Syke, syke Beijing

Da har jeg endelig litt tid til overs og skal oppdatere. Etter den første uka i Beijing ble jeg plutselig veldig dårlig. Klarte meg to dager på skolen før det sa stopp - kjeven var låst, tennene verket og jeg kastet opp det som jeg senere fikk vite av legen at var organsaft. Mm. Til slutt ringte mine gode romkamerater forsikringsselskapet og vi fikk ordnet en legetime til meg, og jeg ble sporenstreks lagt inn på sykehuset med intravenøst på høyre hånd og en blodtappekran på venstre så de kunne ta så mange blodprøver som de klarte. Noe de gjorde til enhver tid på døgnet, sammen med sjarmerende spørsmål som “how’s your poo-poo?” og “here’s dinner!” - en kvart buljongterning løst opp i 300 ml vann. Mmmm.

Jeg lå på sykehuset i en uke - legene skjønte først ikke hva som var galt (HVILKET dop er det du har TATT?), men fant etterhvert ut at med betennelse i munn og mage samt forgiftning av noe jeg hadde fått i meg, var det ikke så rart at jeg var litt medtatt. Mine gode samboere kom og besøkte meg hver dag, og med Bamse i armkroken og blomster fra familien, kunne det vært verre. Spesielt da de gav meg en gratis manikyr, tenkte jeg at jeg absolutt kunne hatt mer uflaks.

Sykehuset jeg var på, Beijing United Family Hospital, var en drøm. Jeg lå på en digert enmannsrom med egen, nydelig og svært bad, fikk blomster fra sykehuset, og hadde TV og dvd-spiller som jeg kunne slå på når jeg orket. Sykepleierne var utrolig hyggelige - i motsetning til forsikringsselskapet. Jeg har virkelig aldri opplevd noe så sleipt og kynisk som kontakten jeg hadde med dem - der samtalene ble tatt opp på bånd uten å informere meg om det, der de kjørte Good Cop - Bad Cop stil og ringte meg annenhver gang for å få meg til å si noe som gjorde at det var min feil at jeg var dårlig slik at de slapp å betale. Heldigvis for meg møtte vi to andre nordmenn hvorav en var innlagt som hadde samme forsikringsselskap - og godt var det, for om ikke vi hadde kjørt hardt mot hardt, hadde jeg nå sittet med en regning på 80 000 i stedet for 7000 som de tannjævlene kostet å trekke.

Men jeg ble da frisk igjen og kom meg ut med to tenner mindre, en gratis manikyr og et par stjålne sykehustøfler rikere, samt et sterkt ønske om fast føde - noe jeg snart nok fikk da vi fant ekte grovbrød og smør og jeg åpnet den første makrell i tomat-boksen hjemmefra. Himmel og jord har sjelden vært nærmere.

Senere, da jeg var tilbake på sjekk så jeg et lite diplom som hang ved resepsjonen: “The White House thanks Beijing United Family Hospital for the exellent service provided when President George W. Bush was admitted during his visit to Beijing, 2005.” Jo, det kunne vel strengt tatt vært verre.