Blå himmel i Beijing

Beijing er en interessant by - eller i hvert fall det lille hjørnet av den jeg har sett. Forurensingen, som i følge alle mine kilder skulle ha bedret seg siden jeg var her med mormora for 6 år siden, virker ikke særlig  forbedret enn den var da jeg var ung. Some things never change, I guess. Himmelen er gul hver dag, og en sjelden gang kan vi skimte sola gjennom disen - og når det ikke er noe problem å holde blikket mot den brennende, gule kula, sier det vel litt om mengden dritt mellom oss og den.

Vi bor som sagt i 18 etasje, men utsikten er ikke noe særlig. På gode dager kan vi vel se en halv km utover byen - på dårlige trengs ikke mer enn 150 meter før den gule disen sluker byandskapet. Det er ikke sånt tåkelandsskap jeg liker! Varmen blir ekstra trykkende fordi smogen ligger som en dyne over byen, og luftfuktigheten gjør at det til tider nesten ikke er vits i å hoppe i dusjen før man drar noe sted, for to minutter senere er du akkurat like klam og svett. 

Men i går da vi våknet, dagen etter et heftig regnskyll, var synet som møtte oss helt fantastisk. Regnet hadde skylt bort alle Beijings problemer, og igjen stod vi i en leilighet i 18 etasje og kunne skue så langt øynene våre rakk over byen. Og sannelig - vi oppdaget også at en fjellheim omkranser nordsiden av  byen, noe vi faktisk ikke hadde vært klar over før. Himmelen var knallblå og skyfri, solen så ut som den gjør hjemme, og regnet hadde på magisk vis også skylt bort den grusomme luftfuktigheten som gjør at 30 grader føles som 45. For en herlig dag!

Utsikten fra mitt rom en vanlig dag:

Utsikten fra rommet mitt i går:

Fra stua - legg merke til fjellene!:

Boligstrøket vårt: