Communication breakdown og interessante vaarruller ...

En tidlig morgen dro vi fra Chengdu, satte oss paa bussen til byen Yibin og ventet. Vi kunne ikke dra direkte til vaar destinasjon Shunan, Bambushavet, for vi maatte foerst ordne med togbilletter til Kunming som vi skulle til etterpaa. Etter 4 og en halv time med ekstrem tresmak i raevva kom vi frem. Vi, smarte som vi var, hadde faatt damen paa motellet vaart til aa skrive ned fine lapper med "Please take me to the train ticket counter" og slikt, men det viste seg at det var fullstendig umulig, og noe togstasjon fant ikke vi. Etter aa ha surret rundt en stund bestemte vi oss for aa bare stikke til Shunan saa vi kunne ankomme til en respektabel tid.

Bussturen opp var fantastisk. Vi kjoerte forbi et vakkert lappeteppelandskap med rismarker og terasser, innimellom smaa klynger bambus. Paa aakrene jobbet kinamenn med kinahatter og fikk hjelp av vannboeflene sine til aa ploeye jorda. Og langs veiene gikk folk med straakurver paa ryggen eller paa pinner, fylt med ris, groennsaker, griser eller barn. Akkurat slik man tenker at Kina ser ut, og utrolig idyllisk!

Etter aa ha kjoert en stund kom vi i snakk med billettmannen, en gutt paa litt over vaar alder som kunne litt engelsk og var veldig fascinert av oss. Han hjalp oss aa faa kjoept inngangsbilletter til omraadet og finne hotell og var veldig soet og hyggelig, spesielt da han mannet seg opp til aa si at vi saa akkurat ut som "movie stars". Han skulle bare visst! Bollywood 09 sier vi! Rommet vi fikk laa vakkert til midt inne i bambusskogen, men det var ikke tid til aa se noe i og med at det var moerkt allerede, saa vi gikk heller ned til restauranten for aa faa oss litt middag. Da vi ikke helt forstod menyen ble vi geleidet inn paa kjoekkenet og fikk velge maten vaar selv, blant boetter med bambusskudd, ubestemmelig kjoett og underlige roetter. Maten ble ikke saa verst den, og paa restauranten moette vi paa noen utrolig morsomme kinesere (mulige konferansedeltakere kom vi frem til), som var veldig nyskjerrige paa oss og hvor vi kom fra. Ved hjelp av Phrasebooken (<3) klarte vi aa holde en noenlunde oppegaaende samtale med dem samtidig som vi hadde det ustyrtelig morsomt med hverandres uttale paa de respektive spraakene. Kjempegoey! Kinesere er saa soete! Men skal innroemme vi var litt bekymrede da de begynte aa naerme seg det heller tvilsomme kapittellet i boka med fraser som "easy, tiger", "harder!" og "I never want to see you again!". Pinsessene lurer paa hva Lonely Planet-forfatterene egentlig driver med mens de researcher boekene sine.

Dagen etter startet vi med litt utvannet risgroet (nei, Sichuanfrokost er ikke det helt store) og risboller, men fikk i oss litt nuddelsuppe i tillegg saa da gikk det greit. Saa stappet vi labbene i sandalene og gikk inn i skogen, og synet som moette oss var vakre, endeloese bambusstammer og ikke fullt saa vakre endeloese trapper. Var vi ikke ferdige med trapper? Pinsessene har kommet frem til at trapper er for Kina som baesj er for India. Overalt. Nuvel, vi begynte aa gaa, og snart gikk det faktisk nedover, en velkommen overraskelse, etterfulgt av den forferdelige innseelse av at vi skulle opp de samme trappene paa tilbaketuren. Vel, vi kom plutselig, etter aa ha gaatt i deilig, tett, mystisk bambusskog en stund, ut til et stup (nei, ikke utfor). Da innsaa vi at bussturen i gaar faktisk hadde tatt oss rimelig hoeyt opp, og foelte oss ikke saa lite skyldige for ikke aa ha klatret opp de tusenvis av trappetrinnene vi saa nedover fjellsiden. Vi valgte aa ignorere dem og heller nyte utsikten - mil etter mil med rismarker, lappetepper av groent og gult delt opp av smaa vann og elver. Vi gikk paa stien som var hugget inn i fjellet og saa paa steinutskjaeringene (kinesiske steinutskjaeringer eier runer lett ...) og alle de merkelige kinesiske turistene som skrek og moret seg. Og filmet oss. Er ikke bare i India vi er filmstjerner, nei, Pinsessene starrer naa ogsaa i "Chinas Funniest Homevideos" som de som snubler nedover trappene mens kineserne fniser. Tror vi.

Fant et tempel som var omtrent hugget inn i fjellsiden der vi endte opp (til alles store forundring og sjokk, kan vi tenke oss) aa kjoepe mer treasure. Fail. Senere kjoepte vi ogsaa litt andre gaver og slikt, for ikke aa snakke om bambusspisepinner dere alle kan faa lov til aa proeve aa spise av naar dere kommer paa besoek paa hyblene vaare. ^^ Ogsaa sovnet faktisk pinsessene. Saa utmattet av all handelen sluknet sosialistene og vaaknet ikke foer paa kvelden, da de bestemte seg for at det naa var tid for vaarruller. Vi pekte altsaa paa vaarruller i phrasebooken, og da vi ikke klarte aa spesifisere hva slags ble Camilla dratt med inn paa kjoekkenet for aa velge ingredienser. Trodde hun. Vi innsaa at vi kanskje hadde misforstatt noe da vi ble servert en tallerken kaal, en tallerken agurk og en tallerken kjoett. Epic Fail. Kina i et noetteskall. Pinsessene spiste litt nudler ogsaa fordi det var det eneste de kunne forklare hva var, og er dermed reisetype nummer 1 i foelge Lonely Planet: "You're eating chicken for dinner AGAIN because it's the only word you know". Nudler er om mulig enda mer fail enn kylling.

