Tigerhoppekloefta

Pinsessene, barske som de var, hadde altsaa bestemt seg for aa dra paa enda en fjelltur - denne gangen til verdens dypeste ravine, Tiger Leaping Gorge. Tidlig om morgenen var vi oppe og tok lokalbussen til den store buisstasjonen der vi akkurat rakk bussen til basebyen. Bussen var rimelig gammel, stoppet to gangen paa vei ut av bussterminalen, oppnaadde en toppfart paa linje med en trehjulssykkel og ble forbikjoert av en traktor med en omgjort paahengsmotor som drivkraft. Great start. Men vi kom oss da til starten, etter to timer med humping og vakre utsikter.

Da vi kom ut av bussen stod vi paa en asfaltert vei mens turistbussene turet forbi oss i toppfart. A little put off by dette begynte vi aa gaa, og kom heldigvis (og med flaks) opp paa en sti som begynte aa klatre langt over veien og gav oss en fantastisk utsikt over elven som snodde seg under oss - den legendariske Yangtze. Paa hver side var det rislapper og groennkledde fjell, og rundt en sving kom vi inn i selve ravinen som strekker seg 17 km innover i fjellene. Og for noen fjell som plutselig aapenbarte seg! Det var som om Pink Floyd hadde proevd aa bevise for menneskene at de aldri kunne maale seg - and succeeded formidably. Snoedekte topper oppimot 5000 meter, fjellsider som stupte flere tusen meter rett ned i elven, og vakker skog paa alle kanter. Vaeret var overskyet, men det var vi bare glade for, for vi skulle ganske langt oppover. Pinsessene skjoente ikke helt hvorfor de var saa innmari anpustne foer de hoerte fra noen andre at de var over 2500 meters hoeyde, den samme altituden de merket i Emei Shan mot slutten av turen der.

Stien vi gikk paa var smal og bratt, og jordsmonnet forandret farge rundt hver sving. Foerst roedt, saa askegraatt, saa brunt, saa svart, saa nesten hvitt. Utsikten var fantastisk. Vi kunne ikke alltid se elven, men fjellene var massive og breathtaking og det ble endel bilder. Vi stoppet etter noen timer og spiste frokost og fikset paa sekken til Camilla som synger paa siste vers (dagstursekken altsaa, ikke TidyPacken! :0). Gikk videre og fjellsiden paa vaar side var plutselig helt roedoransj, en fantastisk kontrast til den blaagroenne fjellsiden paa den andre siden av elven. Sanden under foettene vaare skiftet til beige og gul og tilbake til roed og pinsessene lurer veldig paa hva slags naturfenomen som kan ha skapt dette mangfoldet.

Gikk gjennom en furuskog som minnet veldig om de norske, det luktet til og med det samme, og mellom traerne saa vi de vakre snoedekte toppene. Det er faktisk ganske vanskelig aa puste paa slik hoeyde, i hvert fall naar man gaar oppover, saa vi var ganske enige om at aa ta cablecar-en opp til 5000 meters-toppen var ganske uaktuelt (spesielt etter aa ha hoert fra andre reisende at det foeltes som om lungene snurpet seg sammen og nesten punkterte av aa vaere der oppe. Vi holder oss under 3000, vi). Vi stoppet mange nok ganger og passet paa aa drikke nok vann denne gangen, selv om det aa stoppe ofte betydde aa maatte jage bort de meget innpaaslitne selgerne som gjerne ville at vi skulle kjoepe noe mer groent og roeykbart enn vann. Skeptiske.

