Posts
Vi hadde faatt et tips av et dophue i Chengdu, aa dra innom Lugu Hu, saa vi pakket dagstursekkene fulle og satte oss paa bussen. Bussturen, dog 7 timer lang, var fantastisk. Vi kjoerte inn i fjellene igjen (ja, vi har blitt barske!) og passerte paa veien vakre skoger (hvem hadde forventet norsk furskog og juletraer?), brusende elver (Yangtze? Vi vet ikke) og nydelige mennesker - alle noettebrune etter aar i sola og med fine linjer i ansiktene. Vi skilte mellom tre forskjellige grupper, de foerste med blaa jakker og sixpenceluer som symboliserer himmelen, og hvitt forkle som symbolieserer jorden, samt to hvite sirkler paa jakken som er oeynene til en froskegud. De andre hadde svarte ullstakker med broderier paa og store savrte firkanter paa hodet - vi snakker en halv kvadratmeter, perfekt skyggehatt! Den siste hadde vevde ullklaer i de klareste fargene vi har sett paa klesplagg - lilla, rosa, gul, roed, blaa, groenn ... Og ullturbaner. Nevner i forbifarten at dette selvfoelgelig var kvinnenes klaer, mennene her er kjedelig kledd. ET resultat av matriarkiet? You never know.
Kom da endelig frem til Lugu Hu, eller Lugu-innsjoen som det heter paa godt norsk. Det foerste vi la merke til med innsjoen var at det faktisk VAR en innsjoe - ikke som pytten i Arambol. Det andre vi la merke til var at innsjoen hadde den vakreste blaafargen vi noensinne i vaare liv hadde sett, en deilig, dyp moerketurkis vannfarge som ikke engang Camilla hadde sett foer. Vi klarte ikke ta blikket bort.
Vi fant et ungdomsherberge i en liten landsby ved vannkanten og gikk for aa spise middag. Maten var himmelsk - chilihvitloeksnammefisk og ris. Pinsessene var skjoent enige om at det var den beste fisken de noensinne hadde smakt (bortsett fra kanskje fersk tunfisk synes Camilla), men det var ikke maten som imponerte mest. Eieren av stedet satte seg nemlig ned for aa slaa av en prat (selvfoelgelig paa det lokale lugu-spraaket, men det gjorde ingenting), og han er den kuleste personen vi noensinne har moett i vaare liv. Vi doepte ham oeyeblikkelig Kocoum paa grunn av hans slaaende likhet med Pocahontas' forlovede, og han var virkelig en ekte indianerhoevding. Med cowboyhatt, skinnstoevler (der mobilen ligger), beinarmbaand (fra mimingen gjettet vi elefant, men man kan aldri vite), boennekjede fra sine ti aar som munk i Tibet og en uber ring som de to treasureobsessede pinsessene sikler paa. Han inviterte oss til en lokal fest, noe vi selvfoelgelig, being in China and all, ikke sa nei takk til. Vi ble med en kinesisk jente som kunne engelsk og var kjempehjelpsom, og fikk se lokal ilddans - ringdans rundt et baal med guttene paa den ene siden ifoert fargerike skjoerter/vester og vevde belter samt cowboyhatter og skinnstoevler (muligens eneste ganger i historien dette ikke har sett harry ut ...) og jentene paa den andre siden ifoert lange skjoert, vakre broderte bluser og med de villeste haarpyntene i historien med masse perlekjeder paa. Foerst sang guttene til jentene og saa motsatt, og alle danset og sang sammen rundt i ringen. Vi ble selvfoelgelig dratt med og var kanskje ikke like flinke til aa danse, men desto mer engasjerte.
Vi hadde blitt advart av Kocoum (advart var kanskje et litt negativt ladet ord) om at hvis noen av guttene pirket med en finger i haandflaten vaar, saa maatte vi ikke gjoere det samme tilbake med mindre vi hadde lyst til aa bli baaret tilbake til husene deres. Vi var veldig forsiktige med aa ikke komme bort i noens haandflater. Senere paa kvelden satt vi og tok noen oel med noen kinesiske ungdommer paa vaar alder da en irsk jente kom bort og sa at vi maatte joine henne og gjengen lokale gutter hun satt og drakk med som hadde veldig lyst til at vi skulle komme bort. Ble med og hadde en herlig kveld der vi sang norske sanger, hun irske og de luguske og alle lo mer enn de sang. Endel timer (og endel glass lokaloel) senere, etter vi hadde blitt tatt med paa et grillsted og grillet poteter, geitost og uidentifisert kjoett og sett paa den ufattelig klare stjernehimmelen (gjett to ganger hva Camillas kommentar til den var ...) bestemte vi oss for aa ta kvelden, men fant ut at vi var stengt ute fra hotellet vaart som hadde innetid. Jess. Av alle tilbudene vi fikk om seng fra natten valgte vi Claire, den irske jenta, sin ekstra dobbeltseng. Vi fikk til og med en seng hver ("I probably won't sleep here tonight, nudge, nudge") og sov godt i saann tre timer eller noe saant til vi skulle opp og se soloppgangen i en kano.
Aa sitte i en kano etter alt for lite soevn og med aldri saa lite bakfullhet er alltid en slager. Det gynget. Soloppgangen var fin nok den, det var ikke det ... Vi dro rask tilbake til hotellet VAART og sov en time til etterpaa, men saa var det tid for at Kocoum skulle ta oss paa tur til landsbyene rundt innsjoene. Foerst spiste vi frokost, en deilig pannekake av lokalt korn. Saa kjoerte vi avggarde i Kocoums Jeep oppover fjellene. Utsikten var spektakulaer. Solen speilte seg i den vakre innsjoen, vaeret var nydelig og vi hoerte paa utrolig kul musikk - floeytespill og monkesang i skjoenn kombinasjon, og Kocoum sang med.
Vi tok cable car (ja, vi vet) opp fjellet, men maatte gaa den siste delen opp, gaa i trapper. Trapper paa 3000 meter er slitsomt, men vi kom oss da opp og utsikten var nydelig. Saa gikk vi inn i fjellet - og synet som moette oss var utrolige formasjoner, grotter, fasonger ... Vi stod inne i en hall inne i fjellet, en stor, naturlig grotte med veggdekorasjoner dryppet paa plass etter aarhundrer, kanskje aartusener med fuktighet. Ut igjen, til det vakre tempelet utenfor der hele skogen rundt var dekket i boenneflagg - akkurat slik vi saa for oss Tibet kom til aa vaere, men saa sies jo ogsaa Lugu Hu aa vaere det naermeste Tibet man kommer.
Da vi kom ned igjen (etter en ellevill bobbanetur ned den siste biten), fortalte Kocoum oss at vi var for faa til aa dra til landsbyene, men at vi kunne stikke hjem til han i stedet for og ri paa hestene hans. Og hjemmet hans ... muligens det vakreste huset vi har sett, generasjoner av hans familie hadde bodd der og det var her han hadde vokst opp, mellom innsjoen og aakrene og fjellene, det fredeligste stedet paa jord. Stuen var full av jakttrofeer (det mest imponerende en bjoern han selv hadde skutt), vevde, fargerike veggtepper, instrumenter ... Vi ble plassert ute paa verandaen i bambusgyngestolene der vi satt og doeste og noet den vakre utsikten til en kopp groenn te til han tok oss inn igjen til et fantastisk maaltid - det beste vi har smakt i Kina. Deilige, egendyrkede groennsaker, potetpannekake (hvorfor har vi ikke det i Norge?), perfekt ris og herlig salt kjoett (minnet om fenalaar), sikkert fra ett av de mange dyrene som vi hadde sett gresset utenfor. Vi smattet som bare det for aa vise hvor godt vi synes det var, men ingen smatting i verden var godt nok til det himmelske maaltidet (muligens fordi vi fikk det servert av den kuleste indianerhoevdingen noensinne). Etterpaa var det selvfoelgelig te, og saa tok alle seg en liten lur paa alle teppene og putene rundt tebordet.
Vi ble vekket av at hestene vaare hadde kommet. Det var de minste hestene vi noensinne hadde sett, men fyrige var de, og det var en koselig tur rundt en liten innsjoe vi fikk oss. Saa kjoerte Kocoum oss tilbake og vi hadde egentlig tenkt til aa ta en tidlig kveld da Eve, den kinesiske jenten fra dagen foer, plutselig kom loepende etter oss og sa hun hadde moett en lokal familie som vi gjerne kunne bli med og hilse paa. Dette tilbudet takket vi selvfoelgelig ja til, og snart var vi inne i det gamle, laftede toemmerhuset (minst 300 aar gammalt saa damen, men selv hun visste ikke) og drakk te med den soeteste gamle damen noensinne. Hun var den mektigste i byen, familieoverhodet og rett og slett herlig. Vakker, smilende og solbrun, med bare fine linjer i ansiktet til tross for at hun var over 60 - kvinnene her aldres utrolig vakkert. Vi laerte masse om den lokale kulturen, som at alle hus her har to doerer, en vanlig doer og en liten doer som nyfoedte kommer inn gjennom og de doede baeres ut gjennom. De doede blir pakket inn slik at de er tilnaermet like store som nyfoedte (vi bad ikke om detaljer) og gaar ut samme doeren som de kom inn en mannsalder tidligere.
Vi fikk ogsaa se en lokal spesialitet - saltet og toerket grisefett, og vi snakker ikke bitvis, her er det hele grisen med hud og haar, alt unntatt innmat og kjoett blir bevart. Grisene lagres slik i aarevis og spises litt av hver dag. Den eldste grisen de hadde var bare 8 aar - Eve hadde visstnok spist en 30 aar gammel en. Vi er imponert og haaper vi faar smake en gang. Det var ogsaa veldig interessant aa se matriarki i praksis, og med Eve som tolk kunne vi spoerre om hva vi ville, en kjempemulighet som vi benyttet oss av til det fulle. Her er det slik at ekteskap blir inngaatt uten noen spesiell seremoni og kan bli brutt av begge parter hvis man ikke vil mer. Ekteskapet fungerer slik at mannen kommer til kvinnen om kvelden og maa dra vekk med en gang dagen gryr. Saa vet vi det. Det ble en utrolig interessant kveld, men vi kom da hjem foer vi ble stengt ute.
Saa, neste dag, var endelig tiden kommet for aa dra til landsbyene. Ble stappet inn i jeepen med en boeling kinesiske turister (som stoppet bilen tre ganger det foerste kvarteret for aa gaa ut og ta bilder - de er verre enn Camilla!) og snart kom vi til fjellt vi var paa dagen foer. Kocoum sa vi bare kunne gaa bortover veien mens de var paa fjellet, saa plukket de oss opp etterhvert, saa vi gjorde det. Veien var vakker - igjen, solskinn reflektert i den peneste blaafargede innsjoen i verden er ikke vondt for oeyet, og spesielt ikke naar det i tillegg reflekteres vakre fjelltopper og de mest perfekte bomullsdottsukkerpsinskyene vi noensinne har sett. Pinsessene har faktisk kommet frem til at ideen sky (Platons idelaere, anyone?) maa ha oppstaatt her, det er i hvert fall her den har sin klareste manifestasjon. Langs veikanten vokste lilla lyngplanter (vi er nemlig 2500 meter over havet her, saa det er klimaet for det) og, til vaar store forbauselse og glede, sjasmintraer med vakre, duftende klaser med sjasminblomster.
Og som om ikke dette var vakkert nok til aa faa oeynene til aa renne, kom vi inn i en liten landsby ved bredden av innsjoen der hagene foran de laftede toemmerhusene var fulle av moerkerosa rhododendronlikendne blomster og de vakreste roede rosene vi har sett; der endene (med fargeklatter paa hodet for aa markere eierskapet) gakket i vannkanten og fiskekanoene tok opp garnene sine som vi er overbevist om at var stappfulle av den deilige fisken fra vaar foerste middag her. Vi ble moett av smilende, noettebrune ansikter omkranset av vakre, fargerike ullsjal og turbaner, med broderte stakker i alle farger, glade mennesker overalt. Vi har aldri sett et saa vakkert, fredfult sted, og Cathrine har sagt at hvis Camilla kjoeper seg hus her saa blir hun aldri kvitt henne. Camilla har sagt at Cathrine kan bo der gratis hvis hun har med leverpostei.
Etter aa ha gaatt litt til ble vi plukket opp av jeepen og kjoerte resten av turen bak sotete vinduer - og var veldig lykkelige for at vi hadde gaatt den viktigste delen og faatt den med oss. Vi spiste lunsj (kinesere er noen griser naar de spiser, spytter rundt seg ned paa gulvet, kaster skall og bein og dritt paa duk og forbipasserende og restaurantene ser alltid ut som om de har vaert utsatt for blietzkrieg naar de er ferdige), og maten var supergod. Lugu-mat er en slager! Videre dro vi til en bro. Yes da. Der tok alle kineserne bilder mens vi satte oss ned og daffet og snakket med Kocoum. Tilbake til hotellet spiste vi middag paa Kocoums restaurant og ble saa (uvisst hvordan) dratt med paa en drikkerunde med noen meget fulle og lystige kinesere som syntes det var hysterisk morsomt at den ene av dem proevde aa snakke engelsk. Det VAR hysterisk morsomt. Glade og fornoeyde kom vi tilbake til hotellet vaart rett foer innetid - og ble liggende altfor lenge og ha en heller for-oelet samtale om livet og doeden. Husker ikke helt hva vi kom frem til, men det var sikkert noe slikt som at livet er kult og aper er skumle and all that jazz.
I dag har vi bare daffet - og hatt syngekonkuranse med noen lokale Mosougutter og andre han-kinesere. De gutta her er saa utrolig flinke til baade aa synge og danse, vi er meget imponert. Her i Lugu Hu er livet som en musikal! <3 Og i gaar saa vi ogsaa den vakreste regnbuen noensinne, helt perfekt og fantastisk klar og med skimrende, nesten selvlysende farger. Hele buen var der, og det var ikke langt fra at vi rappet en kano og begynte aa ro paa azurvannet mot den ene enden for aa finne skatten.
Vi har forelsket oss helt i dette stedet, og det er trist aa skulle forlate det i morgen, men resten av verden kaller, og visumet maa fornyes meget snart. Lijiang, here we come tomorrow. Farvel, vakre land, farvel, vakre hoevding, farvel, vakre innsjoe. Dette stedet kommer til aa vaere i vaare hjerter for alltid.
Tigerhoppekloefta
Pinsessene, barske som de var, hadde altsaa bestemt seg for aa dra paa enda en fjelltur - denne gangen til verdens dypeste ravine, Tiger Leaping Gorge. Tidlig om morgenen var vi oppe og tok lokalbussen til den store buisstasjonen der vi akkurat rakk bussen til basebyen. Bussen var rimelig gammel, stoppet to gangen paa vei ut av bussterminalen, oppnaadde en toppfart paa linje med en trehjulssykkel og ble forbikjoert av en traktor med en omgjort paahengsmotor som drivkraft. Great start. Men vi kom oss da til starten, etter to timer med humping og vakre utsikter.
Da vi kom ut av bussen stod vi paa en asfaltert vei mens turistbussene turet forbi oss i toppfart. A little put off by dette begynte vi aa gaa, og kom heldigvis (og med flaks) opp paa en sti som begynte aa klatre langt over veien og gav oss en fantastisk utsikt over elven som snodde seg under oss - den legendariske Yangtze. Paa hver side var det rislapper og groennkledde fjell, og rundt en sving kom vi inn i selve ravinen som strekker seg 17 km innover i fjellene. Og for noen fjell som plutselig aapenbarte seg! Det var som om Pink Floyd hadde proevd aa bevise for menneskene at de aldri kunne maale seg - and succeeded formidably. Snoedekte topper oppimot 5000 meter, fjellsider som stupte flere tusen meter rett ned i elven, og vakker skog paa alle kanter. Vaeret var overskyet, men det var vi bare glade for, for vi skulle ganske langt oppover. Pinsessene skjoente ikke helt hvorfor de var saa innmari anpustne foer de hoerte fra noen andre at de var over 2500 meters hoeyde, den samme altituden de merket i Emei Shan mot slutten av turen der.
Stien vi gikk paa var smal og bratt, og jordsmonnet forandret farge rundt hver sving. Foerst roedt, saa askegraatt, saa brunt, saa svart, saa nesten hvitt. Utsikten var fantastisk. Vi kunne ikke alltid se elven, men fjellene var massive og breathtaking og det ble endel bilder. Vi stoppet etter noen timer og spiste frokost og fikset paa sekken til Camilla som synger paa siste vers (dagstursekken altsaa, ikke TidyPacken! :0). Gikk videre og fjellsiden paa vaar side var plutselig helt roedoransj, en fantastisk kontrast til den blaagroenne fjellsiden paa den andre siden av elven. Sanden under foettene vaare skiftet til beige og gul og tilbake til roed og pinsessene lurer veldig paa hva slags naturfenomen som kan ha skapt dette mangfoldet.
Gikk gjennom en furuskog som minnet veldig om de norske, det luktet til og med det samme, og mellom traerne saa vi de vakre snoedekte toppene. Det er faktisk ganske vanskelig aa puste paa slik hoeyde, i hvert fall naar man gaar oppover, saa vi var ganske enige om at aa ta cablecar-en opp til 5000 meters-toppen var ganske uaktuelt (spesielt etter aa ha hoert fra andre reisende at det foeltes som om lungene snurpet seg sammen og nesten punkterte av aa vaere der oppe. Vi holder oss under 3000, vi). Vi stoppet mange nok ganger og passet paa aa drikke nok vann denne gangen, selv om det aa stoppe ofte betydde aa maatte jage bort de meget innpaaslitne selgerne som gjerne ville at vi skulle kjoepe noe mer groent og roeykbart enn vann. Skeptiske.
Kom frem til Halfway Inn og hadde den mest fantastiske utsikten noensinne - et gigantisk fjell paa den andre siden av ravinen med snoedekt topp - og groenne aakre og rismarker under oss. Tilbrakte kvelden med aa prate med tre par litt eldre enn oss fra henholdsvis USA, Australia og England/Nederland. De ble utrolig sjokkerte over vaare opplevelser i India, og da samtalen etter et par oel gikk over til politikk foelte vi oss som levende reklameplakater for Norge og sosialdemokratiet. Men FN er faktisk enige med oss i at Norge er det beste landet i verden aa bo i, saa det er ikke bare oss^^
Dagen etter startet vi dagen med pannekaker og utsikt, foer vi labbet videre. Vi skulle ikke saa langt i dag, for vi ville ikke helt tilbake til Lijiand riktig enda, men heller bli en natt til i Gorgen og se paa stjernene. Ravinen smalnet til og det var stup nedenfor stien. Vi hadde blitt fortalt at over 20 folk doede bare i fjor av aa gaa her, mange paa grunn av daarlig vett og daarlig vaer - disse stiene er det ofte ras paa og da faller du 500 meter ned i elven, og det er ikke veldig vanskelig aa traakke feil og skli selv om det ikke er ras eller daarlig vaer. Spesielt naar man som oss gaar man sandaler. Ikke sjakktrekk. Vi var til gjengjeld veldig forsiktige, men aa gaa i fjellet med sandaler er en daarlig ide og funker bare hvis du gaar i trapper. Vi hadde flaks og vrikket ikke engang anklene.
Omtrent halvveis til vaar neste soveplass kom vi til en nydelig foss full av regnbuer. Den startet mye lenger oppe, og endte lang, langt der nede i den brusende elven. Vi maatte faktisk gaa oppi den - en ganske skummel opplevelse naar kanten av stupet er en halv meter fra der du hopper fra sten til glatte sten med sandaler. Denne dagen hadde solen tittet fram, og utsikten var formidabel. Knallblaa himmel med perfekte, smaa bomullsdottskyer pittoreskt over fjellene som skinte i sollyset som ble reflektert i snoeen paa toppene.
Vi delte utsikten med en brite vi moette, en meget bereist middelaldrende mann som gav oss mange gode reisetips. Han, som alle andre, spurte hva vi synes om India, og etter aa ha hoert vaare historier sa han smilende: "But don't you know what India stands for? I'll Never Do It Again!". Pinsessene velger aa ikke kommentere paa dette og heller smile veldig, veldig bredt.
Kom til slutt frem til Walnut Garden og et koselig lite guesthouse. Etter aa ha spist og sovet litt satte vi oss ut og kom i snakk med noen tyske gutter litt eldre enn oss. En utrolig interessant samtale som etterhvert ble en ganske opphetet politisk samtale som foerte til at en av de andre gjestene stakk hodet ut av vinduet sitt og ba oss dempe oss. "I'm a fan of the free marked", du liksom. Men veldig spennende aa hoere om deres syn paa andre verdenskrig - det er faktisk veldig mange unge tyskere som skammer seg over aa si at de er tyske. Og det var faktisk kjempediskusjoner i Tyskland foer EM i 2006 (correct me if I'm wrong, Petter) om man kunne male flagget i ansiktet eller om det kanskje var litt vel nasjonalistisk og aa dra den litt langt siden det flagget har saa mye blod paa seg. Det var vi ikke klare over.
Stjernehimmelen var i fantastisk vakker og klar, og maten god (vi stod over "happy pancakes" og "happy cake" og "happy tea". Skeptisk.). Neste morgen tok vi bussen tilbake til Lijiang og kom tilbake til resten av bagasjen vaar og en overentusiastisk vertshusinnehaver som virket veldig positivt overrasket over at vi hadde kommet tilbake og overlevd ravinen. Alltid skeptisk naar folk utbryter lykksalig "You came back!!!". Var det saa farlig? Sovnet naa i hvert fall godt under dynene vaare etter en herlig, herlig dusj. Dusj vil aldri bli det samme igjen etter den store pinsesseturen.
Naa drar vi videre til Lugu Hu, og saa nedover. Saa, til slutt, en liten advarsel: Pinsessene er egentlig ganske furte over at dere ikke gidder aa legge igjen kommentarer. Vi vet at vi I HVERT FALL har 10 faste lesere, og det er ikke saa vanskelig aa legge igjen et "det hoertes kult ut", "Jeg savner sol" eller "Bananer er skumle dyr" i kommentarfeltet. Det er for dere vi publiserer denne bloggen, saa hvis dere ikke skjerper dere kan det hende vi bare stopper, tenk! Saa det!
Da vi kom ut av bussen stod vi paa en asfaltert vei mens turistbussene turet forbi oss i toppfart. A little put off by dette begynte vi aa gaa, og kom heldigvis (og med flaks) opp paa en sti som begynte aa klatre langt over veien og gav oss en fantastisk utsikt over elven som snodde seg under oss - den legendariske Yangtze. Paa hver side var det rislapper og groennkledde fjell, og rundt en sving kom vi inn i selve ravinen som strekker seg 17 km innover i fjellene. Og for noen fjell som plutselig aapenbarte seg! Det var som om Pink Floyd hadde proevd aa bevise for menneskene at de aldri kunne maale seg - and succeeded formidably. Snoedekte topper oppimot 5000 meter, fjellsider som stupte flere tusen meter rett ned i elven, og vakker skog paa alle kanter. Vaeret var overskyet, men det var vi bare glade for, for vi skulle ganske langt oppover. Pinsessene skjoente ikke helt hvorfor de var saa innmari anpustne foer de hoerte fra noen andre at de var over 2500 meters hoeyde, den samme altituden de merket i Emei Shan mot slutten av turen der.
Stien vi gikk paa var smal og bratt, og jordsmonnet forandret farge rundt hver sving. Foerst roedt, saa askegraatt, saa brunt, saa svart, saa nesten hvitt. Utsikten var fantastisk. Vi kunne ikke alltid se elven, men fjellene var massive og breathtaking og det ble endel bilder. Vi stoppet etter noen timer og spiste frokost og fikset paa sekken til Camilla som synger paa siste vers (dagstursekken altsaa, ikke TidyPacken! :0). Gikk videre og fjellsiden paa vaar side var plutselig helt roedoransj, en fantastisk kontrast til den blaagroenne fjellsiden paa den andre siden av elven. Sanden under foettene vaare skiftet til beige og gul og tilbake til roed og pinsessene lurer veldig paa hva slags naturfenomen som kan ha skapt dette mangfoldet.
Gikk gjennom en furuskog som minnet veldig om de norske, det luktet til og med det samme, og mellom traerne saa vi de vakre snoedekte toppene. Det er faktisk ganske vanskelig aa puste paa slik hoeyde, i hvert fall naar man gaar oppover, saa vi var ganske enige om at aa ta cablecar-en opp til 5000 meters-toppen var ganske uaktuelt (spesielt etter aa ha hoert fra andre reisende at det foeltes som om lungene snurpet seg sammen og nesten punkterte av aa vaere der oppe. Vi holder oss under 3000, vi). Vi stoppet mange nok ganger og passet paa aa drikke nok vann denne gangen, selv om det aa stoppe ofte betydde aa maatte jage bort de meget innpaaslitne selgerne som gjerne ville at vi skulle kjoepe noe mer groent og roeykbart enn vann. Skeptiske.
Kom frem til Halfway Inn og hadde den mest fantastiske utsikten noensinne - et gigantisk fjell paa den andre siden av ravinen med snoedekt topp - og groenne aakre og rismarker under oss. Tilbrakte kvelden med aa prate med tre par litt eldre enn oss fra henholdsvis USA, Australia og England/Nederland. De ble utrolig sjokkerte over vaare opplevelser i India, og da samtalen etter et par oel gikk over til politikk foelte vi oss som levende reklameplakater for Norge og sosialdemokratiet. Men FN er faktisk enige med oss i at Norge er det beste landet i verden aa bo i, saa det er ikke bare oss^^
Dagen etter startet vi dagen med pannekaker og utsikt, foer vi labbet videre. Vi skulle ikke saa langt i dag, for vi ville ikke helt tilbake til Lijiand riktig enda, men heller bli en natt til i Gorgen og se paa stjernene. Ravinen smalnet til og det var stup nedenfor stien. Vi hadde blitt fortalt at over 20 folk doede bare i fjor av aa gaa her, mange paa grunn av daarlig vett og daarlig vaer - disse stiene er det ofte ras paa og da faller du 500 meter ned i elven, og det er ikke veldig vanskelig aa traakke feil og skli selv om det ikke er ras eller daarlig vaer. Spesielt naar man som oss gaar man sandaler. Ikke sjakktrekk. Vi var til gjengjeld veldig forsiktige, men aa gaa i fjellet med sandaler er en daarlig ide og funker bare hvis du gaar i trapper. Vi hadde flaks og vrikket ikke engang anklene.
Omtrent halvveis til vaar neste soveplass kom vi til en nydelig foss full av regnbuer. Den startet mye lenger oppe, og endte lang, langt der nede i den brusende elven. Vi maatte faktisk gaa oppi den - en ganske skummel opplevelse naar kanten av stupet er en halv meter fra der du hopper fra sten til glatte sten med sandaler. Denne dagen hadde solen tittet fram, og utsikten var formidabel. Knallblaa himmel med perfekte, smaa bomullsdottskyer pittoreskt over fjellene som skinte i sollyset som ble reflektert i snoeen paa toppene.
Vi delte utsikten med en brite vi moette, en meget bereist middelaldrende mann som gav oss mange gode reisetips. Han, som alle andre, spurte hva vi synes om India, og etter aa ha hoert vaare historier sa han smilende: "But don't you know what India stands for? I'll Never Do It Again!". Pinsessene velger aa ikke kommentere paa dette og heller smile veldig, veldig bredt.
Kom til slutt frem til Walnut Garden og et koselig lite guesthouse. Etter aa ha spist og sovet litt satte vi oss ut og kom i snakk med noen tyske gutter litt eldre enn oss. En utrolig interessant samtale som etterhvert ble en ganske opphetet politisk samtale som foerte til at en av de andre gjestene stakk hodet ut av vinduet sitt og ba oss dempe oss. "I'm a fan of the free marked", du liksom. Men veldig spennende aa hoere om deres syn paa andre verdenskrig - det er faktisk veldig mange unge tyskere som skammer seg over aa si at de er tyske. Og det var faktisk kjempediskusjoner i Tyskland foer EM i 2006 (correct me if I'm wrong, Petter) om man kunne male flagget i ansiktet eller om det kanskje var litt vel nasjonalistisk og aa dra den litt langt siden det flagget har saa mye blod paa seg. Det var vi ikke klare over.
Stjernehimmelen var i fantastisk vakker og klar, og maten god (vi stod over "happy pancakes" og "happy cake" og "happy tea". Skeptisk.). Neste morgen tok vi bussen tilbake til Lijiang og kom tilbake til resten av bagasjen vaar og en overentusiastisk vertshusinnehaver som virket veldig positivt overrasket over at vi hadde kommet tilbake og overlevd ravinen. Alltid skeptisk naar folk utbryter lykksalig "You came back!!!". Var det saa farlig? Sovnet naa i hvert fall godt under dynene vaare etter en herlig, herlig dusj. Dusj vil aldri bli det samme igjen etter den store pinsesseturen.
Naa drar vi videre til Lugu Hu, og saa nedover. Saa, til slutt, en liten advarsel: Pinsessene er egentlig ganske furte over at dere ikke gidder aa legge igjen kommentarer. Vi vet at vi I HVERT FALL har 10 faste lesere, og det er ikke saa vanskelig aa legge igjen et "det hoertes kult ut", "Jeg savner sol" eller "Bananer er skumle dyr" i kommentarfeltet. Det er for dere vi publiserer denne bloggen, saa hvis dere ikke skjerper dere kan det hende vi bare stopper, tenk! Saa det!
Communication breakdown og interessante vaarruller ...
En tidlig morgen dro vi fra Chengdu, satte oss paa bussen til byen Yibin og ventet. Vi kunne ikke dra direkte til vaar destinasjon Shunan, Bambushavet, for vi maatte foerst ordne med togbilletter til Kunming som vi skulle til etterpaa. Etter 4 og en halv time med ekstrem tresmak i raevva kom vi frem. Vi, smarte som vi var, hadde faatt damen paa motellet vaart til aa skrive ned fine lapper med "Please take me to the train ticket counter" og slikt, men det viste seg at det var fullstendig umulig, og noe togstasjon fant ikke vi. Etter aa ha surret rundt en stund bestemte vi oss for aa bare stikke til Shunan saa vi kunne ankomme til en respektabel tid.
Bussturen opp var fantastisk. Vi kjoerte forbi et vakkert lappeteppelandskap med rismarker og terasser, innimellom smaa klynger bambus. Paa aakrene jobbet kinamenn med kinahatter og fikk hjelp av vannboeflene sine til aa ploeye jorda. Og langs veiene gikk folk med straakurver paa ryggen eller paa pinner, fylt med ris, groennsaker, griser eller barn. Akkurat slik man tenker at Kina ser ut, og utrolig idyllisk!
Etter aa ha kjoert en stund kom vi i snakk med billettmannen, en gutt paa litt over vaar alder som kunne litt engelsk og var veldig fascinert av oss. Han hjalp oss aa faa kjoept inngangsbilletter til omraadet og finne hotell og var veldig soet og hyggelig, spesielt da han mannet seg opp til aa si at vi saa akkurat ut som "movie stars". Han skulle bare visst! Bollywood 09 sier vi! Rommet vi fikk laa vakkert til midt inne i bambusskogen, men det var ikke tid til aa se noe i og med at det var moerkt allerede, saa vi gikk heller ned til restauranten for aa faa oss litt middag. Da vi ikke helt forstod menyen ble vi geleidet inn paa kjoekkenet og fikk velge maten vaar selv, blant boetter med bambusskudd, ubestemmelig kjoett og underlige roetter. Maten ble ikke saa verst den, og paa restauranten moette vi paa noen utrolig morsomme kinesere (mulige konferansedeltakere kom vi frem til), som var veldig nyskjerrige paa oss og hvor vi kom fra. Ved hjelp av Phrasebooken (<3) klarte vi aa holde en noenlunde oppegaaende samtale med dem samtidig som vi hadde det ustyrtelig morsomt med hverandres uttale paa de respektive spraakene. Kjempegoey! Kinesere er saa soete! Men skal innroemme vi var litt bekymrede da de begynte aa naerme seg det heller tvilsomme kapittellet i boka med fraser som "easy, tiger", "harder!" og "I never want to see you again!". Pinsessene lurer paa hva Lonely Planet-forfatterene egentlig driver med mens de researcher boekene sine.
Dagen etter startet vi med litt utvannet risgroet (nei, Sichuanfrokost er ikke det helt store) og risboller, men fikk i oss litt nuddelsuppe i tillegg saa da gikk det greit. Saa stappet vi labbene i sandalene og gikk inn i skogen, og synet som moette oss var vakre, endeloese bambusstammer og ikke fullt saa vakre endeloese trapper. Var vi ikke ferdige med trapper? Pinsessene har kommet frem til at trapper er for Kina som baesj er for India. Overalt. Nuvel, vi begynte aa gaa, og snart gikk det faktisk nedover, en velkommen overraskelse, etterfulgt av den forferdelige innseelse av at vi skulle opp de samme trappene paa tilbaketuren. Vel, vi kom plutselig, etter aa ha gaatt i deilig, tett, mystisk bambusskog en stund, ut til et stup (nei, ikke utfor). Da innsaa vi at bussturen i gaar faktisk hadde tatt oss rimelig hoeyt opp, og foelte oss ikke saa lite skyldige for ikke aa ha klatret opp de tusenvis av trappetrinnene vi saa nedover fjellsiden. Vi valgte aa ignorere dem og heller nyte utsikten - mil etter mil med rismarker, lappetepper av groent og gult delt opp av smaa vann og elver. Vi gikk paa stien som var hugget inn i fjellet og saa paa steinutskjaeringene (kinesiske steinutskjaeringer eier runer lett ...) og alle de merkelige kinesiske turistene som skrek og moret seg. Og filmet oss. Er ikke bare i India vi er filmstjerner, nei, Pinsessene starrer naa ogsaa i "Chinas Funniest Homevideos" som de som snubler nedover trappene mens kineserne fniser. Tror vi.
Fant et tempel som var omtrent hugget inn i fjellsiden der vi endte opp (til alles store forundring og sjokk, kan vi tenke oss) aa kjoepe mer treasure. Fail. Senere kjoepte vi ogsaa litt andre gaver og slikt, for ikke aa snakke om bambusspisepinner dere alle kan faa lov til aa proeve aa spise av naar dere kommer paa besoek paa hyblene vaare. ^^ Ogsaa sovnet faktisk pinsessene. Saa utmattet av all handelen sluknet sosialistene og vaaknet ikke foer paa kvelden, da de bestemte seg for at det naa var tid for vaarruller. Vi pekte altsaa paa vaarruller i phrasebooken, og da vi ikke klarte aa spesifisere hva slags ble Camilla dratt med inn paa kjoekkenet for aa velge ingredienser. Trodde hun. Vi innsaa at vi kanskje hadde misforstatt noe da vi ble servert en tallerken kaal, en tallerken agurk og en tallerken kjoett. Epic Fail. Kina i et noetteskall. Pinsessene spiste litt nudler ogsaa fordi det var det eneste de kunne forklare hva var, og er dermed reisetype nummer 1 i foelge Lonely Planet: "You're eating chicken for dinner AGAIN because it's the only word you know". Nudler er om mulig enda mer fail enn kylling.
Dagen etter dro vi igjen og var vel egentlig veldig klar over at det aa faa tak i togbilletter paa saa kort varsel var heller umulig. Derfor bestemte vi oss for aa bite i det sure eplet og ta bussen - i fryktinngytende 19 timer. Heldigvis for oss gikk den fra samme stasjon, og det var bare et par timers ventetid som vi brukte paa ihuga bananspising og proevde aa gaa paa do nok for de neste 19 timene. Etterhvert viste det seg at bussen slett ikke gikk fra den stasjonen - vi ble lempet inn i en minibuss og kjoert i regnet til siden av en motorvei der vi hoppet over i bussen. Vaare verste frykter ble umiddelbart bekreftet - bussen var gammel, setene var dysfunksjonelle og alle passasjerene satt og kjederoeykte inne. Vinduene gikk ikke an aa aapne, det var ingen do ombord og mannen bak oss hadde den verste KOLS-hosten vi har hoert til dags dato (pinsessene undret: naar man har en slik hoste, hva gjoer man paa en buss? Burde man ikke ligge under dyna si? Og hvorfor FORTSETTER man aa roeyke???). For aa gjoere ting enda bedre stoppet motoren paa bussen to ganger det foerste kvarteret, og sjaafoeren loep ut, helte vann paa den og skrudde litt. Bussen humpet videre, ikke paa grunn av de daarlige veiene, men fordi hjulene sannsynligvis ikke var runde og bussen holdt paa aa falle fra hverandre. Vi gledet oss til nitten timer til.
Det ble ikke mye soving den natten, mye paa grunn av de utallige bomstasjonene vi maatte gjennom, alle flankert av 5 smaa humper som sjaafoeren ikke gadd aa bremse for, noe som foerte til at alle passasjerene hoppet 30 cm opp i vaeret hver gang. Bussen stoppet mange ganger - noen dopauser (det er noe eget for blyge nordmenn aa pisse paa rad med 10 andre mennesker uten skillevegger), men mest motorstopp. Vi fryktet at turen ville bli naermere et doegn enn 19 timer. Til vi plutselig stoppet halv seks om morgenen, ble kastet av bussen og ble fortalt at vi hadde ankommet Kunming.
Pinsessene var heller forumplet. Vi hadde bare kjoert i 11 timer, og var overbevist om at dette maatte vaere en annen Kunming, eller at noen hadde misforstatt noe. Men dess mer vi gikk rundt i villrede skjoente vi at vi faktisk hadde ankommet vaart maal. Vi satte oss inn i en taxi som kjoerte oss til dit vi skulle bo - universitetet Camilla mest sannsynlig skal studere paa om litt over et aar. Der fikk vi rom paa studenthotellet - svinedyrt men dog. Vi klarte ikke aa sove, saa gikk heller rundt i byen som viste seg aa vaere fantastisk koselig, med kaffebarer, andre barer og masse groentareale. Vi fant en bokhandel der vi fortapte oss og endte opp med aa kjoepe notatboeker nok til de neste studieaarene. Vi kommer definitivt til aa vaere de kuleste chicksa paa vaare respektive campus.
I dag har vi vaert paa Fulge- og blomstermarkedet, et vidunderlig sammensurium av fugler (de blaa sangfuglene saa saa triste ut inne i de smaa burene sine!), kaniner (som vi mistenker ble kjoept for andre formaal en kosedyr), fisk (i de kuleste akvariene med undersjoeiske elver og vakre koraller (akkurat som paa jordomseilingen!)), skilpadder som vi ikke turde ta paa, bonsaitraer som vi tok litt for mye paa, tebutikker (Camilla har bunkret opp for de neste aarene), lightersjapper, juggelbutikker og alt mellom himmel og jord. Needless to say storkoste vi oss og endte selvfoelgelig opp med mere treasure. Vi skammer oss litt, men smiler mye mer^^
Saa var det tid for en tur paa postkontoret der vi skulle sende hjem saker - og vi gruet oss. Vi hadde jo mye mindre enn tidligere ganger, men Kina er et dyrere land aa sende ting fra. LEttere enn sist, ja, hvem er det vi egentlig proever aa lure? Med henholdsvis 7.4 og 9.2 kgs pakker ble det nok litt denne gangen ogsaa, men heldigvis var det ikke like dyrt som fryktet. Vi overlever. Hyblene vaare, derimot, kommer ikke til aa ha plass til de 40 kg hver vi har sendt hjem. *sulks* Blir nok litt gaveutdeling naar vi kommer hjem, ja.
I morgen gaar turen videre til Lijiang der vi skal proeve aa faa ordnet visumforlengelse mens vi bruker tiden paa aa sykle rundt i rismarklandskap og se paa flere vannboefler og kinahatter. Vi gleder oss til aa se det "ekte Kina"! Forhaapentligvis klarer vi aa bestille vaarruller etterhvert, kanskje vi maa gaa litt mer inn for aa laere kineisks. Foreloepig kan Camilla telle til 6, pluss si "ti" og "20", mens Cathrine kan tegnet for "internettkafe". Sammen er vi dynamitt!
Bussturen opp var fantastisk. Vi kjoerte forbi et vakkert lappeteppelandskap med rismarker og terasser, innimellom smaa klynger bambus. Paa aakrene jobbet kinamenn med kinahatter og fikk hjelp av vannboeflene sine til aa ploeye jorda. Og langs veiene gikk folk med straakurver paa ryggen eller paa pinner, fylt med ris, groennsaker, griser eller barn. Akkurat slik man tenker at Kina ser ut, og utrolig idyllisk!
Etter aa ha kjoert en stund kom vi i snakk med billettmannen, en gutt paa litt over vaar alder som kunne litt engelsk og var veldig fascinert av oss. Han hjalp oss aa faa kjoept inngangsbilletter til omraadet og finne hotell og var veldig soet og hyggelig, spesielt da han mannet seg opp til aa si at vi saa akkurat ut som "movie stars". Han skulle bare visst! Bollywood 09 sier vi! Rommet vi fikk laa vakkert til midt inne i bambusskogen, men det var ikke tid til aa se noe i og med at det var moerkt allerede, saa vi gikk heller ned til restauranten for aa faa oss litt middag. Da vi ikke helt forstod menyen ble vi geleidet inn paa kjoekkenet og fikk velge maten vaar selv, blant boetter med bambusskudd, ubestemmelig kjoett og underlige roetter. Maten ble ikke saa verst den, og paa restauranten moette vi paa noen utrolig morsomme kinesere (mulige konferansedeltakere kom vi frem til), som var veldig nyskjerrige paa oss og hvor vi kom fra. Ved hjelp av Phrasebooken (<3) klarte vi aa holde en noenlunde oppegaaende samtale med dem samtidig som vi hadde det ustyrtelig morsomt med hverandres uttale paa de respektive spraakene. Kjempegoey! Kinesere er saa soete! Men skal innroemme vi var litt bekymrede da de begynte aa naerme seg det heller tvilsomme kapittellet i boka med fraser som "easy, tiger", "harder!" og "I never want to see you again!". Pinsessene lurer paa hva Lonely Planet-forfatterene egentlig driver med mens de researcher boekene sine.
Dagen etter startet vi med litt utvannet risgroet (nei, Sichuanfrokost er ikke det helt store) og risboller, men fikk i oss litt nuddelsuppe i tillegg saa da gikk det greit. Saa stappet vi labbene i sandalene og gikk inn i skogen, og synet som moette oss var vakre, endeloese bambusstammer og ikke fullt saa vakre endeloese trapper. Var vi ikke ferdige med trapper? Pinsessene har kommet frem til at trapper er for Kina som baesj er for India. Overalt. Nuvel, vi begynte aa gaa, og snart gikk det faktisk nedover, en velkommen overraskelse, etterfulgt av den forferdelige innseelse av at vi skulle opp de samme trappene paa tilbaketuren. Vel, vi kom plutselig, etter aa ha gaatt i deilig, tett, mystisk bambusskog en stund, ut til et stup (nei, ikke utfor). Da innsaa vi at bussturen i gaar faktisk hadde tatt oss rimelig hoeyt opp, og foelte oss ikke saa lite skyldige for ikke aa ha klatret opp de tusenvis av trappetrinnene vi saa nedover fjellsiden. Vi valgte aa ignorere dem og heller nyte utsikten - mil etter mil med rismarker, lappetepper av groent og gult delt opp av smaa vann og elver. Vi gikk paa stien som var hugget inn i fjellet og saa paa steinutskjaeringene (kinesiske steinutskjaeringer eier runer lett ...) og alle de merkelige kinesiske turistene som skrek og moret seg. Og filmet oss. Er ikke bare i India vi er filmstjerner, nei, Pinsessene starrer naa ogsaa i "Chinas Funniest Homevideos" som de som snubler nedover trappene mens kineserne fniser. Tror vi.
Fant et tempel som var omtrent hugget inn i fjellsiden der vi endte opp (til alles store forundring og sjokk, kan vi tenke oss) aa kjoepe mer treasure. Fail. Senere kjoepte vi ogsaa litt andre gaver og slikt, for ikke aa snakke om bambusspisepinner dere alle kan faa lov til aa proeve aa spise av naar dere kommer paa besoek paa hyblene vaare. ^^ Ogsaa sovnet faktisk pinsessene. Saa utmattet av all handelen sluknet sosialistene og vaaknet ikke foer paa kvelden, da de bestemte seg for at det naa var tid for vaarruller. Vi pekte altsaa paa vaarruller i phrasebooken, og da vi ikke klarte aa spesifisere hva slags ble Camilla dratt med inn paa kjoekkenet for aa velge ingredienser. Trodde hun. Vi innsaa at vi kanskje hadde misforstatt noe da vi ble servert en tallerken kaal, en tallerken agurk og en tallerken kjoett. Epic Fail. Kina i et noetteskall. Pinsessene spiste litt nudler ogsaa fordi det var det eneste de kunne forklare hva var, og er dermed reisetype nummer 1 i foelge Lonely Planet: "You're eating chicken for dinner AGAIN because it's the only word you know". Nudler er om mulig enda mer fail enn kylling.
Dagen etter dro vi igjen og var vel egentlig veldig klar over at det aa faa tak i togbilletter paa saa kort varsel var heller umulig. Derfor bestemte vi oss for aa bite i det sure eplet og ta bussen - i fryktinngytende 19 timer. Heldigvis for oss gikk den fra samme stasjon, og det var bare et par timers ventetid som vi brukte paa ihuga bananspising og proevde aa gaa paa do nok for de neste 19 timene. Etterhvert viste det seg at bussen slett ikke gikk fra den stasjonen - vi ble lempet inn i en minibuss og kjoert i regnet til siden av en motorvei der vi hoppet over i bussen. Vaare verste frykter ble umiddelbart bekreftet - bussen var gammel, setene var dysfunksjonelle og alle passasjerene satt og kjederoeykte inne. Vinduene gikk ikke an aa aapne, det var ingen do ombord og mannen bak oss hadde den verste KOLS-hosten vi har hoert til dags dato (pinsessene undret: naar man har en slik hoste, hva gjoer man paa en buss? Burde man ikke ligge under dyna si? Og hvorfor FORTSETTER man aa roeyke???). For aa gjoere ting enda bedre stoppet motoren paa bussen to ganger det foerste kvarteret, og sjaafoeren loep ut, helte vann paa den og skrudde litt. Bussen humpet videre, ikke paa grunn av de daarlige veiene, men fordi hjulene sannsynligvis ikke var runde og bussen holdt paa aa falle fra hverandre. Vi gledet oss til nitten timer til.
Det ble ikke mye soving den natten, mye paa grunn av de utallige bomstasjonene vi maatte gjennom, alle flankert av 5 smaa humper som sjaafoeren ikke gadd aa bremse for, noe som foerte til at alle passasjerene hoppet 30 cm opp i vaeret hver gang. Bussen stoppet mange ganger - noen dopauser (det er noe eget for blyge nordmenn aa pisse paa rad med 10 andre mennesker uten skillevegger), men mest motorstopp. Vi fryktet at turen ville bli naermere et doegn enn 19 timer. Til vi plutselig stoppet halv seks om morgenen, ble kastet av bussen og ble fortalt at vi hadde ankommet Kunming.
Pinsessene var heller forumplet. Vi hadde bare kjoert i 11 timer, og var overbevist om at dette maatte vaere en annen Kunming, eller at noen hadde misforstatt noe. Men dess mer vi gikk rundt i villrede skjoente vi at vi faktisk hadde ankommet vaart maal. Vi satte oss inn i en taxi som kjoerte oss til dit vi skulle bo - universitetet Camilla mest sannsynlig skal studere paa om litt over et aar. Der fikk vi rom paa studenthotellet - svinedyrt men dog. Vi klarte ikke aa sove, saa gikk heller rundt i byen som viste seg aa vaere fantastisk koselig, med kaffebarer, andre barer og masse groentareale. Vi fant en bokhandel der vi fortapte oss og endte opp med aa kjoepe notatboeker nok til de neste studieaarene. Vi kommer definitivt til aa vaere de kuleste chicksa paa vaare respektive campus.
I dag har vi vaert paa Fulge- og blomstermarkedet, et vidunderlig sammensurium av fugler (de blaa sangfuglene saa saa triste ut inne i de smaa burene sine!), kaniner (som vi mistenker ble kjoept for andre formaal en kosedyr), fisk (i de kuleste akvariene med undersjoeiske elver og vakre koraller (akkurat som paa jordomseilingen!)), skilpadder som vi ikke turde ta paa, bonsaitraer som vi tok litt for mye paa, tebutikker (Camilla har bunkret opp for de neste aarene), lightersjapper, juggelbutikker og alt mellom himmel og jord. Needless to say storkoste vi oss og endte selvfoelgelig opp med mere treasure. Vi skammer oss litt, men smiler mye mer^^
Saa var det tid for en tur paa postkontoret der vi skulle sende hjem saker - og vi gruet oss. Vi hadde jo mye mindre enn tidligere ganger, men Kina er et dyrere land aa sende ting fra. LEttere enn sist, ja, hvem er det vi egentlig proever aa lure? Med henholdsvis 7.4 og 9.2 kgs pakker ble det nok litt denne gangen ogsaa, men heldigvis var det ikke like dyrt som fryktet. Vi overlever. Hyblene vaare, derimot, kommer ikke til aa ha plass til de 40 kg hver vi har sendt hjem. *sulks* Blir nok litt gaveutdeling naar vi kommer hjem, ja.
I morgen gaar turen videre til Lijiang der vi skal proeve aa faa ordnet visumforlengelse mens vi bruker tiden paa aa sykle rundt i rismarklandskap og se paa flere vannboefler og kinahatter. Vi gleder oss til aa se det "ekte Kina"! Forhaapentligvis klarer vi aa bestille vaarruller etterhvert, kanskje vi maa gaa litt mer inn for aa laere kineisks. Foreloepig kan Camilla telle til 6, pluss si "ti" og "20", mens Cathrine kan tegnet for "internettkafe". Sammen er vi dynamitt!
De fortryllende Emei-fjellene
Pinsessene pakket ned ullundertoey og jakker ned i sine dagstursekker og tok bussen til Baoguo, byen nedenfor Emei-fjellene. Vi hadde planlagt aa gaa tre dager i fjellene, og avslutte med aa kaltre toppen, svimlende 3000 meter over der vi startet turen. Etter en del bussbytter, noe som gikk overraskene smertefritt, kom vi oss til motellet vaart (som underlig nok liknet meget paa en turistforeninghytte) og bestemte oss for at siden det allerede var litt sent, saa stoppet vi for natten der og begynte heller tidlig neste morgen. I mellomtiden klarte vi aa finne noe saa underlig som Paaskesjokolade, og da snakker vi FAKTISK "Paaskesjokolade" med aa, skrevet med store bokstaver paa forsiden og resten av pakken kun kinesiske tegn. Forvirret. Vi la oss lattermilde og mette paa sjokolade.
Dagen grydde og vi begynte aa gaa innover. Langs veien vokste det vakre "paaskeliljer", bambusplanter og andre flotte traer, og snart kom vi til noen vakre, gamle trapper som ledet oss opp til det foerste tempelet, Fuhu Si. Noe saa vakkert! Sola hadde nettopp staatt opp og det glitret i dugg paa alle traerne som omkranset stedet, det laa en eim av velduftende roekelse i luften og det var tent lys overalt. Inne i tempelet var det steinkar med enda mer roekelse (gigantisk rosa!) og vakre potteplanter som stod i full blomst. For et vakkert sted! Som tatt rett ut av eventyret om Nattergalen, med de vakre pagodene og paviljongene. Vi fikk tak i spaserstokker der og vandret videre, for vi hadde en lang streknign foran oss.
Innover i skogen bar det, og oppover de lengste trappene vi noensinne har sett. Men vakre, det var de, gamle steintrappetrinn worn by time, og paqa hver side var det bambus og blomster. Skogen var merkelig fredfull - vi hadde forventet mange turister siden dette tross alt er et av de fire helligste buddistiske fjellene og en major turistattraksjon i Kina, men vi er heldigvis utenom turistsesongen og dessuten valgte vi den lange ruten i stedet for den korte. De aller fleste tar bare bussen opp og cable car den siste turen opp til toppen. Good for us - vi fikk den vakre skogen helt for oss selv.
Etter aa ha gaatt et par timer, innsaa vi at trapper visst var greia her - opp og ned, opp og ned. Vi kom til noen vakre elver og fossefall der kinesiske kusntstudenter satt og malte landskapet med sine karakteristiske pensler og blekkglass. Elven var helt klar (ingen soeppelelver her, nei - det er jo tross alt et World Heritage-sted), og rislet over vakre, nedslipte steiner som Cathrine snek seg til aa ta med noen av.
Videre oppover kom vi til et apereservat - skrekk og gru. Og disse apene var ikke som de i Matheran, de var mye stoerre og hadde mye stoerre tenner. Heldigvis var det vakter med pointed sticks overalt som passet paa at apene ikke angrep oss stakkars turister, saa vi kom oss unscratched gjennom med noen flotte "soet morderapekatt"-bilder paa minnekortet. Apereservatet i seg selv var faktisk et helt fortryllende sted, sammensatt av pittoreske paviljonger sammenkoplet med vakre hengebroer. Vi kom frem til at om vi var aper, hadde vi villet bodd her. Apene saa naa i hvert fall lykkelige nok ut, der de satt og spiste lus fra hverandre og ble matet av gale turister som TYDELIGVIS ikke vet hvor skumle apekatter er bak det soete ytre.
Videre gikk vi innover en mektig ravine med hoeye fjellvegger paa hver sie, dekket av moerkegroenn vegetasjon og fuktige steiner. Luftfuktigheten var meget hoey, og vi laerte av skiltene langs trappene at dette var et omraade som laa i en konstant taake gjennom hele aaret og dermed var veldig fruktbart, men (som Cathrine forklarte med sine Plantasjen skillz) uten noen blomster fordi de ikke fikk sollys.
Og saa begynte virkelig trappene. Oppover, oppover, oppover, og med en stigningskurve som ville faatt en hver fysiker til aa kloe seg bak oeret. Vi kom forbi enda et tempel inne i skogen og gikk inn. Det var helt stille her, stillheten ble bare brutt av en mantrasang inne i selve hjertet av tempelet. I hagen innenfor murene hang det vakre kinesiske lamper fra tempeltakene, samt orkideplanter med sikkert hundre blomster paa hver plante, og store, sunne, vakre blomster to boot. Og til vaar lykke var stedet omkranset av Bonsaitraer, de vakreste vi noensinne har sett, grodd i vakre fasonger gjennom mange forsiktige aar og utrettelig passet paa av nonnene som bodde der. Stedet hadde en utrolig fredfull stemning over seg, og duften av tempelroekelse fra de utsmykkede drage-roekelseskarene med ben som la seg over stedet blandet seg inn i den gode skoglukten som alltid kommer etter lett regn. Vi satt lenge og bare var.
Videre oppover trappene, oppover og oppover i flere timer. Det finnes ingen ordentlige kart over Emei Shan, bare tullete turistkart som ikke har noe som helst begrep om avstander, men det var naa disse vi maatte foelge. Dette foerte til at vi plutselig paa ettermiddagen fant ut at det var 5 timer aa gaa til neste sted, noe som jo kanskje var litt langt for bein som har gaatt tilsammen 600 meter rett opp, og enda mer med tanke paa alle toppene vi har gaatt opp og ned igjen fra i mellomtiden. Derfor fulgte vi den gode norske fjellvettregelen og snudde - heldigvis var det ikke saa langt til forrige kloster. Der fikk vi ly for natten, og sovnet til lyden av regn (det finnes ingenting koseligere enn aa ligge i et buddistisk tempel fra 1700-tallet inne i skogen i de kinesiske fjellene under en dyne og hoere paa lyden av renget som man akkurat ungnikk tromme paa taket) og messinggonger.
Neste morgen stod vi opp seks, spiste en spartansk frokost bestaaende av utvannet risgroet og risboller og begynte aa gaa. Foerst opp alle trappene vi saa bitre hadde gaatt ned igjen etter aa ha besteget i gaar, og saa videre innover. Det merkelige med landskapet her er at det er i konstant forandring; du gaar i en vakker nesten norsk kausarinskog, og rundt svingen dukker plutselig bambusskog opp for saa aa gaa fra sti til bro over vakre fossefall. Og trappene var mye brattere enn gaarsdagens - vi var glade vi snudde. Det gikk oppover og oppover, paa "stien med de 99 svinger", og rundt en sving kom vi plutselig gaaende inn i eventyrland. Trappene, fremdeles forferdelig bratte, var dekket av smaa, rosa blomster fra traerne som stod paa hver side; sola, som akkurat hadde vaaknet ordentlig, skinte gjennom bladene og skapte et vakkert lysspill paa trappetrinnene, og duggdraapene paa blomstene ble til diamanter i morgenlyset. Og fuglesangen - finnes det saa vakker fuglesang i vaar jordlige verden? Vi stoppet og virkelig noet oeyeblikket, staaende i en bratt steintrapp dekket av blomster, omringet av fuglesang og diamantdugg og med en utsikt som tok pusten fra oss, ned en dyp ravine dekket av vegetasjon og over taakefjell i horisonten. Hvis noe landskap noensinne gav oss taarer i oeynene av sin skjoennhet, saa var det dette.
