The End Of This Chapter

Ja, da er vi snart paa vei ut av dette fargerike, luktfylte og lydfylte landet. Etter vi hadde skaffet visumet og billettene dro vi mot Matheran og friskere luft. Turen begynte med to timer paa t-banen (2 kroner billetten). Her satt vi paa en "ladies only"-vogn (det maa til for at klaaing skal unngaas), og det slo oss at India er et helt fantastisk hyggelig land uten alle mennene. Oppvekkende. Da vi ankom Neeral Junction byttet vi til det lille miniatyrtoget som skulle ta oss opppover fjellet til Matheran - et lite, mangefarget lystig tog paa miniskinner. Og mens det gule-groenne-blaa-roede leketoeystoget dro oss oppover fjellet, med de (visstnok) skarpeste svingene paa noen jernbane i verden, fikk vi se en helt fantastisk utsikt. Toget gikk langs kanten av stup, paa siden av fjellet og opp, opp, opp, og vi foelte oss paa toppen av verden.

Vi ankom Matheran paa kvelden, men ble hentet av hotellmenneskene og gikk innover i skogen til vi kom til hotellet vaart, som var omringet av en idyllisk hage med hengestoler og fine traer. Vi sovnet fort paa vaart fine rom, og vaaknet tidlig neste morgen at hotellbetjeningen stod og hamret paa doeren og skulle ha oss opp til frokost. Det nyttet ikke aa si nei, saa vi stod opp og spiste og fikk senere tatt en titt paa hestene vi skulle leie neste dag. Saa gikk vi rundt i byen, som saa ut som om den var tatt ut av en westernfilm - stoevete, tomme gater, hunder som luntet rundt, og hester overalt (motoriserte kjoeretoey er forbudt der, det var helt vidunderlig stille). Alt som manglet var de rullende hoeyballene. Til vaar store forundring fantes det ikke internett der (resepsjonistens svar paa Cathrines internettspoersmaal: "knis ... internett? *lol*"), og vi brukte dermed tiden paa aa srive brev. Tidlig neste morgen dro vi avgaarde paa hestene vaare - flotte hingster som veldig gjerne ville loepe fort og ikke alltid ville stoppe. Men vi hadde da en guide som ledet oss og viste vei, og vi fikk ogsaa galoppert litt - ufattelig goey.

Vi innsaa etterhvert at maten vi fikk servert paa hotellet var rimelig ulevbar - det er noe med indisk suppe-groet-guffe-thali og dal som bare fremkaller brekninger, og etter noen dager hadde vi null naering i kroppen og var veldig sultne. Derfor gikk vi ned til landsbyen for aa bunkre opp med potetgull (og vann, som hotelllet tok dobbelt betalt for). Paa vei tilbake gjennom skogen var vi plutselig omringet av en flokk svaere apekatter som hoppet paa Camilla (som hadde potetgullposen), flekket tenner og rev og slet i alt de fikk tak i. Camilla skrek, Cathrine ble staaende og veive panisk med vannflaskene (en heller unsucessful strategi), og apene hoppet og rev og flekket tenner og var helt ufattelig aggressive og ikke som Herr Nilson i det hele tatt. Heldigvis for oss kom en mann oss til unnsetning og fikk jaget dem vekk - men ikke foer de hadde tatt halvparten av maten vaar og gitt oss AA (apeangst) for resten av livet. Pinsessene tror at de aldri har vaert saa redde i hele sitt liv, og NEI, det er ikke noe aa le av (bare litt), for de apene var ufattelig aggressive og SVAERE! Vi gikk alltid med steiner parat etter den hendelsen, og aper vil aldri vaere det samme igjen. Pinsessene innser at de kanskje hadde jinxet hele apesaken ved aa komme med den UFATTELIG bra aprilsnarren om at en ape hadde stjaalet passet til Cathrine (eid til alle som gikk paa, creds til Mia og mamman til Camilla som var de eneste som ikke trodde den. Vi er FAKTISK ikke saa uforsiktige med passene vaare, tenk, selv om apekatter kan faa tak i nesten hva de vil, som vi bitterlig har faatt erfare), og foeler at vi kanskje fortjente det litt for aa ha ledd av det og tenkt at det jo ALRDI kunne skje og "haha, tenk at de trodde paa den". Mr. Murphy slaar til igjen.