Kom frem til Halfway Inn og hadde den mest fantastiske utsikten noensinne - et gigantisk fjell paa den andre siden av ravinen med snoedekt topp - og groenne aakre og rismarker under oss. Tilbrakte kvelden med aa prate med tre par litt eldre enn oss fra henholdsvis USA, Australia og England/Nederland. De ble utrolig sjokkerte over vaare opplevelser i India, og da samtalen etter et par oel gikk over til politikk foelte vi oss som levende reklameplakater for Norge og sosialdemokratiet. Men FN er faktisk enige med oss i at Norge er det beste landet i verden aa bo i, saa det er ikke bare oss^^

Dagen etter startet vi dagen med pannekaker og utsikt, foer vi labbet videre. Vi skulle ikke saa langt i dag, for vi ville ikke helt tilbake til Lijiand riktig enda, men heller bli en natt til i Gorgen og se paa stjernene. Ravinen smalnet til og det var stup nedenfor stien. Vi hadde blitt fortalt at over 20 folk doede bare i fjor av aa gaa her, mange paa grunn av daarlig vett og daarlig vaer - disse stiene er det ofte ras paa og da faller du 500 meter ned i elven, og det er ikke veldig vanskelig aa traakke feil og skli selv om det ikke er ras eller daarlig vaer. Spesielt naar man som oss gaar man sandaler. Ikke sjakktrekk. Vi var til gjengjeld veldig forsiktige, men aa gaa i fjellet med sandaler er en daarlig ide og funker bare hvis du gaar i trapper. Vi hadde flaks og vrikket ikke engang anklene.

Omtrent halvveis til vaar neste soveplass kom vi til en nydelig foss full av regnbuer. Den startet mye lenger oppe, og endte lang, langt der nede i den brusende elven. Vi maatte faktisk gaa oppi den - en ganske skummel opplevelse naar kanten av stupet er en halv meter fra der du hopper fra sten til glatte sten med sandaler. Denne dagen hadde solen tittet fram, og utsikten var formidabel. Knallblaa himmel med perfekte, smaa bomullsdottskyer pittoreskt over fjellene som skinte i sollyset som ble reflektert i snoeen paa toppene.

Vi delte utsikten med en brite vi moette, en meget bereist middelaldrende mann som gav oss mange gode reisetips. Han, som alle andre, spurte hva vi synes om India, og etter aa ha hoert vaare historier sa han smilende: "But don't you know what India stands for? I'll Never Do It Again!". Pinsessene velger aa ikke kommentere paa dette og heller smile veldig, veldig bredt.

Kom til slutt frem til Walnut Garden og et koselig lite guesthouse. Etter aa ha spist og sovet litt satte vi oss ut og kom i snakk med noen tyske gutter litt eldre enn oss. En utrolig interessant samtale som etterhvert ble en ganske opphetet politisk samtale som foerte til at en av de andre gjestene stakk hodet ut av vinduet sitt og ba oss dempe oss. "I'm a fan of the free marked", du liksom. Men veldig spennende aa hoere om deres syn paa andre verdenskrig - det er faktisk veldig mange unge tyskere som skammer seg over aa si at de er tyske. Og det var faktisk kjempediskusjoner i Tyskland foer EM i 2006 (correct me if I'm wrong, Petter) om man kunne male flagget i ansiktet eller om det kanskje var litt vel nasjonalistisk og aa dra den litt langt siden det flagget har saa mye blod paa seg. Det var vi ikke klare over.

Stjernehimmelen var i fantastisk vakker og klar, og maten god (vi stod over "happy pancakes" og "happy cake" og "happy tea". Skeptisk.). Neste morgen tok vi bussen tilbake til Lijiang og kom tilbake til resten av bagasjen vaar og en overentusiastisk vertshusinnehaver som virket veldig positivt overrasket over at vi hadde kommet tilbake og overlevd ravinen. Alltid skeptisk naar folk utbryter lykksalig "You came back!!!". Var det saa farlig? Sovnet naa i hvert fall godt under dynene vaare etter en herlig, herlig dusj. Dusj vil aldri bli det samme igjen etter den store pinsesseturen.

Naa drar vi videre til Lugu Hu, og saa nedover. Saa, til slutt, en liten advarsel: Pinsessene er egentlig ganske furte over at dere ikke gidder aa legge igjen kommentarer. Vi vet at vi I HVERT FALL har 10 faste lesere, og det er ikke saa vanskelig aa legge igjen et "det hoertes kult ut", "Jeg savner sol" eller "Bananer er skumle dyr" i kommentarfeltet. Det er for dere vi publiserer denne bloggen, saa hvis dere ikke skjerper dere kan det hende vi bare stopper, tenk! Saa det!