Dagen etter dro vi igjen og var vel egentlig veldig klar over at det aa faa tak i togbilletter paa saa kort varsel var heller umulig. Derfor bestemte vi oss for aa bite i det sure eplet og ta bussen - i fryktinngytende 19 timer. Heldigvis for oss gikk den fra samme stasjon, og det var bare et par timers ventetid som vi brukte paa ihuga bananspising og proevde aa gaa paa do nok for de neste 19 timene. Etterhvert viste det seg at bussen slett ikke gikk fra den stasjonen - vi ble lempet inn i en minibuss og kjoert i regnet til siden av en motorvei der vi hoppet over i bussen. Vaare verste frykter ble umiddelbart bekreftet - bussen var gammel, setene var dysfunksjonelle og alle passasjerene satt og kjederoeykte inne. Vinduene gikk ikke an aa aapne, det var ingen do ombord og mannen bak oss hadde den verste KOLS-hosten vi har hoert til dags dato (pinsessene undret: naar man har en slik hoste, hva gjoer man paa en buss? Burde man ikke ligge under dyna si? Og hvorfor FORTSETTER man aa roeyke???). For aa gjoere ting enda bedre stoppet motoren paa bussen to ganger det foerste kvarteret, og sjaafoeren loep ut, helte vann paa den og skrudde litt. Bussen humpet videre, ikke paa grunn av de daarlige veiene, men fordi hjulene sannsynligvis ikke var runde og bussen holdt paa aa falle fra hverandre. Vi gledet oss til nitten timer til.

Det ble ikke mye soving den natten, mye paa grunn av de utallige bomstasjonene vi maatte gjennom, alle flankert av 5 smaa humper som sjaafoeren ikke gadd aa bremse for, noe som foerte til at alle passasjerene hoppet 30 cm opp i vaeret hver gang. Bussen stoppet mange ganger - noen dopauser (det er noe eget for blyge nordmenn aa pisse paa rad med 10 andre mennesker uten skillevegger), men mest motorstopp. Vi fryktet at turen ville bli naermere et doegn enn 19 timer. Til vi plutselig stoppet halv seks om morgenen, ble kastet av bussen og ble fortalt at vi hadde ankommet Kunming.

Pinsessene var heller forumplet. Vi hadde bare kjoert i 11 timer, og var overbevist om at dette maatte vaere en annen Kunming, eller at noen hadde misforstatt noe. Men dess mer vi gikk rundt i villrede skjoente vi at vi faktisk hadde ankommet vaart maal. Vi satte oss inn i en taxi som kjoerte oss til dit vi skulle bo - universitetet Camilla mest sannsynlig skal studere paa om litt over et aar. Der fikk vi rom paa studenthotellet - svinedyrt men dog. Vi klarte ikke aa sove, saa gikk heller rundt i byen som viste seg aa vaere fantastisk koselig, med kaffebarer, andre barer og masse groentareale. Vi fant en bokhandel der vi fortapte oss og endte opp med aa kjoepe notatboeker nok til de neste studieaarene. Vi kommer definitivt til aa vaere de kuleste chicksa paa vaare respektive campus.

I dag har vi vaert paa Fulge- og blomstermarkedet, et vidunderlig sammensurium av fugler (de blaa sangfuglene saa saa triste ut inne i de smaa burene sine!), kaniner (som vi mistenker ble kjoept for andre formaal en kosedyr), fisk (i de kuleste akvariene med undersjoeiske elver og vakre koraller (akkurat som paa jordomseilingen!)), skilpadder som vi ikke turde ta paa, bonsaitraer som vi tok litt for mye paa, tebutikker (Camilla har bunkret opp for de neste aarene), lightersjapper, juggelbutikker og alt mellom himmel og jord. Needless to say storkoste vi oss og endte selvfoelgelig opp med mere treasure. Vi skammer oss litt, men smiler mye mer^^

Saa var det tid for en tur paa postkontoret der vi skulle sende hjem saker - og vi gruet oss. Vi hadde jo mye mindre enn tidligere ganger, men Kina er et dyrere land aa sende ting fra. LEttere enn sist, ja, hvem er det vi egentlig proever aa lure? Med henholdsvis 7.4 og 9.2 kgs pakker ble det nok litt denne gangen ogsaa, men heldigvis var det ikke like dyrt som fryktet. Vi overlever. Hyblene vaare, derimot, kommer ikke til aa ha plass til de 40 kg hver vi har sendt hjem. *sulks* Blir nok litt gaveutdeling naar vi kommer hjem, ja.

I morgen gaar turen videre til Lijiang der vi skal proeve aa faa ordnet visumforlengelse mens vi bruker tiden paa aa sykle rundt i rismarklandskap og se paa flere vannboefler og kinahatter. Vi gleder oss til aa se det "ekte Kina"! Forhaapentligvis klarer vi aa bestille vaarruller etterhvert, kanskje vi maa gaa litt mer inn for aa laere kineisks. Foreloepig kan Camilla telle til 6, pluss si "ti" og "20", mens Cathrine kan tegnet for "internettkafe". Sammen er vi dynamitt!