere som ikke har blitt informert om alt vaskedramaet kan vi anbefale alle aa aldri ha med hvite klaer hit - alt man kjoeper her farger av og skitten synes mye bedre paa hvitt. Vaart hvite undertoey er naa meget mangefarget etter alle klaerne vi har kjoept - litt roedt, blaatt, groent, rosa, gult, turkist og ikke minst, svart. Sjarmerende. Men naa klarte vi faktisk aa faa det hvite tilbake til hvitt, kjolen ble reddet og Camilla innser at dette maa ha vaert et engangstilfelle og sender den hjem med neste pakke - ingen vits i aa pushe skjebnen.
I morgen skal vi dra til konsulatet og soeke visa, og krysser fingrene for at det skal gaa saa smertefritt som mulig. Naar vi har fralevert oss passene stikker vi til Matheran og slapper av der noen dager for saa aa plukke opp passene og komme oss til Kolkata, visstnok verdens verste by. Vel. Vi hadde jo ikke de stoerste forhaapningene til Mumbai, kanskje vi blir positivt overrasket i Kolkata ogsaa. Det er lov aa haape.
Haaper alt er bra der hjemme! Vi tenker paa dere naar vi drikker solmoden mangolassi og blir velsignet av tvilsomme gateprester!
Vi fikk en taxi til aa kjoere oss (til den blodigste overprisen noensinne- men vi visste jo ikke hvor langt det var!)til det eneste hotellet som hadde ledig rom - ja, guideboka hadde advart oss om aa ikke bestille i forveien, men hoerte vi paa det? Neida. Mumbai er det dyreste stedet vi har vaert til naa - rommet vaart koster 200 kroner natten, groteskt mye. Til gjengjeld har vi faatt det minste rommet vi har bodd paa hittill, malt i sukkertoeyfargene rosa og blaatt. Vi er virkelig to sukkersoete pinsesser naar vi er der, det er til og med mye madrasser. Saa vi skal ikke klage.
Men vi klager jo litt da. Satt og skulle spise middag og kom i prat med en amerikaner som visstnok var i India med en eller annen frivillig organisasjon. Fortalte om turen vaar, om hvor dyrt vi syntes det var her og hvor kult India var, men etter 10 minutter maatte han dra. "You should have some fun while you're here in Mumbai, girls. The hotel's on me for the next three days" sa han, la en pengebunke paa bordet og forsvant foer vi fikk summet oss. 3000 rupier, 450 kroner! En formue for oss. Vi er fremdeles ganske maalloese over denne gavmildheten som ikke hadde noen skumle baktanker - han spurte hverken om navn eller hotell eller noe. Wow. Finnes det faktisk saanne mennesker? Vi er veldig imponerte. Og veldig lykkelige for at busjettet vaart nok en gang blir reddet av flotte tilfeldigheter og godsinnede mennesker. Wow.
Visum har vi ikke faatt ordnet enda - det lille faktum at det faktisk er helg hadde jo ikke falt oss inn foer vi nesten stod utenfor konsulatet. Oh well, vi kan i hvert fall gjoere klart alt saa det gaar smertefritt i morgen. Det er ikke lett aa holde orden paa dagene og datoene naar man ikke har et viktig moete aa rekke eller proeve aa pugge til! Men vi bruker tiden flittig - til aa kjoepe gaver, bunkre opp med ting vi ikke vet om vi faar tak i i Kina, og drikke lassi, en av Indias mer geniale drikkevarer, en slags yoghurt med tilsatt fuktmos. Mangolassi er den klare favoritten, og etter aa ha innsett at den kostet 10 kroner bare i air-conditiondelen av restauranten men bare 5 kroner i den andre delen, drikker vi den til det rapene smaker mango. Namnam.
Ellers har vi i dag gaatt rundt og sett paa byen som er veldig mye bedre enn vi trodde den kom til aa vaere. Vi bor i et stille, koselig stroek med masse traer, 5 minutter unna er havnen der det ligger litt baater (men ikke mange seilbaater). Der er ogsaa det beryktede Taj hotell som ble bombet for ikke saa lenge siden og som naa er dekket fra topp til taa med vakter med maskingevaer. Vi vet ikke helt hva som er skumlest - truslen om terror eller et gevaer som peker paa deg uansett hvor du snur det. Heller mot det siste.
Har ogsaa sett India Gate, til og med tatt et teit turistbilde saa alle kan se at vi har vaert der. Camilla later som om at det ikke var hun som tok det. Etterpaa er den store planen aa foelge i Frank Sinatras fotspor og drikke "exotic booze in a bar in far Bombay" - midt paa lyse dagen selvfoelgelig - etter moerkets frembrudd er vi bak laaste doerer i sukkertoeyrommet vaart og roeyker vannpipe^^
I dag hadde vi ogsaa den gleden av aa bli forfulgt av en meget tvilsom mann gjennom gatene da vi gikk og loket. Foerst var vi ikke sikre, men etter aa ha stoppet og startet et par ganger, hvorpaa han gjorde det samme for saa aa "tilfeldig" komme borti Camilla to ganger, skjoente vi at det kanskje var paa tide aa forsvinne. Vi gikk forbi han og sa: "En STALKER maa man ringe POLICE for aa fjerne", for saa aa konfrontere ham og si at han skulle dra dit peppern gror for saa aa gjemme oss og loepe en annen retning. Sistnevnte fungerte best. (Til alle bekymrede sjeler - vi var aldri i fare, det var broad daylight, vi var i store gater, ingen smug, og det var bare han og vi var to.)
In other news har vi klart aa vaske toey RENT for foerste gang paa turen og er veldig stolte. For dere som ikke har blitt informert om alt vaskedramaet kan vi anbefale alle aa aldri ha med hvite klaer hit - alt man kjoeper her farger av og skitten synes mye bedre paa hvitt. Vaart hvite undertoey er naa meget mangefarget etter alle klaerne vi har kjoept - litt roedt, blaatt, groent, rosa, gult, turkist og ikke minst, svart. Sjarmerende. Men naa klarte vi faktisk aa faa det hvite tilbake til hvitt, kjolen ble reddet og Camilla innser at dette maa ha vaert et engangstilfelle og sender den hjem med neste pakke - ingen vits i aa pushe skjebnen.
I morgen skal vi dra til konsulatet og soeke visa, og krysser fingrene for at det skal gaa saa smertefritt som mulig. Naar vi har fralevert oss passene stikker vi til Matheran og slapper av der noen dager for saa aa plukke opp passene og komme oss til Kolkata, visstnok verdens verste by. Vel. Vi hadde jo ikke de stoerste forhaapningene til Mumbai, kanskje vi blir positivt overrasket i Kolkata ogsaa. Det er lov aa haape.
Haaper alt er bra der hjemme! Vi tenker paa dere naar vi drikker solmoden mangolassi og blir velsignet av tvilsomme gateprester!
Mot Bollywoods skitthoel. Neida, vi gleder oss ... Uhmf.
Da dro vi fra Arambol. De to siste ukene har vaert utrolig deilige og avslappende. Det er fascinerende hvordan det er slik at dess mindre man har aa gjoere, dess mindre tid faar man til aa gjoere det man allikevel maa. Vi klarte da allikevel aa kjoepe litt saker og ting, vaar favoritt var singletter, vi trenger ikke, i foelge guideboka, aa dekke skuldrene i Kina. YAAAH! Ogsaa sendte vi hjem saker og ting for tredje gang i India, denne gangen klarte Camilla (med god hjelp av bursdaggaven fra cathrine) aa sende hjem 9 kg. Kremt. Allikevel forundrer det oss at sekkene vaare alltid blir tyngre etter vi har sendt hjem noe. den vitenskapelige forklaringen paa dette er uviss, men mulig at det har noe med treasure aa gjoere. Sukk.
