Lugu Hu - vaart azurblaae himmelrike

Vi hadde faatt et tips av et dophue i Chengdu, aa dra innom Lugu Hu, saa vi pakket dagstursekkene fulle og satte oss paa bussen. Bussturen, dog 7 timer lang, var fantastisk. Vi kjoerte inn i fjellene igjen (ja, vi har blitt barske!) og passerte paa veien vakre skoger (hvem hadde forventet norsk furskog og juletraer?), brusende elver (Yangtze? Vi vet ikke) og nydelige mennesker - alle noettebrune etter aar i sola og med fine linjer i ansiktene. Vi skilte mellom tre forskjellige grupper, de foerste med blaa jakker og sixpenceluer som symboliserer himmelen, og hvitt forkle som symbolieserer jorden, samt to hvite sirkler paa jakken som er oeynene til en froskegud. De andre hadde svarte ullstakker med broderier paa og store savrte firkanter paa hodet - vi snakker en halv kvadratmeter, perfekt skyggehatt! Den siste hadde vevde ullklaer i de klareste fargene vi har sett paa klesplagg - lilla, rosa, gul, roed, blaa, groenn ... Og ullturbaner. Nevner i forbifarten at dette selvfoelgelig var kvinnenes klaer, mennene her er kjedelig kledd. ET resultat av matriarkiet? You never know.

Kom da endelig frem til Lugu Hu, eller Lugu-innsjoen som det heter paa godt norsk. Det foerste vi la merke til med innsjoen var at det faktisk VAR en innsjoe - ikke som pytten i Arambol. Det andre vi la merke til var at innsjoen hadde den vakreste blaafargen vi noensinne i vaare liv hadde sett, en deilig, dyp moerketurkis vannfarge som ikke engang Camilla hadde sett foer. Vi klarte ikke ta blikket bort.

Vi fant et ungdomsherberge i en liten landsby ved vannkanten og gikk for aa spise middag. Maten var himmelsk - chilihvitloeksnammefisk og ris. Pinsessene var skjoent enige om at det var den beste fisken de noensinne hadde smakt (bortsett fra kanskje fersk tunfisk synes Camilla), men det var ikke maten som imponerte mest. Eieren av stedet satte seg nemlig ned for aa slaa av en prat (selvfoelgelig paa det lokale lugu-spraaket, men det gjorde ingenting), og han er den kuleste personen vi noensinne har moett i vaare liv. Vi doepte ham oeyeblikkelig Kocoum paa grunn av hans slaaende likhet med Pocahontas' forlovede, og han var virkelig en ekte indianerhoevding. Med cowboyhatt, skinnstoevler (der mobilen ligger), beinarmbaand (fra mimingen gjettet vi elefant, men man kan aldri vite), boennekjede fra sine ti aar som munk i Tibet og en uber ring som de to treasureobsessede pinsessene sikler paa. Han inviterte oss til en lokal fest, noe vi selvfoelgelig, being in China and all, ikke sa nei takk til. Vi ble med en kinesisk jente som kunne engelsk og var kjempehjelpsom, og fikk se lokal ilddans - ringdans rundt et baal med guttene paa den ene siden ifoert fargerike skjoerter/vester og vevde belter samt cowboyhatter og skinnstoevler (muligens eneste ganger i historien dette ikke har sett harry ut ...) og jentene paa den andre siden ifoert lange skjoert, vakre broderte bluser og med de villeste haarpyntene i historien med masse perlekjeder paa. Foerst sang guttene til jentene og saa motsatt, og alle danset og sang sammen rundt i ringen. Vi ble selvfoelgelig dratt med og var kanskje ikke like flinke til aa danse, men desto mer engasjerte.

Vi hadde blitt advart av Kocoum (advart var kanskje et litt negativt ladet ord) om at hvis noen av guttene pirket med en finger i haandflaten vaar, saa maatte vi ikke gjoere det samme tilbake med mindre vi hadde lyst til aa bli baaret tilbake til husene deres. Vi var veldig forsiktige med aa ikke komme bort i noens haandflater. Senere paa kvelden satt vi og tok noen oel med noen kinesiske ungdommer paa vaar alder da en irsk jente kom bort og sa at vi maatte joine henne og gjengen lokale gutter hun satt og drakk med som hadde veldig lyst til at vi skulle komme bort. Ble med og hadde en herlig kveld der vi sang norske sanger, hun irske og de luguske og alle lo mer enn de sang. Endel timer (og endel glass lokaloel) senere, etter vi hadde blitt tatt med paa et grillsted og grillet poteter, geitost og uidentifisert kjoett og sett paa den ufattelig klare stjernehimmelen (gjett to ganger hva Camillas kommentar til den var ...) bestemte vi oss for aa ta kvelden, men fant ut at vi var stengt ute fra hotellet vaart som hadde innetid. Jess. Av alle tilbudene vi fikk om seng fra natten valgte vi Claire, den irske jenta, sin ekstra dobbeltseng. Vi fikk til og med en seng hver ("I probably won't sleep here tonight, nudge, nudge") og sov godt i saann tre timer eller noe saant til vi skulle opp og se soloppgangen i en kano.

