Beijing til nå

Et øyeblikk på veien glemte jeg at ferien noensinne kom til å komme. Den var en fjern drøm, gjemt bort blandt timene med tegn-pugging og uttale-øvelser, en gulrot som aldri kom nærmere, men heller ble mer og mer uoppnåelig bak det fjellet av lekser som samlet seg på skrivebordet mitt. Men så kom den da plutselig - den siste eksamenen er over og det er sommerferie. Igjen.

Jeg vil bruke litt tid på å oppsummere hvordan tiden her så langt har vært her i denne støvete, gule byen. Vi bor altså i boligområdet Hua Qing Jia Yuan - et fint strøk bestående av rundt 20 høyblokker - vi bor faktisk i nummer 20. Fra vår leilighet i 18 etasje kan vi skue vidt og bredt - på klare dager kan vi til og med se fjellene som omkranser byen, men som regel er det bare skyskrapere som forsvinner inn i forurensingståka vi ser.

Leiligheten vår er veldig fin - jeg har utrolig kul utsikt fra mit lille glassutskudd der skrivebordet mitt står - og vi er til nå veldig fornøyde med vår huseier. Hun drasser rundt på en luntende kinamann hver gang hun kommer innom - hun utbasunerer ordre og han sukker oppgitt og fikser ting. Også er de sammen da - selv om vi tviler på at deres arbeidsgivere er klare over det.

Vi lager aldri mat, for take-away av alskens herligheter er utrolig billig. Vi har en herlig sushi-restaurant, et drøss kinesiske og mange forskjellige vestlige i umiddelbar nærhet, så vi lider ingen nød, og man kan kjøpe alkohol på den døgnåpne 7-11 på hjørnet - det blir ikke mer 方便 (praktisk, lettvint) enn det.

Hver morgen går jeg til skolen, ofte med følge, noen ganger uten. Jeg møter den samme mannen hver dag - en vaggende, surmulende, gammel mann med en tilsvarende vaggende, surmulende gammel pekingneserhund. Jeg sier hei hver dag og gleder meg til den dagen jeg får et svar - jeg har da merket at han i hvert fall lysner litt opp når han ser meg nå. Den bikkja får i hvert fall nok tur, og jeg er overbevist om at Fuchurs hode (fra Den Uendelige Historie) er lånt fra den hunden.

I Hua Qing Jia Yuan-bygnigene er det mye annet enn boliger. Allskens hudpleie, massasje og småsjapper ligger her, samt et treningssenter som jeg frekventerer og der jeg har møtt en utrolig hyggelig instruktør som lærer meg å bokse - China Style. Jeg er frelst! Det er utrolig deilig å trene ut all frustrasjonen leksene bygger opp, og jeg føler at jeg jo på en eller annen måte må forsøke å veie opp for et halvt år i en av de mest forurensede byer - stakkars lunger. Til ettertanke - instruktøren min fortalte meg at han hadde vært noen år i Shaolin og lært kampsport, men luften der var så ren at han hele tiden ble syk og måtte til slutt tilbake til Beijing og dens besnærende støvlag.

Jeg er nå altså ferdig med sommerskolen - 5 uker med det verste arbeidspresset jeg noensinne har vært borti. Jeg lover dypt og inderlig at jeg aldri mer skal klage over norske leksemengder - det er INGENTING i forhold til disse ukene her. Ikke det at jeg hjalp å være en uke på sykehuset ... Jeg håper virkelig jeg har brukt opp min mengde uflaks for en stund, og med noen gram tenner lettere må man jo håpe at dette gjør sjansen for problemer noen tidels prosent mindre.

Hverdagen i Beijing er ganske bedagelig. Jovisst er det mye lekser, men med billig massasje, manikyr, mat og drikke er omstendighetene ganske så ideelle. Vi har en utrolig hyggelig vaskedame i bygget vårt, som vi for hver dag klarer å forklare mer om vårt opphav til - og hun smiler bredere og bredere hver gang hun ser oss. Vaskedamer  generelt, for innevasking, er egentlig ikke det helt store. Det funker nok bedre for oss å gjørra det sjæl, for kinesiske standarder for rent er ikke helt like de norske - noe som er erfart utallige ganger på de sjarmerende jentetoalettene. 

I morgen kommer Jonas på besøk, så det kan hende det blir en stund til neste blogginnlegg. Men oppdateringer og flere bilder kommer snart!

Zaijian!