Vi er naa paa vei til Mumbai. Vi har funnet ut at indiske busser foelger fractal-regelen vi laerte av en fyr i Arambol - nemlig at hvis du zoomer inn, saa er det alltid mer plass, for det lille utsnittet er likt helheten. Konklusjon - en indisk buss blir aldri for full til aa ta ombord flere mennesker - man maa bare finne mer kreative maater aa stable dem paa. Vi kom oss da frem til Panjim, halvdoeve, det skal sies, og her maa vi vente i ni timer paa at bussen vaar til Mumbai drar. Da blir det tid til aa filosofere.
Pinsessene har lest om Kina og funnet ut at man AKKURAT kan klare seg paa 300 kroner dagen, altsaa vaart busjett. Vi har jo levd som dronninger i India, saa naa er det vel paa tide aa bli backpackere igjen. Sovesal, here we come. Blir kanskje ikke raad til aa kjoepe like mye soelv og glitter i Kina, det er pinsessene triste for. Men vi skal da i hvert fall ha litt perler! Man er ikke ekte pirat uten perler, liksom. Det dumme med aa kjoepe slike verdifulle ting er at vi da ikke kan sende dem hjem og de blir doedvekt i sekken. Mulig forklaring paa sekkproblemet, men virkelig - hvordan kan sekken bli tyngre etter aa ha fjernet 9 kg? Utenfor vaar fatteevne.
Ellers har vi funnet ut at vi kommer til aa ha oeresus i et halvt aar etter at vi kommer hjem, vi merker det allerede naar vi putter i oereproppene for aa sove. Det er fryktelig mye lyd i India. Naa har jo Arambol vaert velsignet stille, men Mumbai ... Huff. Heldigvis skal vi stikke til en hillstation, Matheran, rett utenfor mumbai mens vi venter paa at visumet skal ordne seg. Der skal vi leie hester og ri inn i skogen (dette en bursdagsgave fra mamman og pappan til Cathirne, tusen takk! :))!
Skal proeve aa legge ut bilder, litt vanskelig aa finne de beste, men dere faar i vhert fall en smakebit:)
Vi er naa paa vei til Mumbai. Vi har funnet ut at indiske busser foelger fractal-regelen vi laerte av en fyr i Arambol - nemlig at hvis du zoomer inn, saa er det alltid mer plass, for det lille utsnittet er likt helheten. Konklusjon - en indisk buss blir aldri for full til aa ta ombord flere mennesker - man maa bare finne mer kreative maater aa stable dem paa. Vi kom oss da frem til Panjim, halvdoeve, det skal sies, og her maa vi vente i ni timer paa at bussen vaar til Mumbai drar. Da blir det tid til aa filosofere.
Pinsessene har lest om Kina og funnet ut at man AKKURAT kan klare seg paa 300 kroner dagen, altsaa vaart busjett. Vi har jo levd som dronninger i India, saa naa er det vel paa tide aa bli backpackere igjen. Sovesal, here we come. Blir kanskje ikke raad til aa kjoepe like mye soelv og glitter i Kina, det er pinsessene triste for. Men vi skal da i hvert fall ha litt perler! Man er ikke ekte pirat uten perler, liksom. Det dumme med aa kjoepe slike verdifulle ting er at vi da ikke kan sende dem hjem og de blir doedvekt i sekken. Mulig forklaring paa sekkproblemet, men virkelig - hvordan kan sekken bli tyngre etter aa ha fjernet 9 kg? Utenfor vaar fatteevne.
Ellers har vi funnet ut at vi kommer til aa ha oeresus i et halvt aar etter at vi kommer hjem, vi merker det allerede naar vi putter i oereproppene for aa sove. Det er fryktelig mye lyd i India. Naa har jo Arambol vaert velsignet stille, men Mumbai ... Huff. Heldigvis skal vi stikke til en hillstation, Matheran, rett utenfor mumbai mens vi venter paa at visumet skal ordne seg. Der skal vi leie hester og ri inn i skogen (dette en bursdagsgave fra mamman og pappan til Cathirne, tusen takk! :))!
Skal proeve aa legge ut bilder, litt vanskelig aa finne de beste, men dere faar i vhert fall en smakebit:)
En bussedag, en bussedag!
Ja, saa var det endelig duket for den store dagen - Camillas 20-aarsdag! Hurra! Camilla hadde faktisk klart aa bli syk dagen foer - og ligget slapp og halvdoed paa senga mens CAthrine tvang henne til aa bli med ut og spise. Men da den store dagen grynet, var Camilla paa forunderlig vis blitt frisk som en fisk, klar til aa bli vekket av Cathrine som hadde stelt i stand et gigantisk fruktfat med hjelp av vaar gode venn og kelner, nepalske Raj. Han hadde ogsaa laget bursdagskort, og vi har konkludert med at nepalsk skriftspraak er noe av det fineste som fins. Camilla fikk selvfoelgelig gave ogsaa, en uberkul bronsjestatue av Shiva dansende i en ildring, som alle dere der hjemme kan faa lov til aa sikle paa naar den kommer paa plass paa hybelen.
Etter aa ha spist oss kvalm-mette paa alskens deilig, solmoden frukt, dro vi ned til stranden og tok et deilig morgenbad og bakset i boelgene som var veldgi oppsatt paa aa gi Camilla bursdagsklemmer. Utrolig goey aa leke i boelgene, men man faar respekt for dem naar man innser at hvis man sikter litt feil naar boelgen kommer, saa kan man lett brekke en arm. Vi siktet ikke feil. Etter badet var det videre til del to av bursdagsgaven, nemlig en herlig Ayurvedisk massasjesession der vi ble innoljet og knadd etter alle kunstens regler. Har aldri hatt mykere hud! Digg!
Tilbake paa hoetllet slappet vi av, Camilla fikk bursdagstelefoner fra sine kjaere og snart var det middagstid. Vi spiste ravioli, namme! Og saa fikk Camilla klatret i kokospalmen sin, en Cathrine hadde sett ut og bestemt. Den kokosnoetten smakte godt! Vi tok et kveldsbad i den fantastisk vakre solnedgangen, og etter en superbursdagsdrink laget av Raj med frukt og pynt og det hele, tok pinsessene kvelden - bedre aa ta det litt rolig etter man har vaert syk enn aa fortsette aa vaere syk i to uker til, liksom.
Camilla hadde en superfin bursdag og vil takke for alle bursdagshilsener og -gaver hun har faatt:)
I dag har vi vaert inne i jungelen, pa leting etter det store hippietreet. Dette Banyantreet er det stedet inne i jungelen der alle hippiene sitter og roeyker og filosoferer, saa derre maatte vi jo se. Etter rimelig mye sosing rundt i jungelen fant vi til slutt frem, og ble innvitert av eneboeren som bodde der til aa slaa oss ned under det helt fantastisk store og vakre treet. Der satt vi, for det meste i stillhet, og hoerte paa fuglesang og saa paa kuene som gresset mens de andre rudnt oss - gresset. Treet var helt utrolig - saa stort og fullt av lianer og boenneflagg og blader at man foelte man satt i en helt annen verden. Karen som bodde der, en 57 aar gammel yogi som viste de utroligste yogaposisjoner til alle interesserte, var mer enn villig til aa dele sin gave. En frivillig fikk dermed ryggen sin knukket opp (og var veldig fornoeyd og avlsappet etterpaa) og knadd paa. Pinsessene var skeptiske og har ikke tenkt til aa overlate sin ryggskjebne til en tilfeldig person som bor inne i jungelen under et tre og roeyker hasj hele dagen. Skeptiske.
Da vi innsaa at vi begynte aa bli dehydrerte og fant ut at det aa drikke elvevannet muligens ikek var verdens beste ide, dro vi tilbake, forfulgt av vakre sommerfugler og svaere biller. Saa kjopte vi vann og brukte masse penger paa enda mer treasure. We're pirates for sure. Damnit. This has got to stop, ellers maa vi shanghaie en baat fra Shanghai. Haha. Vittig.
