Etter forrige uke med ufattelige mengder med lekser og prøver, skulle klassen ut på tur - til Shandong, en annen provins. Med buss til togstasjonen Beijing Nan - som forøvrig så ut som en gigantisk flyplass (eller, for dere med fantasien i behold, der Harry og Humlesnurr ender opp i bok 7) - og tog videre derfra til Tai’An, byen med Kinas helligste fjell. Toget var kjempeallright - godt med benplass og gratis vann på flaske - men doene kunne godt vært asian style og ikke vestlig. Brr, togdoer ...
Nuvel. Vi ankom Shandong, jeg mer uthvilt enn på lenge etter en halvtimes powernap. Tai’an er annerledes enn Beijing, mye roligere - og mye varmere. Etter en natt på fire stjerners hotell og “vestlig frokost”, var det ut døra og inn i bussen igjen. Og når en skulle tro temperaturen ikke kunne stige mer, gjorde den nettopp det. Det var VARMT. Det var klamt. Det var rett og slett nesten uuthodelig. Og i denne badstu-temperaturen skulle vi altså bestige Tai Shan.
Det var ikke som sist gang jeg besteg et fjell i Kina. Magiske Emei Shan forvandlet seg til et glorete turisthøl da jeg og Cathrine kom en time unna toppen, dit turistbussene kjørte opp til - og det var nettopp til et slikt sted vi ankom da vi skulle begynne turen vår. Ikke det at det ikke var nok trapper derfra ... høyden steg fra 800 til 1500 meter i løpet av knappe to timer, og det kunne se ut som om hele klassen nettopp hadde kommet ut av dusjen da vi ankom toppen, men akk, så deilig var det nok ikke. Turen var morsom i og for seg, om ikke så veldig hellig - boder langs hele trappen med souvernirer og snacks, klam temperatur og sikkert et par tusen kinesere i samme ærend som oss (dog denne gangen ikke i høye hæler, som på Emei). Å gå vertikalt i kø er en interessant og til tider irriterende opplevelse, men det ble oppveid av hvor lattermilde vi ble hver gang vi pent måtte stille oss opp med kinesere som syntes det å ha et bilde av seg selv med en 老外 “Ol’ Foreigner” var det mest staselige i verden.
Da vi ankom toppen vanket mat og cola (ingenting er bedre enn iskald Cola når man nettopp har besteget et fjell og temperaturen har krøpet over 40 på gradestokken), og så bar det ned igjen - for de få av oss som gadd. Men virkelig, med en så kort fjelltur var det et poeng i å få mest mulig ut av den - jeg lurte på hvordan resten av fjellet var og drømte meg bort til enda en magisk fjelltur mens beina mine ganske raskt gikk fra å være laget av kjøtt og bein til å innta géle-egenskaper. Vi innså raskt at det å stoppe og ta en pustepause nedover i trappene var uaktuelt, det gjalt bare å fortsette å gå så man ikke knakk sammen i knærne og falt om i et slitent øyeblikk.
Vel nede var det tilbake til hotellet - først på en buss som, om enn ikke like raskt og svingete som Goa- Mumbai-bussen, var ganske så kjapp i hårnålssvingene, og så på vår egen buss med guiden vår Bruce “Lee” som var overlykkelig over å kunne snakke kinesisk til oss og som etter en heroisk redningsaksjon for guide-flagget sitt som involverte litt hellig fjellklatring, syntes vi han fortjente navnet sitt. Etter masasje på hotellet og middag (kyllinghode er vrient å spise ...) sovnet jeg fort den kvelden, kun for å måtte stå opp altfor tidlig neste dag da vi skulle videre til Qufu.
Qufu var hjembyen til Confucius, og her er også et tempel reist til hans ære, vårt første stopp. Temperaturen var overveldende, og det var en av de dagene der det var umulig å ikke dehydreres, om man så drakk kontinuerlig. Jeg drakk sikkert tre liter vann uten å bli tissetrengt i det hele tatt - og trengte fortsatt Cola for å ikke svime av. Tempelet var fint - høydepunktet for meg var de syngene steinene på at av monumentene, der steinene lagde en fantastisk syngende lyd når man slo på dem - men kun om man slo på nord eller syd-siden av steinen - øst og vest var stumme. Hvordan det er mulig fatter jeg ikke, og setter veldig pris på om noen kan forklare meg dette mysteriet.
Videre ble vi vist Confucius sitt bosted (tror jeg) og senere hans gravplass - en svær park der alle Confucius’ etterkommere også er gravlagt (les: alle mannlige, ikke inngiftede, hederlige etterkommere). Utrolig fredelig og deilig sted, fulkomment hadde det ikke vært for de elektriske bussene som, til tross for sin elektriske motor som ikke bråket, klarte å lage et enormt leven med sin konstante tuting.
Vi spiste lunsj på et fasjonabelt sted med underholdning til maten, blant annet en musiker som spilte på et tradisjonelt kinesisk instrument som kunne minne om en slags trompet, men musikken ... den var magisk. Jeg ble tatt rett inn i de majestetiske fjellene langt fra folk og kom ikke tilbake igjen før han var ferdig med å spille og jeg satt der med en tåre i øyekroken.
Turen gikk så videre til provinshovedstaden Jinan, der vi ble over natten. Dagen etter dro vi til Svart Tiger-kilden, der kinesere fra hele provinsen drar til for å fylle hellig, sunt vann - jeg har en flaske som jeg nå drikker en slurk av ved spesielle anledninger. Kilden lå ved en skjønn elv som snirklet seg bortover med hengepile-liknende trær på hver side og var riktig så idyllisk, men det var ikke lenge vi fikk bli der før vi måtte toge tilbake til Beijing og gjøre ferdig leksene til dagen etter. Slitne og trøtte ankom vi vår nåværende hjemby som i forhold til Shandong var velsignet kjølig, og sannelig kom ikke godværet etterhvert også - og vi lengtet etter helgen som var en hel uke unna.
Tai Shan:
Qufu:
Black Tiger Spring:
Som alltid finnes flere bilder på www.flickr.com/silvenna
Posts