Men vaare problemer var enda ikke over. Midt paa natten til andre april fikk vi en melding av faren til Cathrine om at billettene vaare IGJEN hadde blitt avlyst. Litt i oerska tenkte vi at dette sikkert var en hevn paa vaar aprilsnarr, men ble snart klar over alvoret etter en "det er viktig, ring saa fort dere ser dette"-melding. Og Joda, billettene vaare hadde blitt kansellert - igjen. Men naa fikk vi da i hvert fall vite omd et, da, og etter litt frem og tilbake fikk vi ordnet det slik at vi bare drar en dag foer i stedet - og det gjoer oss ingen verdens ting. Vi gleder oss veldig til Kina.

Resten av tiden gikk med paa aa gaa oss vill i skogen (men heldigvis hadde Camilla sett paa sin store helt Bear Grylls elns paa Discovey, og fant en termitt-tue som vi KUNNE ha overlevd paa hvis vi ikke hadde funnet veien tilbake), leie hester igjen (pinsessene er ganske klare paa at de en gang i livet skal ha hester, Cathrine gallopperende bortover slettene i Argentina og Camilla paa sirkushest med sirkusprinsessekjole i skogene i Kina), roeyke vannpipe (med den utrolig kule, blinkende Blacklight, vaar nyeste investering etter at Cathrine klarte aa KNUSE Kali), skrive brev og bli forsoekt neddopet. Sistnevnte var litt merkelig, Camilla hadde nemlig bestilt en lassi (altsaa yoghurtdrikk), og saa plutselig at det var noe merkelige saker nedi den. Det tok litt tid (men heldigvis ingen slurker) foer pinsessene innsaa at det slett ikke var en Plain Lassi hun hadde faatt, men en Bhang Lassi, med diverse hasj og psykedeliske midler i. Camilla lot den staa og kelneren fikk ikke noe tips. Vi spiste andre steder resten av oppholdet ... Skeptiske.

Da vi forlot Matheran la vi igjen litt saker - blant annet 6 flasker antibac (bedre aa vaere foere var, sa vi i Norge, men det var kanskje aa ta i litt aa ha med 20 flasker ...). Sekkene vaare er lettere enn noen gang, og godt er det naar de skal veies paa flyplassen. Med leketoget dro vi ned igjen, paa det vi tror er den varmeste dagen hittil - det er vel over 40 grader her naa og vi lurer paa om vi kommer til aa smelte bort foer vi kommer hjem. Vi kunne kanskje komme til en avtale om aa gi ti grader til dere der hjemme? Vi kom oss da i hvert fall tilbake til Mumbai og sjekket inn paa Frelsesarmeens lokaler, der vi for foerste gang paa turen var ordentlige backpackere og sov paa SOVESAL! Helt utrolig. Og det var faktisk ikke saa ille, pinsessene er veldig stolte og barske (og lykkelige for at skrekkhistorien de ble fortalt om natten foer gjentok seg, der en neddopa og halvgal mann kom inn paa damesovesalen og satte seg i en av sengene noen laa i. Creepy).

I kveld drar vi videre til Kina - og forhaapnignene er skyhoeye. Det er ikke det at India ikke er et flott land, men vi skal innroemme at vi har det litt opp i halsen naa. Det aa ikke kunne gaa ut paa gaten naar det er moerkt, det aa maatte dekke seg til for ikke aa bli voldtatt, det aa bli klaadd og grafset paa hver gang noen gaar forbi deg, det aa bli maalt opp og ned og objektifisert og definert "horer" hver gang vi gaar utenfor hotellrommet - det er noe vi ikke akkurat kommer til aa savne. Vi vet jo at indiske menn ikke alle er slik, men det skal sies at vi faktisk bare har moett to som ikke var slik - faren til Manisha og guiden vaar paa kamelsafarien. Dessuten er vi lei av aa alltid maatte leke dumme og ydmyke hver gang vi skal faa noe gjort, om det saa er aa sende et brev, fordi der er bare slik kvinner blir "respektert" her, ved aa spille paa "aa, du store, mektige, fantastike mann, kan ikke du vaer saa snilel hjelpe oss stakkars, dumme uvitende kvinner som bare vil sende et brev hjem til vaare flotte, mektige, ektemann og fedre". Aa komme hjem og bli respektert uten aa krype skal bli en meget velkommen opplevelse.

Det er ikke det at India bare er negativitet - vi har utrolig mange gode minner. Mye av maten her er helt fantastisk - vi nevner i fleng Cheese Onion Rava Dosa, Chili Prawn, Veg Curry, nanbroed, chapatti, mangolassi (og plain lassi, naar den faktisk er plain), Tikka Masala, chai (og chaigeitenes breking vil alltid vaere i vaare hjerter) og moren til Manishas fritystekte bringles<3 Vi har sett utrolig mye flott natur, Kerala er jo vaar klare favoritt, med de fantastiske Munnarfjellene, men oerkenturen i Rajastan er ogsaa hoeyt paa listen. Vi har ridd paa kameler, elefanter, hester, sett ville paafugler, klatret i kokospalmer og ligget paa strand og daffet. Problemet er liksom at det meste av dette har vaert akkompagnert med lyden av harking av slim, lukten og synet av folk som baesjer og tisser i veikanten, soeppel OVERALT og menn som maaler oss opp og ned med blikket, gnukker paa oss i koeer og grafser etter oss naar de gaar forbi oss. Det at det skal vaere noedvednig aa ha egne "ladies only" koeer paa alle offentlige steder sier jo litt om mengden klaafingra menn ...

Men vi kommer til aa savne de offentlige toalettene - hull i bakken er saa ufattelig mye bedre enn de ekle, tilgrisete sete-toalettene i Norge. Er det noen som egentlig setter seg ned paa de ekle doene? Nei, la oss faa staa! Og togturene vi har hatt har jo vaert fantastiske (og togdoene her burde NSB laere noe av), men vakker natur utenfor, og decent mennesker som vi virkelig hadde mange interessante samtaler med. Vi kommer til aa savne de vakre, fargerike sariene (hvorfor gaar nordmenn saa kjedelig kledd? Vi skal nok sprite opp fargekodene naar vi kommer hjem!), de nydelige kvinnene i landsbyen i Bikaner, og selvfoelgelig Manisha og familien hennes, som viste oss en gjestfrihet og kjaerlighet som vi aldri har sett maken til. Det er slike opplevelser som faar oss til aa se forbi andre opplevelser med det Indiske Folk som kanskje ikke har vaert like hyggelige - som for eksempel de tretten timene paa Mughal Sarai togstasjon.

Trafikken i India kommer vi nok ogsaa til aa vaere glade for aa vaere ferdige med - det er greit aa kunne sette seg inn i en bil eller paa bussen uten aa foele at man maa ha ordnet opp i alle affaerer og slikt foerst fordi det er en rimelig stor mulighet for at man ikke kommer levende ut av den. Nei, kjoering er ikke som et videospill - vi har ikke to ekstra liv. Naa har vi kanskje et litt spesielt syn paa indisk trafikk fordi vi var vitne til doedsulykken i Rajastan - man blir aldri helt den samme igjen etter aa ha sett fersk hjernemasse. Vi haaper trafikken i Kina er litt mer organisert og litt mindre doedsfarlig.

En ting som er utrolig flott med India er hvor ufattelig billig det er. Kina er VELDIG mye dyrere, og pinsessene haaper de klarer seg paa budsjettet sitt - selv om det nok innebaerer mer sovesalsoving. Vi er ikke helt sikre paa postpriser der heller, men krysser fingrene for at pakker ikke er like dyre aa sende, og at Sea Mail er aapent i Kina (her gaar det nemlig ikke an, den muligheten er stengt, "paa grunn av terrorisme". Ja ...). Kanskje vi bare maa droppe aa kjoepe saa mye treasure (men vi tok en liten siste innspurt foer vi sendte hjem de siste pakkene - som ble paa 11 og ni kilo. *kremt*)

De siste dagene har vi faatt enda flere filmtilbud, og vi er ganske sikre paa at en karriere ikke hadde latt vente paa seg i den indiske filmbransjen. Ellers har vi ogsaa faatt tilbud fra vaar forrige manager om aa "go clubbing" i helgen, noe vi hoeflig takket nei til - og forduftet.

Vi er saa veldig klare for Kina naa - og veldig glade for at vi gleder oss saa utrolig til det ogsaa. Vi haaper at Kina lever opp til forventingene vaare, men vi har jo lest litt, blant annet at det er det landet i Asia menn har mest respekt for kvinner, at vi kan gaa i singlet og vaere ute etter solnedgang. Er Kina himmelriket? Time will tell! Pinsessene vil forresten informere om at de har laget en egen versjon av himmelen, som inkluderer grovbroed-traer, leverpostei-klumper, sylteagurkbusker og lettmelkelver. Vi regner med at disse tingene staar i kjoeleskapet naar vi kommer hjem! <3

Da er det farvel for denne gang - oensk oss lykke til paa flyturen og la oss haape at sekkene ikke er for tunge. Kos dere i vaarvarmen! :)