Snart forlater vi Goa og setter kursen for Mumbai. Forhaapentligvis gaar visumsaken i boks og da er vi snart i Kina - under en maaned til!
Etter aa ha spist oss kvalm-mette paa alskens deilig, solmoden frukt, dro vi ned til stranden og tok et deilig morgenbad og bakset i boelgene som var veldgi oppsatt paa aa gi Camilla bursdagsklemmer. Utrolig goey aa leke i boelgene, men man faar respekt for dem naar man innser at hvis man sikter litt feil naar boelgen kommer, saa kan man lett brekke en arm. Vi siktet ikke feil. Etter badet var det videre til del to av bursdagsgaven, nemlig en herlig Ayurvedisk massasjesession der vi ble innoljet og knadd etter alle kunstens regler. Har aldri hatt mykere hud! Digg!
Tilbake paa hoetllet slappet vi av, Camilla fikk bursdagstelefoner fra sine kjaere og snart var det middagstid. Vi spiste ravioli, namme! Og saa fikk Camilla klatret i kokospalmen sin, en Cathrine hadde sett ut og bestemt. Den kokosnoetten smakte godt! Vi tok et kveldsbad i den fantastisk vakre solnedgangen, og etter en superbursdagsdrink laget av Raj med frukt og pynt og det hele, tok pinsessene kvelden - bedre aa ta det litt rolig etter man har vaert syk enn aa fortsette aa vaere syk i to uker til, liksom.
Camilla hadde en superfin bursdag og vil takke for alle bursdagshilsener og -gaver hun har faatt:)
I dag har vi vaert inne i jungelen, pa leting etter det store hippietreet. Dette Banyantreet er det stedet inne i jungelen der alle hippiene sitter og roeyker og filosoferer, saa derre maatte vi jo se. Etter rimelig mye sosing rundt i jungelen fant vi til slutt frem, og ble innvitert av eneboeren som bodde der til aa slaa oss ned under det helt fantastisk store og vakre treet. Der satt vi, for det meste i stillhet, og hoerte paa fuglesang og saa paa kuene som gresset mens de andre rudnt oss - gresset. Treet var helt utrolig - saa stort og fullt av lianer og boenneflagg og blader at man foelte man satt i en helt annen verden. Karen som bodde der, en 57 aar gammel yogi som viste de utroligste yogaposisjoner til alle interesserte, var mer enn villig til aa dele sin gave. En frivillig fikk dermed ryggen sin knukket opp (og var veldig fornoeyd og avlsappet etterpaa) og knadd paa. Pinsessene var skeptiske og har ikke tenkt til aa overlate sin ryggskjebne til en tilfeldig person som bor inne i jungelen under et tre og roeyker hasj hele dagen. Skeptiske.
Da vi innsaa at vi begynte aa bli dehydrerte og fant ut at det aa drikke elvevannet muligens ikek var verdens beste ide, dro vi tilbake, forfulgt av vakre sommerfugler og svaere biller. Saa kjopte vi vann og brukte masse penger paa enda mer treasure. We're pirates for sure. Damnit. This has got to stop, ellers maa vi shanghaie en baat fra Shanghai. Haha. Vittig.
Snart forlater vi Goa og setter kursen for Mumbai. Forhaapentligvis gaar visumsaken i boks og da er vi snart i Kina - under en maaned til!
Fullmaanefest og pirater!
Arambol, arambol ... VI merker ogsaa den sloevende effekten Goa har paa mennesker - selv om vi ikke har store planer om aa loke her de neste 30 aarene. Men vi har da slappet veldig av de siste dagene, paa stranden (med sunblock og under parasoller) og paa chille palmehyttecafeer. Vi har ogsaa moett noen superkoselige hippie-folk, og tilbringer tiden med mat, oel og vannpipe (uten tilsatte tvilsomme substanser).
I gaar moette vi den ubreste mannen noensinne - en venn av hippievennen vaar. Han ser ut som om han kunne vaert broren til Jack Sparrow, helt pirat - og personligheten er ikek saa langt unna heller. Superkult! Etter og ha sittet og pratet en stund ble vi innvitert med paa en av Goas legendariske fullmaanefester, og takket selvfoelgelig ja (med mannlig foelge er vi trygge som kameler), hoppet inn i en taxi og kjoerte 40 minutter to the party place.
Goas fullmaanefester er meget interessante. Trance over gigantanlegg, mennesker som staar paa danseplassen og er i - guess what - transe og danser som gale, med eller uten paavirkning av tvilsomme midler som er meget lett tilgjengelig i "sitteomraadene" og "sigarettsjappene". Vi tok selvfoelgelig av og danset som galninger - saa lenge siden vi har danset! Det er en helt utrolig foelelse naar 300 mennsker staar og danser helt i sin egen verden, det er bare deg og musikken. Jeg tror alle trengte en dusj da de kom hjem derfra. Hele opplegget minnet egentlig om Tryvann - eller saann Tryvann burde ha vaert, for her tenkte ikke folk paa om de saa rare ut - alle bare hadde det dritgoey. Vi sovnet momentant da vi kom tilbake.
Og det foerste som moette oss etter frokosten da vi kom ut i gatene, var en dusj av farget vann og pulver i alle mulige farger - vi hadde glemt at det tydeligvis var Holi-festival i dag, og er veldig mangefarget. Yey! Vi kommer til aa vaere ekstremt fargerike naar vi kommer tilbake til hotellet, men er egentlig veldig fornoeyde -Holi er nemlig den eneste dagen i aaret der kasteskiller blir glemt og alle blir dynket i farge. Hurra for likestilling!
Chill out, peeps! Naa er det Pringles time!
I gaar moette vi den ubreste mannen noensinne - en venn av hippievennen vaar. Han ser ut som om han kunne vaert broren til Jack Sparrow, helt pirat - og personligheten er ikek saa langt unna heller. Superkult! Etter og ha sittet og pratet en stund ble vi innvitert med paa en av Goas legendariske fullmaanefester, og takket selvfoelgelig ja (med mannlig foelge er vi trygge som kameler), hoppet inn i en taxi og kjoerte 40 minutter to the party place.
Goas fullmaanefester er meget interessante. Trance over gigantanlegg, mennesker som staar paa danseplassen og er i - guess what - transe og danser som gale, med eller uten paavirkning av tvilsomme midler som er meget lett tilgjengelig i "sitteomraadene" og "sigarettsjappene". Vi tok selvfoelgelig av og danset som galninger - saa lenge siden vi har danset! Det er en helt utrolig foelelse naar 300 mennsker staar og danser helt i sin egen verden, det er bare deg og musikken. Jeg tror alle trengte en dusj da de kom hjem derfra. Hele opplegget minnet egentlig om Tryvann - eller saann Tryvann burde ha vaert, for her tenkte ikke folk paa om de saa rare ut - alle bare hadde det dritgoey. Vi sovnet momentant da vi kom tilbake.
Og det foerste som moette oss etter frokosten da vi kom ut i gatene, var en dusj av farget vann og pulver i alle mulige farger - vi hadde glemt at det tydeligvis var Holi-festival i dag, og er veldig mangefarget. Yey! Vi kommer til aa vaere ekstremt fargerike naar vi kommer tilbake til hotellet, men er egentlig veldig fornoeyde -Holi er nemlig den eneste dagen i aaret der kasteskiller blir glemt og alle blir dynket i farge. Hurra for likestilling!
Chill out, peeps! Naa er det Pringles time!
Goodbye Kochi, hello Arambol!
Dagen etter dro vi igjen tilbake til Fort COchin og koste oss blant fiskegarn, strandfugler, vakre skjell (fikk hjelp av noen lokale menn til aa plukke - kyoot!) og store fisker. Kochi er virkelig en helt fantastisk by, her vil vi tilbake. Pinsessene hadde et maal for dagen, nemlig aa faa tak i et av de mange kommunistflaggene som vaiet saa stolt i vinden. Desverre var det ingen butikker som solgte disse, men vi fikk da veianvisninger til kommunistpartiets hovedkontor, og dit dro vi selvfoelgelig (med god hjelp av en veldig hyggelig tuk-tuksjaafoer som ble overlykkelig over aa ha faatt noen norske Comrades og insisterte paa aa kjoere oss rundt gratis). Vi ble moett av sjefen og maatte, som de "norwegian comrades" vi var, moete alle som jobbet der. Vi fikk flagg og ble deretter tatt med til partipressa der vi fikk hilse paa alle som laget avisen - fra maskinpusserne til redaktoeren og sjefen (som nettopp hadde blitt valgt inn i parlamentet. kult!) Vi fikk e hvordan alt ble drevet og laerte kjempemasse om produksjonen. Ogsaa fikk vi selvfoelgelig med oss baade aviser og plakater - det blri kult aa ha paa hybelen!
Og saa skulle vi dra videre. Siden begge pinsessene fremdeles er litt smaasyke, gruet vi oss veldig. Vi maatte holde oss vaakne til 10, dro til togstasjonen og satte oss paa venterommet. Utrolgi nok var det bare damer her (wow, et upper class ladies venterom med bare damer? Incredible!) og ingen rotter heller. Og toget vaart var - tro det eller ei - helt presist! On time!!! Vi kom ombord og sovnet ganske momentant, ble vekket av en veldig vaaken chai-wallah som omtrent SKREK "goooooood morning!" (alle som har sett "Good Morning, Vietnam" will know how loud ...). Og toget vaart kom frem da det skulle, vi tuk-tuket til busstasjonen og rakk akkurat bussen som vi stappet oss selv og sekkene inn paa. Sekkene vaare tar mye plass, saann vhis dere ikke visste det. HEldigvis hadde vi noen blide lokale damer ved siden av oss der vi satt bakerst i bussen, som var veldig fascinert over vaar hvite hud (delvis rosa - yes we know), saa vi ble kloepet i kinnet og kysset og snakket til paa hindi og hadde det i grunen veldig koselig. Gikk av bussen i Panjim og neste buss gikk akkurat da, og etter et kvarter paa den hoppet vi over i enda en buss som tok oss helt til Arambol. Vi er maalloese og har kommet til den konklusjonen at India proever aa gjoere opp for Mughal Sarai-opplevelsen vaar.
Vi ankom Arambol og kom oss til hotellet vaart der vi bor for 45 kroner natten. Det er 3 minutter aa gaa til stranden, og dit loep vi med en gang vi hadde faatt paa oss bikini (etter aa ha spurt our land lady om det var greit aa gaa i bikini paa stranden - man vet aldri i India), og hoppet ut i de deilige, varme, groennblaa vannet. Det var svaere boelger og kjempegoey! Etterpaa satte vi oss i en beachshack og tok oss en kald halvliter til 5 kroner og spiste litt scampi - namnam!
Etter aa ha roet oss ned og faatt slappet av gikk vi litt rundt i byen. Arambol er en liten by - og en av de faa som i foelge guideboka ikke enda er oedelagt av turisme i Goa. Vel. Byen er vel den vi har vaert i med flest turister, og slevfoelelig et tilsvarende antall selgere (soete jenter som setter seg ned ved siden av deg og forteller livshistorien sin og at de graater hver kveld fordi de ike har hvit hud og at de jobber her for aa faa raad til aa gaa paa skole og "buy thsi madam, good price". Veldig ubehagelig. Kan ikke alle selgere bare vaere plagsomme, da er de saa mye lettere aa avvise...). Men stranden er ikke saa verst, og i gaar tilbrakte vi hele dagen for det meste under parasoll og i vannet. Allikevel har vi begge klart aa bli helt ufattelig solbrente (Camilla er nesten roedere enn haaret hennes var foer og Cathrine har bobler paa hudet), og maa dermed holde oss i skyggen i dag og videre. Og vi som var saa flinke med solkremen og greier! Huff.
Ellers saa er det ganske interessant aa vaere paa stranden, spesielt i helgene naar det ogsaa komemr indere hit. Det er faa ting som faar en til aa foele seg like ukomfortabel som naar det kommer en skokk indiske gutter og gaar meget sakte forbi mens de stirrer som om de aldri har sett en mage foer (noe de jo muligens ikke har - but for gods sake, have som respect!). Den eneste tingen som kan faa en til aa foele seg mer ukomfortabel enn det maa vel vaere naar det kommer en inder gaaende oppover langs solsengene i speedo og VELDIG aapenlyst gjoer unevnelige ting mens han ser paa alla damene i bikini. Yes da. Utrolig surrealistisk, maa jo bare le. Og dekke seg til fort som faen.
Ellers er Goa et ... interessant sted. Vi er muligens de eneste her som ikke roeyker hasj, alle andre sitter og er konstant hoeye som hus. Alkohol er det heller ikke lite av, for aa si det saann. Da Cathrine klaget over at hun hadde vondt i halsen var raadet fra hippien ved siden av "have some beer", og da hun sa at det nok bare ble verre av det og at hun holdt seg til honningteen, var svaret "have some honey beer". That's the Goan spirit! Mange av de som er her har vaert her i tiaar. Litt skummelt. Vi har lovet oss selv aa aldri ende opp slik. Man har da planer med livet!
Men akkurat naa koser vi oss bare, har en liten ferie i ferien og slapper av, nyter stranden og snart er det Camillas bursdag og da skla vi ta oss en drink paa stranden, selv om det koster haarreisende 30 kroner og dreper budsjettet vaart. Oh well, you only live once.
Vel, da er det byebye fra stranden, vi tror vi stikker og tar en kokosnoett i en palmehytte-bar, eller muligens en kald oel. Oh yeah! Kos dere i kulden, da, dere^^
Og saa skulle vi dra videre. Siden begge pinsessene fremdeles er litt smaasyke, gruet vi oss veldig. Vi maatte holde oss vaakne til 10, dro til togstasjonen og satte oss paa venterommet. Utrolgi nok var det bare damer her (wow, et upper class ladies venterom med bare damer? Incredible!) og ingen rotter heller. Og toget vaart var - tro det eller ei - helt presist! On time!!! Vi kom ombord og sovnet ganske momentant, ble vekket av en veldig vaaken chai-wallah som omtrent SKREK "goooooood morning!" (alle som har sett "Good Morning, Vietnam" will know how loud ...). Og toget vaart kom frem da det skulle, vi tuk-tuket til busstasjonen og rakk akkurat bussen som vi stappet oss selv og sekkene inn paa. Sekkene vaare tar mye plass, saann vhis dere ikke visste det. HEldigvis hadde vi noen blide lokale damer ved siden av oss der vi satt bakerst i bussen, som var veldig fascinert over vaar hvite hud (delvis rosa - yes we know), saa vi ble kloepet i kinnet og kysset og snakket til paa hindi og hadde det i grunen veldig koselig. Gikk av bussen i Panjim og neste buss gikk akkurat da, og etter et kvarter paa den hoppet vi over i enda en buss som tok oss helt til Arambol. Vi er maalloese og har kommet til den konklusjonen at India proever aa gjoere opp for Mughal Sarai-opplevelsen vaar.
