De fortryllende Emei-fjellene

Pinsessene pakket ned ullundertoey og jakker ned i sine dagstursekker og tok bussen til Baoguo, byen nedenfor Emei-fjellene. Vi hadde planlagt aa gaa tre dager i fjellene, og avslutte med aa kaltre toppen, svimlende 3000 meter over der vi startet turen. Etter en del bussbytter, noe som gikk overraskene smertefritt, kom vi oss til motellet vaart (som underlig nok liknet meget paa en turistforeninghytte) og bestemte oss for at siden det allerede var litt sent, saa stoppet vi for natten der og begynte heller tidlig neste morgen. I mellomtiden klarte vi aa finne noe saa underlig som Paaskesjokolade, og da snakker vi FAKTISK "Paaskesjokolade" med aa, skrevet med store bokstaver paa forsiden og resten av pakken kun kinesiske tegn. Forvirret. Vi la oss lattermilde og mette paa sjokolade.

Dagen grydde og vi begynte aa gaa innover. Langs veien vokste det vakre "paaskeliljer", bambusplanter og andre flotte traer, og snart kom vi til noen vakre, gamle trapper som ledet oss opp til det foerste tempelet, Fuhu Si. Noe saa vakkert! Sola hadde nettopp staatt opp og det glitret i dugg paa alle traerne som omkranset stedet, det laa en eim av velduftende roekelse i luften og det var tent lys overalt. Inne i tempelet var det steinkar med enda mer roekelse (gigantisk rosa!) og vakre potteplanter som stod i full blomst. For et vakkert sted! Som tatt rett ut av eventyret om Nattergalen, med de vakre pagodene og paviljongene. Vi fikk tak i spaserstokker der og vandret videre, for vi hadde en lang streknign foran oss.

Innover i skogen bar det, og oppover de lengste trappene vi noensinne har sett. Men vakre, det var de, gamle steintrappetrinn worn by time, og paqa hver side var det bambus og blomster. Skogen var merkelig fredfull - vi hadde forventet mange turister siden dette tross alt er et av de fire helligste buddistiske fjellene og en major turistattraksjon i Kina, men vi er heldigvis utenom turistsesongen og dessuten valgte vi den lange ruten i stedet for den korte. De aller fleste tar bare bussen opp og cable car den siste turen opp til toppen. Good for us - vi fikk den vakre skogen helt for oss selv.

Etter aa ha gaatt et par timer, innsaa vi at trapper visst var greia her - opp og ned, opp og ned. Vi kom til noen vakre elver og fossefall der kinesiske kusntstudenter satt og malte landskapet med sine karakteristiske pensler og blekkglass. Elven var helt klar (ingen soeppelelver her, nei - det er jo tross alt et World Heritage-sted), og rislet over vakre, nedslipte steiner som Cathrine snek seg til aa ta med noen av.

Videre oppover kom vi til et apereservat - skrekk og gru. Og disse apene var ikke som de i Matheran, de var mye stoerre og hadde mye stoerre tenner. Heldigvis var det vakter med pointed sticks overalt som passet paa at apene ikke angrep oss stakkars turister, saa vi kom oss unscratched gjennom med noen flotte "soet morderapekatt"-bilder paa minnekortet. Apereservatet i seg selv var faktisk et helt fortryllende sted, sammensatt av pittoreske paviljonger sammenkoplet med vakre hengebroer. Vi kom frem til at om vi var aper, hadde vi villet bodd her. Apene saa naa i hvert fall lykkelige nok ut, der de satt og spiste lus fra hverandre og ble matet av gale turister som TYDELIGVIS ikke vet hvor skumle apekatter er bak det soete ytre.

Videre gikk vi innover en mektig ravine med hoeye fjellvegger paa hver sie, dekket av moerkegroenn vegetasjon og fuktige steiner. Luftfuktigheten var meget hoey, og vi laerte av skiltene langs trappene at dette var et omraade som laa i en konstant taake gjennom hele aaret og dermed var veldig fruktbart, men (som Cathrine forklarte med sine Plantasjen skillz) uten noen blomster fordi de ikke fikk sollys.