Aa sitte i en kano etter alt for lite soevn og med aldri saa lite bakfullhet er alltid en slager. Det gynget. Soloppgangen var fin nok den, det var ikke det ... Vi dro rask tilbake til hotellet VAART og sov en time til etterpaa, men saa var det tid for at Kocoum skulle ta oss paa tur til landsbyene rundt innsjoene. Foerst spiste vi frokost, en deilig pannekake av lokalt korn. Saa kjoerte vi avggarde i Kocoums Jeep oppover fjellene. Utsikten var spektakulaer. Solen speilte seg i den vakre innsjoen, vaeret var nydelig og vi hoerte paa utrolig kul musikk - floeytespill og monkesang i skjoenn kombinasjon, og Kocoum sang med.

Vi tok cable car (ja, vi vet) opp fjellet, men maatte gaa den siste delen opp, gaa i trapper. Trapper paa 3000 meter er slitsomt, men vi kom oss da opp og utsikten var nydelig. Saa gikk vi inn i fjellet - og synet som moette oss var utrolige formasjoner, grotter, fasonger ... Vi stod inne i en hall inne i fjellet, en stor, naturlig grotte med veggdekorasjoner dryppet paa plass etter aarhundrer, kanskje aartusener med fuktighet. Ut igjen, til det vakre tempelet utenfor der hele skogen rundt var dekket i boenneflagg - akkurat slik vi saa for oss Tibet kom til aa vaere, men saa sies jo ogsaa Lugu Hu aa vaere det naermeste Tibet man kommer.

Da vi kom ned igjen (etter en ellevill bobbanetur ned den siste biten), fortalte Kocoum oss at vi var for faa til aa dra til landsbyene, men at vi kunne stikke hjem til han i stedet for og ri paa hestene hans. Og hjemmet hans ... muligens det vakreste huset vi har sett, generasjoner av hans familie hadde bodd der og det var her han hadde vokst opp, mellom innsjoen og aakrene og fjellene, det fredeligste stedet paa jord. Stuen var full av jakttrofeer (det mest imponerende en bjoern han selv hadde skutt), vevde, fargerike veggtepper, instrumenter ... Vi ble plassert ute paa verandaen i bambusgyngestolene der vi satt og doeste og noet den vakre utsikten til en kopp groenn te til han tok oss inn igjen til et fantastisk maaltid - det beste vi har smakt i Kina. Deilige, egendyrkede groennsaker, potetpannekake (hvorfor har vi ikke det i Norge?), perfekt ris og herlig salt kjoett (minnet om fenalaar), sikkert fra ett av de mange dyrene som vi hadde sett gresset utenfor. Vi smattet som bare det for aa vise hvor godt vi synes det var, men ingen smatting i verden var godt nok til det himmelske maaltidet (muligens fordi vi fikk det servert av den kuleste indianerhoevdingen noensinne). Etterpaa var det selvfoelgelig te, og saa tok alle seg en liten lur paa alle teppene og putene rundt tebordet.

Vi ble vekket av at hestene vaare hadde kommet. Det var de minste hestene vi noensinne hadde sett, men fyrige var de, og det var en koselig tur rundt en liten innsjoe vi fikk oss. Saa kjoerte Kocoum oss tilbake og vi hadde egentlig tenkt til aa ta en tidlig kveld da Eve, den kinesiske jenten fra dagen foer, plutselig kom loepende etter oss og sa hun hadde moett en lokal familie som vi gjerne kunne bli med og hilse paa. Dette tilbudet takket vi selvfoelgelig ja til, og snart var vi inne i det gamle, laftede toemmerhuset (minst 300 aar gammalt saa damen, men selv hun visste ikke) og drakk te med den soeteste gamle damen noensinne. Hun var den mektigste i byen, familieoverhodet og rett og slett herlig. Vakker, smilende og solbrun, med bare fine linjer i ansiktet til tross for at hun var over 60 - kvinnene her aldres utrolig vakkert. Vi laerte masse om den lokale kulturen, som at alle hus her har to doerer, en vanlig doer og en liten doer som nyfoedte kommer inn gjennom og de doede baeres ut gjennom. De doede blir pakket inn slik at de er tilnaermet like store som nyfoedte (vi bad ikke om detaljer) og gaar ut samme doeren som de kom inn en mannsalder tidligere.