Vi ankom Arambol og kom oss til hotellet vaart der vi bor for 45 kroner natten. Det er 3 minutter aa gaa til stranden, og dit loep vi med en gang vi hadde faatt paa oss bikini (etter aa ha spurt our land lady om det var greit aa gaa i bikini paa stranden - man vet aldri i India), og hoppet ut i de deilige, varme, groennblaa vannet. Det var svaere boelger og kjempegoey! Etterpaa satte vi oss i en beachshack og tok oss en kald halvliter til 5 kroner og spiste litt scampi - namnam!
Etter aa ha roet oss ned og faatt slappet av gikk vi litt rundt i byen. Arambol er en liten by - og en av de faa som i foelge guideboka ikke enda er oedelagt av turisme i Goa. Vel. Byen er vel den vi har vaert i med flest turister, og slevfoelelig et tilsvarende antall selgere (soete jenter som setter seg ned ved siden av deg og forteller livshistorien sin og at de graater hver kveld fordi de ike har hvit hud og at de jobber her for aa faa raad til aa gaa paa skole og "buy thsi madam, good price". Veldig ubehagelig. Kan ikke alle selgere bare vaere plagsomme, da er de saa mye lettere aa avvise...). Men stranden er ikke saa verst, og i gaar tilbrakte vi hele dagen for det meste under parasoll og i vannet. Allikevel har vi begge klart aa bli helt ufattelig solbrente (Camilla er nesten roedere enn haaret hennes var foer og Cathrine har bobler paa hudet), og maa dermed holde oss i skyggen i dag og videre. Og vi som var saa flinke med solkremen og greier! Huff.
Ellers saa er det ganske interessant aa vaere paa stranden, spesielt i helgene naar det ogsaa komemr indere hit. Det er faa ting som faar en til aa foele seg like ukomfortabel som naar det kommer en skokk indiske gutter og gaar meget sakte forbi mens de stirrer som om de aldri har sett en mage foer (noe de jo muligens ikke har - but for gods sake, have som respect!). Den eneste tingen som kan faa en til aa foele seg mer ukomfortabel enn det maa vel vaere naar det kommer en inder gaaende oppover langs solsengene i speedo og VELDIG aapenlyst gjoer unevnelige ting mens han ser paa alla damene i bikini. Yes da. Utrolig surrealistisk, maa jo bare le. Og dekke seg til fort som faen.
Ellers er Goa et ... interessant sted. Vi er muligens de eneste her som ikke roeyker hasj, alle andre sitter og er konstant hoeye som hus. Alkohol er det heller ikke lite av, for aa si det saann. Da Cathrine klaget over at hun hadde vondt i halsen var raadet fra hippien ved siden av "have some beer", og da hun sa at det nok bare ble verre av det og at hun holdt seg til honningteen, var svaret "have some honey beer". That's the Goan spirit! Mange av de som er her har vaert her i tiaar. Litt skummelt. Vi har lovet oss selv aa aldri ende opp slik. Man har da planer med livet!
Men akkurat naa koser vi oss bare, har en liten ferie i ferien og slapper av, nyter stranden og snart er det Camillas bursdag og da skla vi ta oss en drink paa stranden, selv om det koster haarreisende 30 kroner og dreper budsjettet vaart. Oh well, you only live once.
Vel, da er det byebye fra stranden, vi tror vi stikker og tar en kokosnoett i en palmehytte-bar, eller muligens en kald oel. Oh yeah! Kos dere i kulden, da, dere^^
Munnar - himmelriket paa jord
Og saa dro pinsessene inn i te-land, landet der britene fikk sin foerste te fra og som fremdeles lager teen som dere drikker der hjemme naar dere drikker Earl Greyen deres. Foerst var vi innom et elefantreservat med de skjoenneste smaa elefantbabyene. Vi fikk vaere med aa bade dem og skrubbe dem, en helt utrolig opplevelse. Elefanten vaar begynte aa leke med oss med snabelen sin (som er hel ufattelig sterk) og vi hadde det kjempemorsomt! Og man sier jo heller ikke nei takk til aa se elefanbading i soloppgang - det er noe alle burde se en eller annen gang i loepet av livet.
Vi dro videre, innover i fjellene, mot byen Munnan. Landskapet rundt oss ble brattere og groennere, og veien tok haarnaalssvinger som ville faatt de norkse veiene til aa roedme over sine "haarnaalssvinger". Sinnsykt. Og etterhvert kjoerte vi inn mot te-plantasjene, som rett og slett var aasside etter aasside dekket av te-busker som laa som et lag over jorda og fikk hele omraadet til aa se ut som en stor, groenn blomkaal. Synet tok pusten fra oss, noe saa utrolig vakkert. Ord kan umulig beskrive skjoennheten i Munnarfjellene. Saa groenne, vi har ikke saa groenne groennfarger i Norge, saa ville, saa bratte og saa trolske. Og med roede kommunistflagg vaiende i vinden, kan det vel strengt tatt ikke bli bedre. Vi kjoerte oppover fjellene, saa ned og utover fantastiske daler mens fjellene gradvis forsvant bak taaken i horisonten. Magisk.
Motellet vi ankom og skulle tilbringe natten paa laa i en aasside med den flotteste utsikten dere noen sinne kan tenke dere - taakefjell paa taakefjell, groent, frodig og fantastisk vakkert. Vi spiste lunsj med denne utsikten foer vi dro til det store te-museet. Her laerte vi utrolig mye! For eksempel at te-plantasjene her er co-op, eid av arbeiderene, med gratis lege og skole og barnehager for alle som jobber her. Vi laerte ogsaa at groenn, svart og hvit te kommer fra samme plante, det er bare etterbehandlingen post-plukk som er forskjellig. Man laerer saa lenge man lever.
Vi dro til et utkikkspunkt for aa se solnedgangen, og etter den hadde lagt seg og taaken og moerket begynte aa senke seg over te-planter og fjellaper, dro vi tilbake til motellet og spiste middag. Vi og vaar Kanadiske reisekamerat Andrew (26) (som til tross for sitt korte liv har klart aa jobbe mot korrpupsjon i Afrika, vaert med aa proeve aa loese Palestinakonflikten og naa er en av g8-raadgiverne. Coool/totally not cool, depending on the eyes.)fikk bestilt kald oel fra landsbyen og fant ut at den beste maaten aa tilbringe natten paa var aa diskutere politikk, religion, meningen med livet og verden i dag. Og se paa kjempeedderkoppene og kakkerlakkene og flaggermusene som suste rundt. Kuult.
Neste morgen stod vi (i hvert fall Camilla) tidlig opp, og fikk med seg den mest magiske opplevelsen noensinne - soloppgang i taakefjelllene. Fjellene var rosa, det var helt stille, men stillheten ble med ett brutt av den vakreste tempelsang noensinne fra tempelet nede i dalen, krystallklart gjengitt av fjellene rundt. Ord strekker ikke til.
Etter frokost dro vi innover i fjellene og saa dammene som gir omraadet rundt elektrisitet, og tok en rotur paa en av disse (vi slo Andrew i roing, til tross for at han hadde rodd lag-roing foer. Go vikingblod!). Etterpaa dro vi til enda et elefantreservat der vi fikk ri paa en elefant, uten aa sitte i kurv, bare paa en plast pute med et lite haantak aa holde seg fast i. Det er en helt ubeskrivelig foelelse aa kunne kjenne hver eneste lille muskelbevegelse for hvert skritt elefanten tok, og vi kjoepte selvfoelgelig litt ananas og stas som elefanten fikk ved endt tur. Nyydelige dyr!
Dro til en krydderhage etterpaa og fikk forklart alt om alle plantene rundt i omraadet. Utrolig laererikt (hvitt pepper og svart pepper er det samme, bare etterbahndlingen er forskjellig) og spennende. Guiden vaar fanget en gigantisk siriss-liknende ting som lagde en helt sinnsykt hoey lyd som fikk hele skogen til aa hoeres ut som et jernverk. Kult! Saa ville orkideer, bananer (som om vi ikke har settdet OVERALT her nede fra foer, but still), var med aa befrukte vaniljeplanten, fikk smake fersk kanel og kardemomme (det smakte bolledeig!)og lukte paa kakaopulver. Mmm, sjokolaaaaade!
Saa var det langst farlige veier, i solskinn og regn (ja faktisk, en liten skur, nr to siden ankomst i India), med englevakt (to veldig nestenulykker, men forstaaelig - sjaafoeren vaar, som bare er turistsjaafoer halve aaret og bussjaafoer den andre halvdelen fortalte at bussjaafoerer har 13-timers arbeidsdager. Trygt.) og forbi skogbranner (det var altsaa ikke bare oppspinn - vi kjoerte rett forbi flammehavet). Etter to dager i solskinn og fjellluft var det to knaesj rosa og lykkelige pinsesser som sovner momentant i de myke sengene sine da de kom tilbake til Kochi.
Hvis dere noensinne skal til India - ikke gaa glipp av Munnar. Virkelig.
Naa har de to pinsessene to dager igjen i Kochi som skal brukes paa aa loke rundt i gamlebyen og spise fisk, og aa lokalisere et sted som selger vannpipetobakk som tydeligvis er veldig mangelvare her. Great. Saa er det videre til Arambol og strand go tette chillninge - og 20-aarsfeiring! Weeee!
Vi dro videre, innover i fjellene, mot byen Munnan. Landskapet rundt oss ble brattere og groennere, og veien tok haarnaalssvinger som ville faatt de norkse veiene til aa roedme over sine "haarnaalssvinger". Sinnsykt. Og etterhvert kjoerte vi inn mot te-plantasjene, som rett og slett var aasside etter aasside dekket av te-busker som laa som et lag over jorda og fikk hele omraadet til aa se ut som en stor, groenn blomkaal. Synet tok pusten fra oss, noe saa utrolig vakkert. Ord kan umulig beskrive skjoennheten i Munnarfjellene. Saa groenne, vi har ikke saa groenne groennfarger i Norge, saa ville, saa bratte og saa trolske. Og med roede kommunistflagg vaiende i vinden, kan det vel strengt tatt ikke bli bedre. Vi kjoerte oppover fjellene, saa ned og utover fantastiske daler mens fjellene gradvis forsvant bak taaken i horisonten. Magisk.
Motellet vi ankom og skulle tilbringe natten paa laa i en aasside med den flotteste utsikten dere noen sinne kan tenke dere - taakefjell paa taakefjell, groent, frodig og fantastisk vakkert. Vi spiste lunsj med denne utsikten foer vi dro til det store te-museet. Her laerte vi utrolig mye! For eksempel at te-plantasjene her er co-op, eid av arbeiderene, med gratis lege og skole og barnehager for alle som jobber her. Vi laerte ogsaa at groenn, svart og hvit te kommer fra samme plante, det er bare etterbehandlingen post-plukk som er forskjellig. Man laerer saa lenge man lever.
Vi dro til et utkikkspunkt for aa se solnedgangen, og etter den hadde lagt seg og taaken og moerket begynte aa senke seg over te-planter og fjellaper, dro vi tilbake til motellet og spiste middag. Vi og vaar Kanadiske reisekamerat Andrew (26) (som til tross for sitt korte liv har klart aa jobbe mot korrpupsjon i Afrika, vaert med aa proeve aa loese Palestinakonflikten og naa er en av g8-raadgiverne. Coool/totally not cool, depending on the eyes.)fikk bestilt kald oel fra landsbyen og fant ut at den beste maaten aa tilbringe natten paa var aa diskutere politikk, religion, meningen med livet og verden i dag. Og se paa kjempeedderkoppene og kakkerlakkene og flaggermusene som suste rundt. Kuult.
Neste morgen stod vi (i hvert fall Camilla) tidlig opp, og fikk med seg den mest magiske opplevelsen noensinne - soloppgang i taakefjelllene. Fjellene var rosa, det var helt stille, men stillheten ble med ett brutt av den vakreste tempelsang noensinne fra tempelet nede i dalen, krystallklart gjengitt av fjellene rundt. Ord strekker ikke til.
Etter frokost dro vi innover i fjellene og saa dammene som gir omraadet rundt elektrisitet, og tok en rotur paa en av disse (vi slo Andrew i roing, til tross for at han hadde rodd lag-roing foer. Go vikingblod!). Etterpaa dro vi til enda et elefantreservat der vi fikk ri paa en elefant, uten aa sitte i kurv, bare paa en plast pute med et lite haantak aa holde seg fast i. Det er en helt ubeskrivelig foelelse aa kunne kjenne hver eneste lille muskelbevegelse for hvert skritt elefanten tok, og vi kjoepte selvfoelgelig litt ananas og stas som elefanten fikk ved endt tur. Nyydelige dyr!
Dro til en krydderhage etterpaa og fikk forklart alt om alle plantene rundt i omraadet. Utrolig laererikt (hvitt pepper og svart pepper er det samme, bare etterbahndlingen er forskjellig) og spennende. Guiden vaar fanget en gigantisk siriss-liknende ting som lagde en helt sinnsykt hoey lyd som fikk hele skogen til aa hoeres ut som et jernverk. Kult! Saa ville orkideer, bananer (som om vi ikke har settdet OVERALT her nede fra foer, but still), var med aa befrukte vaniljeplanten, fikk smake fersk kanel og kardemomme (det smakte bolledeig!)og lukte paa kakaopulver. Mmm, sjokolaaaaade!
Saa var det langst farlige veier, i solskinn og regn (ja faktisk, en liten skur, nr to siden ankomst i India), med englevakt (to veldig nestenulykker, men forstaaelig - sjaafoeren vaar, som bare er turistsjaafoer halve aaret og bussjaafoer den andre halvdelen fortalte at bussjaafoerer har 13-timers arbeidsdager. Trygt.) og forbi skogbranner (det var altsaa ikke bare oppspinn - vi kjoerte rett forbi flammehavet). Etter to dager i solskinn og fjellluft var det to knaesj rosa og lykkelige pinsesser som sovner momentant i de myke sengene sine da de kom tilbake til Kochi.
Hvis dere noensinne skal til India - ikke gaa glipp av Munnar. Virkelig.
Naa har de to pinsessene to dager igjen i Kochi som skal brukes paa aa loke rundt i gamlebyen og spise fisk, og aa lokalisere et sted som selger vannpipetobakk som tydeligvis er veldig mangelvare her. Great. Saa er det videre til Arambol og strand go tette chillninge - og 20-aarsfeiring! Weeee!
Kochi<3<3<3
Pinsessene lurer paa om de doede i den tuktukturen, for Kochi er saa naere himemlriket man kommer. Aldri har et sted vaert saa naere paradis. Vi dro til Fort Cochin, en oey i naerheten, med lokalbaaten (betalte hele 45 oere for billetten - gawd. SL har noe aa laere). Det foerste som moeter oss naar vi kommer i land er et kommunistflagg som vaier i vinden, og vi blir overlykkelige. Kerala er faktisk en kommunistisk stat i India, og ikke mindre enn den foerste kommunistiske staten i verden. Som foelge har de det beste helse og skolesystemet i India, og den laveste analfabetismen. Yey! Vi gikk videre innover, stoppet og spiste en himmelsk kaffe-is og den beste lime-juicen vi noensinne har smakt - kun lime, ikke noe tilsatt vann og sukker. Himmelsk.