Og saa begynte virkelig trappene. Oppover, oppover, oppover, og med en stigningskurve som ville faatt en hver fysiker til aa kloe seg bak oeret. Vi kom forbi enda et tempel inne i skogen og gikk inn. Det var helt stille her, stillheten ble bare brutt av en mantrasang inne i selve hjertet av tempelet. I hagen innenfor murene hang det vakre kinesiske lamper fra tempeltakene, samt orkideplanter med sikkert hundre blomster paa hver plante, og store, sunne, vakre blomster to boot. Og til vaar lykke var stedet omkranset av Bonsaitraer, de vakreste vi noensinne har sett, grodd i vakre fasonger gjennom mange forsiktige aar og utrettelig passet paa av nonnene som bodde der. Stedet hadde en utrolig fredfull stemning over seg, og duften av tempelroekelse fra de utsmykkede drage-roekelseskarene med ben som la seg over stedet blandet seg inn i den gode skoglukten som alltid kommer etter lett regn. Vi satt lenge og bare var.

Videre oppover trappene, oppover og oppover i flere timer. Det finnes ingen ordentlige kart over Emei Shan, bare tullete turistkart som ikke har noe som helst begrep om avstander, men det var naa disse vi maatte foelge. Dette foerte til at vi plutselig paa ettermiddagen fant ut at det var 5 timer aa gaa til neste sted, noe som jo kanskje var litt langt for bein som har gaatt tilsammen 600 meter rett opp, og enda mer med tanke paa alle toppene vi har gaatt opp og ned igjen fra i mellomtiden. Derfor fulgte vi den gode norske fjellvettregelen og snudde - heldigvis var det ikke saa langt til forrige kloster. Der fikk vi ly for natten, og sovnet til lyden av regn (det finnes ingenting koseligere enn aa ligge i et buddistisk tempel fra 1700-tallet inne i skogen i de kinesiske fjellene under en dyne og hoere paa lyden av renget som man akkurat ungnikk tromme paa taket) og messinggonger.

Neste morgen stod vi opp seks, spiste en spartansk frokost bestaaende av utvannet risgroet og risboller og begynte aa gaa. Foerst opp alle trappene vi saa bitre hadde gaatt ned igjen etter aa ha besteget i gaar, og saa videre innover. Det merkelige med landskapet her er at det er i konstant forandring; du gaar i en vakker nesten norsk kausarinskog, og rundt svingen dukker plutselig bambusskog opp for saa aa gaa fra sti til bro over vakre fossefall. Og trappene var mye brattere enn gaarsdagens - vi var glade vi snudde. Det gikk oppover og oppover, paa "stien med de 99 svinger", og rundt en sving kom vi plutselig gaaende inn i eventyrland. Trappene, fremdeles forferdelig bratte, var dekket av smaa, rosa blomster fra traerne som stod paa hver side; sola, som akkurat hadde vaaknet ordentlig, skinte gjennom bladene og skapte et vakkert lysspill paa trappetrinnene, og duggdraapene paa blomstene ble til diamanter i morgenlyset. Og fuglesangen - finnes det saa vakker fuglesang i vaar jordlige verden? Vi stoppet og virkelig noet oeyeblikket, staaende i en bratt steintrapp dekket av blomster, omringet av fuglesang og diamantdugg og med en utsikt som tok pusten fra oss, ned en dyp ravine dekket av vegetasjon og over taakefjell i horisonten. Hvis noe landskap noensinne gav oss taarer i oeynene av sin skjoennhet, saa var det dette.

Og rundt neste sving var det borte igjen. Vi gikk inn i en skog som var saa groenn at fargen groenn har faatt en ny definisjon og folk definitivt kommer til aa tro at bildene derfra er photoshoppede. Og bakken var ogsaa groenn - vi har alltid trodd at groenn bakke bare oppstaar fordi man ikke ser bakken paa grunn av overflod av mose og busker, men her var bakken faktisk GROENN, og mange trestammer var fulle av irrgroenn mose som var nesten selvlysende.