Vi fikk ogsaa se en lokal spesialitet - saltet og toerket grisefett, og vi snakker ikke bitvis, her er det hele grisen med hud og haar, alt unntatt innmat og kjoett blir bevart. Grisene lagres slik i aarevis og spises litt av hver dag. Den eldste grisen de hadde var bare 8 aar - Eve hadde visstnok spist en 30 aar gammel en. Vi er imponert og haaper vi faar smake en gang. Det var ogsaa veldig interessant aa se matriarki i praksis, og med Eve som tolk kunne vi spoerre om hva vi ville, en kjempemulighet som vi benyttet oss av til det fulle. Her er det slik at ekteskap blir inngaatt uten noen spesiell seremoni og kan bli brutt av begge parter hvis man ikke vil mer. Ekteskapet fungerer slik at mannen kommer til kvinnen om kvelden og maa dra vekk med en gang dagen gryr. Saa vet vi det. Det ble en utrolig interessant kveld, men vi kom da hjem foer vi ble stengt ute.

Saa, neste dag, var endelig tiden kommet for aa dra til landsbyene. Ble stappet inn i jeepen med en boeling kinesiske turister (som stoppet bilen tre ganger det foerste kvarteret for aa gaa ut og ta bilder - de er verre enn Camilla!) og snart kom vi til fjellt vi var paa dagen foer. Kocoum sa vi bare kunne gaa bortover veien mens de var paa fjellet, saa plukket de oss opp etterhvert, saa vi gjorde det. Veien var vakker - igjen, solskinn reflektert i den peneste blaafargede innsjoen i verden er ikke vondt for oeyet, og spesielt ikke naar det i tillegg reflekteres vakre fjelltopper og de mest perfekte bomullsdottsukkerpsinskyene vi noensinne har sett. Pinsessene har faktisk kommet frem til at ideen sky (Platons idelaere, anyone?) maa ha oppstaatt her, det er i hvert fall her den har sin klareste manifestasjon. Langs veikanten vokste lilla lyngplanter (vi er nemlig 2500 meter over havet her, saa det er klimaet for det) og, til vaar store forbauselse og glede, sjasmintraer med vakre, duftende klaser med sjasminblomster.

Og som om ikke dette var vakkert nok til aa faa oeynene til aa renne, kom vi inn i en liten landsby ved bredden av innsjoen der hagene foran de laftede toemmerhusene var fulle av moerkerosa rhododendronlikendne blomster og de vakreste roede rosene vi har sett; der endene (med fargeklatter paa hodet for aa markere eierskapet) gakket i vannkanten og fiskekanoene tok opp garnene sine som vi er overbevist om at var stappfulle av den deilige fisken fra vaar foerste middag her. Vi ble moett av smilende, noettebrune ansikter omkranset av vakre, fargerike ullsjal og turbaner, med broderte stakker i alle farger, glade mennesker overalt. Vi har aldri sett et saa vakkert, fredfult sted, og Cathrine har sagt at hvis Camilla kjoeper seg hus her saa blir hun aldri kvitt henne. Camilla har sagt at Cathrine kan bo der gratis hvis hun har med leverpostei.

Etter aa ha gaatt litt til ble vi plukket opp av jeepen og kjoerte resten av turen bak sotete vinduer - og var veldig lykkelige for at vi hadde gaatt den viktigste delen og faatt den med oss. Vi spiste lunsj (kinesere er noen griser naar de spiser, spytter rundt seg ned paa gulvet, kaster skall og bein og dritt paa duk og forbipasserende og restaurantene ser alltid ut som om de har vaert utsatt for blietzkrieg naar de er ferdige), og maten var supergod. Lugu-mat er en slager! Videre dro vi til en bro. Yes da. Der tok alle kineserne bilder mens vi satte oss ned og daffet og snakket med Kocoum. Tilbake til hotellet spiste vi middag paa Kocoums restaurant og ble saa (uvisst hvordan) dratt med paa en drikkerunde med noen meget fulle og lystige kinesere som syntes det var hysterisk morsomt at den ene av dem proevde aa snakke engelsk. Det VAR hysterisk morsomt. Glade og fornoeyde kom vi tilbake til hotellet vaart rett foer innetid - og ble liggende altfor lenge og ha en heller for-oelet samtale om livet og doeden. Husker ikke helt hva vi kom frem til, men det var sikkert noe slikt som at livet er kult og aper er skumle and all that jazz.

I dag har vi bare daffet - og hatt syngekonkuranse med noen lokale Mosougutter og andre han-kinesere. De gutta her er saa utrolig flinke til baade aa synge og danse, vi er meget imponert. Her i Lugu Hu er livet som en musikal! <3 Og i gaar saa vi ogsaa den vakreste regnbuen noensinne, helt perfekt og fantastisk klar og med skimrende, nesten selvlysende farger. Hele buen var der, og det var ikke langt fra at vi rappet en kano og begynte aa ro paa azurvannet mot den ene enden for aa finne skatten.

Vi har forelsket oss helt i dette stedet, og det er trist aa skulle forlate det i morgen, men resten av verden kaller, og visumet maa fornyes meget snart. Lijiang, here we come tomorrow. Farvel, vakre land, farvel, vakre hoevding, farvel, vakre innsjoe. Dette stedet kommer til aa vaere i vaare hjerter for alltid.