Videre gikk vi bortover hovedgaten der det stod boder med smykker (ja. fail.) og klaer og utskaarede tresaker: men ingen maste. Vi ble helt maalloese da mannen som proevde aa selge oss noe gikk da vi sa nei takk - han oensket oss til og med en god dag videre! Vi kjoepte en kokosnoett hver (til haarreisende 2 kroner per noett! Gawd), og Camilla har muligens aldri vaert saa lykkelig i hele sitt liv (det er akkurat som paa jordomseilingen! Cathrine sier naa at hun ikke irriterer seg over dette mer, men bare er glad for at Camila er lykeklig. Bwahaha. Vi faar se hvor lenge det varer:P). For alle innviede var kokosnoetten perfekt, kjoettet var geleaktig og akkurat som Camilla foretrekker det. Heaven!
Kochi er kjent for sine kinesiske fiskegarn som henger ned fra kaia og ser helt praktfulle ut. Og der det er fiskegarn er det fisk - som man kunne kjoepe og faa grillet for en slikk og ingenting. Vi gikk heller for nyfisket akkar (ti-armet blekksprut), som vi fikk grillet i en nearby beach-shack. Namnam. Lukten av nyfisket fisk og saltvann og sand og varme og kokosnoetter gjorde oss yre av lykke og vi hoppet bortover veien og var lykkeige. Hurrah! OG folk er bare snille her - hilser og smiler og er ikke ekle. Woow.
Pinsessene har faktisk faatt litt farge ogsaa! Utrolig nok. Cathrine leder foreloepig, men vi faar naa se hvem som vinner det endelige slaget i Arambol. OGsaa har vi selvfoelgelig proevd aa halshugge budsjettet med litt mer soelvinnkjoep. Ja, vi vet. We're on good way to become pirates. Already completely obsessed with treasure. Yarr! Men rubinringer er vel ikke mulig aa motstaa for noen? Riiiight?
Pinsessene har det helt utrolig fantastisk for oeyeblikket. Dette er det flotteste stedet vi har vaert paa hittil, by far, og det er saa deilig og avslappet og fantastisk fint og kommunistisk og palmete her! I morgen skal vi paa tur - desverre ikke paa safari paa grunn av skogbrannfare, men til noen teplantasjer og til ville elefanter - yey! Det gleder vi oss masse til. Vi haaper alle har det bra der hjemme, og synes dere kan bli flinkere til aa kommentere, for det er saa morsomt aa lese.
P.S. Vi har faatt svar fra vaar helt, Petter, angaaende det godeste Oxyrich. Here goes:
"Det de mener med mer oksygen er ikke at det er mer oksygenatomer (som oksygenatomene i H20) men at det er mer av oksygengass (O2), det er dette vi i dagligtalen omtaler som oksygen. Man kunne sett for deg at det kunne vært mer oksygenatomer i vannet ved å tilsette f.eks hydrogenperoksid (H2O2) men dette hade vært litt dumt da det er veldig giftig.
Det vil faktisk løse seg opp noe oksygen fra lufta i vann, sjekket SI chemical data nå og ved 20C og 1atm trykk løser det seg 0,0694 g/l O2 i rent vann. Nå er partialtrykt av O2 i vanlig luft bare 0,21 atm, så det vil da vanligvis løse seg 0,014574 g/l O2 i vann. Henrys lov sier at løseligheten øker proposjonalt med trykket, men hvis du skulle trykket vannet sammmen til 3atm (for å oppnå 3 ganger mer O2) ville nok flasken sprukket, og iallefall ville vannspruten stått opp av flasken første gang man åpnet den. Løseligheten påvirkes også av temperatur, det er ca. 300% mer O2 løst i vann ved 20C enn ved 60C, men dette kan jo ikke forklare hvordan de påstår at det er 300% mer oksygen enn i vanlig vann (Da vanlig vann ikke er varmere). Den eneste muligheten for å tilsette mer O2 i vanlig vann (Vann ved 20C og 1atm) er å ha høyer partialtrykk på O2 som tilsettes, men med en gang man åpner flasken i vanlig luft ville likevekten innstilt seg etter partialtrykket til O2 i luft (0,21 atm) og den overflødige oksygengassen vil forsvinne ut av flasken.
For å oppsumere er det mulig å ha mer oksygengass i vann enn vanlig mengde, men når man åpner flasken vil alt dette forsvinne ut, og man drikker derfor ikke mer oksygenholdig vann."
Ta det, Oxyrich. Slaatt av en norsk 19-aaring. Pinsessene boycotter dem herved.
Videre gikk vi bortover hovedgaten der det stod boder med smykker (ja. fail.) og klaer og utskaarede tresaker: men ingen maste. Vi ble helt maalloese da mannen som proevde aa selge oss noe gikk da vi sa nei takk - han oensket oss til og med en god dag videre! Vi kjoepte en kokosnoett hver (til haarreisende 2 kroner per noett! Gawd), og Camilla har muligens aldri vaert saa lykkelig i hele sitt liv (det er akkurat som paa jordomseilingen! Cathrine sier naa at hun ikke irriterer seg over dette mer, men bare er glad for at Camila er lykeklig. Bwahaha. Vi faar se hvor lenge det varer:P). For alle innviede var kokosnoetten perfekt, kjoettet var geleaktig og akkurat som Camilla foretrekker det. Heaven!
Kochi er kjent for sine kinesiske fiskegarn som henger ned fra kaia og ser helt praktfulle ut. Og der det er fiskegarn er det fisk - som man kunne kjoepe og faa grillet for en slikk og ingenting. Vi gikk heller for nyfisket akkar (ti-armet blekksprut), som vi fikk grillet i en nearby beach-shack. Namnam. Lukten av nyfisket fisk og saltvann og sand og varme og kokosnoetter gjorde oss yre av lykke og vi hoppet bortover veien og var lykkeige. Hurrah! OG folk er bare snille her - hilser og smiler og er ikke ekle. Woow.
Pinsessene har faktisk faatt litt farge ogsaa! Utrolig nok. Cathrine leder foreloepig, men vi faar naa se hvem som vinner det endelige slaget i Arambol. OGsaa har vi selvfoelgelig proevd aa halshugge budsjettet med litt mer soelvinnkjoep. Ja, vi vet. We're on good way to become pirates. Already completely obsessed with treasure. Yarr! Men rubinringer er vel ikke mulig aa motstaa for noen? Riiiight?
Pinsessene har det helt utrolig fantastisk for oeyeblikket. Dette er det flotteste stedet vi har vaert paa hittil, by far, og det er saa deilig og avslappet og fantastisk fint og kommunistisk og palmete her! I morgen skal vi paa tur - desverre ikke paa safari paa grunn av skogbrannfare, men til noen teplantasjer og til ville elefanter - yey! Det gleder vi oss masse til. Vi haaper alle har det bra der hjemme, og synes dere kan bli flinkere til aa kommentere, for det er saa morsomt aa lese.
P.S. Vi har faatt svar fra vaar helt, Petter, angaaende det godeste Oxyrich. Here goes:
"Det de mener med mer oksygen er ikke at det er mer oksygenatomer (som oksygenatomene i H20) men at det er mer av oksygengass (O2), det er dette vi i dagligtalen omtaler som oksygen. Man kunne sett for deg at det kunne vært mer oksygenatomer i vannet ved å tilsette f.eks hydrogenperoksid (H2O2) men dette hade vært litt dumt da det er veldig giftig.
Det vil faktisk løse seg opp noe oksygen fra lufta i vann, sjekket SI chemical data nå og ved 20C og 1atm trykk løser det seg 0,0694 g/l O2 i rent vann. Nå er partialtrykt av O2 i vanlig luft bare 0,21 atm, så det vil da vanligvis løse seg 0,014574 g/l O2 i vann. Henrys lov sier at løseligheten øker proposjonalt med trykket, men hvis du skulle trykket vannet sammmen til 3atm (for å oppnå 3 ganger mer O2) ville nok flasken sprukket, og iallefall ville vannspruten stått opp av flasken første gang man åpnet den. Løseligheten påvirkes også av temperatur, det er ca. 300% mer O2 løst i vann ved 20C enn ved 60C, men dette kan jo ikke forklare hvordan de påstår at det er 300% mer oksygen enn i vanlig vann (Da vanlig vann ikke er varmere). Den eneste muligheten for å tilsette mer O2 i vanlig vann (Vann ved 20C og 1atm) er å ha høyer partialtrykk på O2 som tilsettes, men med en gang man åpner flasken i vanlig luft ville likevekten innstilt seg etter partialtrykket til O2 i luft (0,21 atm) og den overflødige oksygengassen vil forsvinne ut av flasken.