Videre oppover klatret vi, og ned til elva igjen. Vi gikk faktisk ned til den elva to ganger den dagen, saa tilsammen klatret vi mye mer enn de 1000 metrene vi steg fra gaarsdagens tempel. Vi imponerte oss selv veldig ved aa klare aa komme oss opp til Xiexie Chi, eller Elefantbadetempelet, og settled there for the night. Ikk la navnet lure dere - det finnes ikke saa mange elefanter paa 2000 meters hoeyde; navnet kommer fra legenden som gjorde dette fjellet hellig in the first place: Boddisatvaen Puxian red nemlig hit paa sin seks-stoettannede elefant, og det var her den stoppet for aa bade. Ikke det at det var saa mye vann her, bortsett fra et lite basseng som vi ikke er helt sikre paa om rommer en gudelig elefant. Det som det var mye av her, var skyer. Tempelet laa nemlig inne i skyene, og mens vi stod ute og saa utover taaken som dekket fjellsidene under oss, floey det skydotter forbi oss. Hele stedet var omringet av skytaake og skapte en vakker, mystisk stemning, fremmet ogsaa av de mange bare trestammene som forsvant inn i taaken og det faktum at tempelet laa paa toppen av en fjelltopp og hadde en helt fantastisk panoramautsikt. Det foeltes som om vi svevde i et hav av taake. Men det var kaldt - vi hadde paa alle vaare medbrakte klaer og satt under dynene vaare (og vi vaaget oss ikke saerlig mye mer ut paa gulvet etter Camilla saa den foerste rotten). Vi sovnet, inne i skyene i en annen verden full av messinggonger fra tempelet og krafsingen fra de mange rottene som loep over gulvet.

Klokka 6 neste morgen var vi oppe igjen og begynte aa klatre videre. Naturen haddeigjen forandret seg fullstendig - naa var det eldgamle rhododendrontraer (vi snakker over tre hundre aar) som prydet siden av stien. Og her var det blomster igjen, vakre rosa og hvite og gule, og mer fuglesang som skapte en fantastisk morgenstemning utover den vakre soloppgangen vi hadde sett over taakefjellene mens vi pusset tenner. Langs stien fant vi et fantastisk gammelt tre, gigantisk og dekket va groenske og mose, og med et stort "titt-tei"-hull midt gjennom stammen (som vi selvfoelgelig maatte ta bilder i)og vakre rosa blomster. Eventyrtre! Det maa sikkert har vaert 4-500 aar, for det var mye stoerre enn de andre som var 300 (i foelge skiltene). Omraadet vi naa gikk i hadde vi gruet oss litt til - ikke fordi vi skulle opp en kilometer til i vaeret de neste timene, men fordi det i guideboka stod at dette var stedet for agressive apekatter. Som om vi ikke hadde faatt nok av det. Heldigvis ble vi bare angrepet en gang, men det var da en stor hann som ikke virket saa veldig redd for vaare pointed sticks, men desto mer redd for vaare innoevde (sikkert til alle slumrende monkers irritasjon) broel og hvesing. Vi flekket tenner og apene tok hintet. Vi ble meget overrasket da vi kom rundt en sving og plutselig fant en snoeflekk, og innsaa da at kulden ikke var noe vi innbilte oss, men en reell ting. Vi var selvfoelgelig overlykkelige - det var jo derfor vi dro fra Norge, for aa oppleve snoe. *grumf*

Plutselig var vi der stien moette veien - det er her alle pinglene tar bussen opp. Og der var det mange folk, et lite kultursjokk etter tre dager i stillhet og frihet fra menneskemas. Men vi gikk da oppover i koe opp til dit cable-car-en gikk fra og alle turistene satte seg oppi. Men vi skulle da neimen ikke ta noen taubanebil opp til toppen! Naar vi foerst har klatret 2500 meter, skulle vi da jaggu klare de siste 500! Vi gikk oppover, i selskap med meget faa andre (men faktisk med tre kinesiske jenter paa vaar alder som tydeligvis hadde funnet ut at det var en utmerket ide aa bestige fjellet ifoert miniskjoert og stilletthaeler), men moette da mange nok som hadde bestemt seg for aa ta den "barske" turen nedover. Pingler. Vi skjoente ikke helt hvorfor vi ble saa innmari anpustne foer vi innsaa at vi tross alt hadde klatret 1000 meter opp paa 3 timer og at vi var paa 3000 meters hoeyde, noe ingen av oss (gitt den norske fjellheimens ... vel, lavhet ...)hadde vaert paa foer. Luften der oppe er tynn! Vi tok det rolig, men kom til slutt til litt mer straightforward sti, og i templene paa veien kjoepte vi selvfoelgelig litt tempeltreasure - det skulle da bare mangle.