For å oppsumere er det mulig å ha mer oksygengass i vann enn vanlig mengde, men når man åpner flasken vil alt dette forsvinne ut, og man drikker derfor ikke mer oksygenholdig vann."
Ta det, Oxyrich. Slaatt av en norsk 19-aaring. Pinsessene boycotter dem herved.
Kochi and the backwaters of Kerala
Kochi var byen vi droemte om - vi dro til og med og spiste ute etter moerkets frembrudd (naa skal det sies at restauranten var 10 meter fra hotellet, but still ... yey!) og det var chill. Folk her hilser uten aa vaere sleske! Fantastisk!
Vi bestemte oss paa aa bruke dagen i dag paa aa traale Keralas "backwaters" og bestilte dermed tur med baat og ble hentet tidlig i dag morges. Vi ble plassert i en husbaat og toeffet oppover elver og innsjoer, omringet av de mest idylliske palmetraer (Cathrine har naa kommet til det punktet at hun ER irritert over Camillas konstante utbrudd av "dette er akkurat som paa jordomseilingen!", men bedyrer at det ikke er Camillas feil, bare at det er for mange kokospalmer her som alltid hoester kommentaren) og strender og landsbyer med palmehytter og soete barn som hviner og vinker naar vi kjoerte forbi. Saa hoppet vi over i en kano og ble padlet inn i elveleiene og inn i jungelen. Noe saa vakkert (akkurat som paa jordomseilingen!)! VAkre traer, sommerfugler i alle regnbuens farger, paradisfugler (google det og se bilder og bli misunnelige), ananasplanter og en stillhet man bare kan hoere inne i jugnelen - kun avbrutt av fuglesang og lyden av padleaarene. Wow. Definitivt noe av det vakreste pinsessene har sett i sine liv. Cathrine vurderer aa flytte inn i jungelen og kjoepe hest. Hun har gaatt med paa aa gjoere ferdig utdannelsen foerst.
Camilla har funnet ut at det er en konspirasjon mot henne av en viss plante som ALLTID stikker henne naar man kjoerer forbi den, og ingen andre enn henne. Foerste gangen hun saa den kjente hun den igjen fra jordomseilingen og husket traumatiske oyeblikk og stikk. Den har ikke gitt seg enda, for aa si det saann. Au. Ellers fikk Cathrine en kvist i hodet (mye a la "tre noetter til askepott" ) og har nektet aa gi slipp paa den. Den er foreloepig ute av syne, men Camilla er sikker paa at Cathrine har gjemt den et lurt sted. Skeptisk.
Ellers har vi ogsaa utviklet teorien om coca-cola-konspirasjonen som er veldig ekte og veldig reell. Det har seg nemlig slik at hver gang vi bestiller cola til maten eller i butikken og vil ha mer enn en hver, saa er det tomt. HVER gang. Og vi drikker cola hver middag. Tilfeldig? Neppe. Pinsessene skial utforske videre og kommert tilbake med oppdateringer. In other news kan vi informere om at vi enda ikke har kranglet - ikke en eneste miniatyrkrangel en gang! Vi er mektig imponerte og fornoeyde. Go Pinsessene!
Vi har bestemt oss for nok en gang aa proeve aa myrde budsjettet. Om en dag eller to drar vi nok en gang inn i jungelen, denne gangen paa Wildlife Safari for aa se ville elefanter og tigre og alskens kule saker. Nei, vi har ikke tenkt aa proeve aa ri paa de ville elefantene (eller tigrene for den sagts skyld) og vi skal lukke vinduene om natten saa tigrene (og malariamyggene) ikke kommer inn. Til gjengled skal vi paa nattsafari ogsaa. Bwahaha! Men tviler vel egentlig paa at det er farligere enn aa kjoere tuktuk, saa alle som bekymrer seg boer vel egentlig bare bli overlykkelige for at vi holder oss unna trafikk i et par dager. We will survive!
Da stikker vi inn i jungelen vi - vi sees paa den andre siden! ^^
Vi bestemte oss paa aa bruke dagen i dag paa aa traale Keralas "backwaters" og bestilte dermed tur med baat og ble hentet tidlig i dag morges. Vi ble plassert i en husbaat og toeffet oppover elver og innsjoer, omringet av de mest idylliske palmetraer (Cathrine har naa kommet til det punktet at hun ER irritert over Camillas konstante utbrudd av "dette er akkurat som paa jordomseilingen!", men bedyrer at det ikke er Camillas feil, bare at det er for mange kokospalmer her som alltid hoester kommentaren) og strender og landsbyer med palmehytter og soete barn som hviner og vinker naar vi kjoerte forbi. Saa hoppet vi over i en kano og ble padlet inn i elveleiene og inn i jungelen. Noe saa vakkert (akkurat som paa jordomseilingen!)! VAkre traer, sommerfugler i alle regnbuens farger, paradisfugler (google det og se bilder og bli misunnelige), ananasplanter og en stillhet man bare kan hoere inne i jugnelen - kun avbrutt av fuglesang og lyden av padleaarene. Wow. Definitivt noe av det vakreste pinsessene har sett i sine liv. Cathrine vurderer aa flytte inn i jungelen og kjoepe hest. Hun har gaatt med paa aa gjoere ferdig utdannelsen foerst.
Camilla har funnet ut at det er en konspirasjon mot henne av en viss plante som ALLTID stikker henne naar man kjoerer forbi den, og ingen andre enn henne. Foerste gangen hun saa den kjente hun den igjen fra jordomseilingen og husket traumatiske oyeblikk og stikk. Den har ikke gitt seg enda, for aa si det saann. Au. Ellers fikk Cathrine en kvist i hodet (mye a la "tre noetter til askepott" ) og har nektet aa gi slipp paa den. Den er foreloepig ute av syne, men Camilla er sikker paa at Cathrine har gjemt den et lurt sted. Skeptisk.
Ellers har vi ogsaa utviklet teorien om coca-cola-konspirasjonen som er veldig ekte og veldig reell. Det har seg nemlig slik at hver gang vi bestiller cola til maten eller i butikken og vil ha mer enn en hver, saa er det tomt. HVER gang. Og vi drikker cola hver middag. Tilfeldig? Neppe. Pinsessene skial utforske videre og kommert tilbake med oppdateringer. In other news kan vi informere om at vi enda ikke har kranglet - ikke en eneste miniatyrkrangel en gang! Vi er mektig imponerte og fornoeyde. Go Pinsessene!
Vi har bestemt oss for nok en gang aa proeve aa myrde budsjettet. Om en dag eller to drar vi nok en gang inn i jungelen, denne gangen paa Wildlife Safari for aa se ville elefanter og tigre og alskens kule saker. Nei, vi har ikke tenkt aa proeve aa ri paa de ville elefantene (eller tigrene for den sagts skyld) og vi skal lukke vinduene om natten saa tigrene (og malariamyggene) ikke kommer inn. Til gjengled skal vi paa nattsafari ogsaa. Bwahaha! Men tviler vel egentlig paa at det er farligere enn aa kjoere tuktuk, saa alle som bekymrer seg boer vel egentlig bare bli overlykkelige for at vi holder oss unna trafikk i et par dager. We will survive!
Da stikker vi inn i jungelen vi - vi sees paa den andre siden! ^^
Subscribe to:
Posts (Atom)