Vi naadde toppen bare 4 timer etter vi hadde forlatt elefanttempelet og var MEGET fornoeyde med vaar innsats. Toppen var egentlig litt av en skuffelse, saann bortsett fra tilfredsstillelsen ved aa ha klatret helt opp selv. Det var stappfullt va mennesker, og etter kort tid fant vi ut at templene ikke lenger lot turister faa sove der, og at vi dermed ikke hadde noe sted aa tilbringe natten med tanke paa at de naerliggende hotellene tok 400 kr per pers og det hadde vi rett og slett ikke raad til. Det var bittert aa maatte innse at vi faktisk ikke kunne tilbringe natten og se solnedgang, soloppgang (som visstnok skal vaere helt fantastisk fordi fjelltoppen ligger over skyene) og runde regnbuer som dukker opp paa ettermiddagen. Faen. Etter en liten tenkepause svelget vi kamelen og bestemte oss for aa dra tilbake til Chengdu, men vi brukte da en time eller noe slikt paa aa nyte utsikten (selv om vi har sett mye flottere utsikt de andre dagene), se paa alle hengelaasene som hang paa gjerdet ut mot utsikten (kjaerestepar inngraverer navnene sine og henger laasene her, as a good luck charm) og bli awestruck av den gigantiske Puxian-statuen som glitret i solskinnet. Vi kjoepte jo ogsaa noen svinedyre souvernirer her, men det var lett verdt det: en ibenholdt-drage-kam og et buddistisk boennekjede fra et av buddismens helligste fjell var fine beloenninger for aa ha klatret 3000 meter opp paa tre dager.

Saa dro vi nedover, og det var kanskje like greit, for vi merket godt hoeyden og hadde begynt aa faa rimelig vondt i hodet. Fire interessante bussturer senere var vi fremme i Chengdu. Camilla hadde paa dette tidspunktet blitt veldig daarlig, og vi innsaa etterhvert at dette var et mildt heteslag og at det muligens ikke hadde vaert saa lurt aa bare drikke 1,5 liter vann naar man klatrer en fjelltopp i Kina. Heldigvis gikk det bra denne gangen, men det var ganske ille og vi har bestemt oss for aa begynne aa laere av vaare feil og aa aldri mer igjen si "herregud, 4 kroner for 300ml vann!? Det blir litt for dyrt, vi venter til neste butikk". Ja, vi vet. Ufattelig dust.

Etter en av de deiligste dusjene noensinne (tenk dere hvordan det er aa endelig faa dusje etter aa ha gaatt i fjellet i tre dager), en paracet og masse vann med rehydration-salts ordnet det seg, og litt mat og en film senere sovnet vi lykkelige under rene dyner uten rotter. Vi vaaknet mye mindre stoele enn vi trodde vi kom til aa vaere, men tilbringer dagen i ro og proever aa sakte venne oss tilbake til sivilisasjon (noe de offentlige toalettene paa busstasjoenn jo klarte formidabelt - offentlige toaletter er den tingen India lett slaar Kina paa. Vi skal ikke beskrive noenting for aa unngaa aa maatte erstatte noens spydekkede tastatur, men rest assured - de ekleste bildene dere har i hodet er sant. Spesielt paa damedoen ...). Men naa er vi da tilbake til det fine, rene rommet vaart paa Sim's og her er livet godt.

Emei Shan var det vakreste pinsessene noensinne har sett i hele sine liv. Det fantastiske forandrende og fortryllende landskapet og den utrolige utsikten, de nydelige templene og skogspaviljongene og den vakre, fredfulle stemningen gjoer dette til et sted vi anbefaler ALLE aa dra til, til tross for de bortimot 30 000 trappetrinnene rett oppover (nei, det er ikke tull). Vi er utrolig glade for at vi bestemte oss for aa ta den lange ruten gjennom skogen, og ikke den korte eller rett og slett bussen - da hadde man gaatt glipp av alt det vakre som gjoer stedet verdt aa besoeke. Toppen var bare verdt det fordi vi visste at vi hadde klatret hele strekningen med vaare egne bein - 3 km opp i vaeret! Dette bare beviser at vi, som er saa treningsskye og late, kan hvis vi vil, og ikke er redde for aa svette litt hvis vi foeler det er verdt det. Men vi er, som dere sikkert ogsaa er, meget positivt overrasket over at kroppene vaare ikke kapitulerte etter de foerste ti tusen trappetrinnene - kroppene som jo, det er bare aa innse det, kanskje ikke har faatt saa VELDIG mye trening i loepet av livet. Vel, mennesket er utrolig, hva?

Naa gaar turen (tror vi) videre til Bambus-havet der vi skal vandre rundt i bambusskoger og droemme oss bort til en verden long gone. Ogsaa drar vi videre til Yunnan og skal sykle rundt i rismarker og interessante lokale landsbyer. Kina er fantastisk!