Og rundt neste sving var det borte igjen. Vi gikk inn i en skog som var saa groenn at fargen groenn har faatt en ny definisjon og folk definitivt kommer til aa tro at bildene derfra er photoshoppede. Og bakken var ogsaa groenn - vi har alltid trodd at groenn bakke bare oppstaar fordi man ikke ser bakken paa grunn av overflod av mose og busker, men her var bakken faktisk GROENN, og mange trestammer var fulle av irrgroenn mose som var nesten selvlysende.
Videre oppover klatret vi, og ned til elva igjen. Vi gikk faktisk ned til den elva to ganger den dagen, saa tilsammen klatret vi mye mer enn de 1000 metrene vi steg fra gaarsdagens tempel. Vi imponerte oss selv veldig ved aa klare aa komme oss opp til Xiexie Chi, eller Elefantbadetempelet, og settled there for the night. Ikk la navnet lure dere - det finnes ikke saa mange elefanter paa 2000 meters hoeyde; navnet kommer fra legenden som gjorde dette fjellet hellig in the first place: Boddisatvaen Puxian red nemlig hit paa sin seks-stoettannede elefant, og det var her den stoppet for aa bade. Ikke det at det var saa mye vann her, bortsett fra et lite basseng som vi ikke er helt sikre paa om rommer en gudelig elefant. Det som det var mye av her, var skyer. Tempelet laa nemlig inne i skyene, og mens vi stod ute og saa utover taaken som dekket fjellsidene under oss, floey det skydotter forbi oss. Hele stedet var omringet av skytaake og skapte en vakker, mystisk stemning, fremmet ogsaa av de mange bare trestammene som forsvant inn i taaken og det faktum at tempelet laa paa toppen av en fjelltopp og hadde en helt fantastisk panoramautsikt. Det foeltes som om vi svevde i et hav av taake. Men det var kaldt - vi hadde paa alle vaare medbrakte klaer og satt under dynene vaare (og vi vaaget oss ikke saerlig mye mer ut paa gulvet etter Camilla saa den foerste rotten). Vi sovnet, inne i skyene i en annen verden full av messinggonger fra tempelet og krafsingen fra de mange rottene som loep over gulvet.
Klokka 6 neste morgen var vi oppe igjen og begynte aa klatre videre. Naturen haddeigjen forandret seg fullstendig - naa var det eldgamle rhododendrontraer (vi snakker over tre hundre aar) som prydet siden av stien. Og her var det blomster igjen, vakre rosa og hvite og gule, og mer fuglesang som skapte en fantastisk morgenstemning utover den vakre soloppgangen vi hadde sett over taakefjellene mens vi pusset tenner. Langs stien fant vi et fantastisk gammelt tre, gigantisk og dekket va groenske og mose, og med et stort "titt-tei"-hull midt gjennom stammen (som vi selvfoelgelig maatte ta bilder i)og vakre rosa blomster. Eventyrtre! Det maa sikkert har vaert 4-500 aar, for det var mye stoerre enn de andre som var 300 (i foelge skiltene). Omraadet vi naa gikk i hadde vi gruet oss litt til - ikke fordi vi skulle opp en kilometer til i vaeret de neste timene, men fordi det i guideboka stod at dette var stedet for agressive apekatter. Som om vi ikke hadde faatt nok av det. Heldigvis ble vi bare angrepet en gang, men det var da en stor hann som ikke virket saa veldig redd for vaare pointed sticks, men desto mer redd for vaare innoevde (sikkert til alle slumrende monkers irritasjon) broel og hvesing. Vi flekket tenner og apene tok hintet. Vi ble meget overrasket da vi kom rundt en sving og plutselig fant en snoeflekk, og innsaa da at kulden ikke var noe vi innbilte oss, men en reell ting. Vi var selvfoelgelig overlykkelige - det var jo derfor vi dro fra Norge, for aa oppleve snoe. *grumf*
Plutselig var vi der stien moette veien - det er her alle pinglene tar bussen opp. Og der var det mange folk, et lite kultursjokk etter tre dager i stillhet og frihet fra menneskemas. Men vi gikk da oppover i koe opp til dit cable-car-en gikk fra og alle turistene satte seg oppi. Men vi skulle da neimen ikke ta noen taubanebil opp til toppen! Naar vi foerst har klatret 2500 meter, skulle vi da jaggu klare de siste 500! Vi gikk oppover, i selskap med meget faa andre (men faktisk med tre kinesiske jenter paa vaar alder som tydeligvis hadde funnet ut at det var en utmerket ide aa bestige fjellet ifoert miniskjoert og stilletthaeler), men moette da mange nok som hadde bestemt seg for aa ta den "barske" turen nedover. Pingler. Vi skjoente ikke helt hvorfor vi ble saa innmari anpustne foer vi innsaa at vi tross alt hadde klatret 1000 meter opp paa 3 timer og at vi var paa 3000 meters hoeyde, noe ingen av oss (gitt den norske fjellheimens ... vel, lavhet ...)hadde vaert paa foer. Luften der oppe er tynn! Vi tok det rolig, men kom til slutt til litt mer straightforward sti, og i templene paa veien kjoepte vi selvfoelgelig litt tempeltreasure - det skulle da bare mangle.
Vi naadde toppen bare 4 timer etter vi hadde forlatt elefanttempelet og var MEGET fornoeyde med vaar innsats. Toppen var egentlig litt av en skuffelse, saann bortsett fra tilfredsstillelsen ved aa ha klatret helt opp selv. Det var stappfullt va mennesker, og etter kort tid fant vi ut at templene ikke lenger lot turister faa sove der, og at vi dermed ikke hadde noe sted aa tilbringe natten med tanke paa at de naerliggende hotellene tok 400 kr per pers og det hadde vi rett og slett ikke raad til. Det var bittert aa maatte innse at vi faktisk ikke kunne tilbringe natten og se solnedgang, soloppgang (som visstnok skal vaere helt fantastisk fordi fjelltoppen ligger over skyene) og runde regnbuer som dukker opp paa ettermiddagen. Faen. Etter en liten tenkepause svelget vi kamelen og bestemte oss for aa dra tilbake til Chengdu, men vi brukte da en time eller noe slikt paa aa nyte utsikten (selv om vi har sett mye flottere utsikt de andre dagene), se paa alle hengelaasene som hang paa gjerdet ut mot utsikten (kjaerestepar inngraverer navnene sine og henger laasene her, as a good luck charm) og bli awestruck av den gigantiske Puxian-statuen som glitret i solskinnet. Vi kjoepte jo ogsaa noen svinedyre souvernirer her, men det var lett verdt det: en ibenholdt-drage-kam og et buddistisk boennekjede fra et av buddismens helligste fjell var fine beloenninger for aa ha klatret 3000 meter opp paa tre dager.
Saa dro vi nedover, og det var kanskje like greit, for vi merket godt hoeyden og hadde begynt aa faa rimelig vondt i hodet. Fire interessante bussturer senere var vi fremme i Chengdu. Camilla hadde paa dette tidspunktet blitt veldig daarlig, og vi innsaa etterhvert at dette var et mildt heteslag og at det muligens ikke hadde vaert saa lurt aa bare drikke 1,5 liter vann naar man klatrer en fjelltopp i Kina. Heldigvis gikk det bra denne gangen, men det var ganske ille og vi har bestemt oss for aa begynne aa laere av vaare feil og aa aldri mer igjen si "herregud, 4 kroner for 300ml vann!? Det blir litt for dyrt, vi venter til neste butikk". Ja, vi vet. Ufattelig dust.
Etter en av de deiligste dusjene noensinne (tenk dere hvordan det er aa endelig faa dusje etter aa ha gaatt i fjellet i tre dager), en paracet og masse vann med rehydration-salts ordnet det seg, og litt mat og en film senere sovnet vi lykkelige under rene dyner uten rotter. Vi vaaknet mye mindre stoele enn vi trodde vi kom til aa vaere, men tilbringer dagen i ro og proever aa sakte venne oss tilbake til sivilisasjon (noe de offentlige toalettene paa busstasjoenn jo klarte formidabelt - offentlige toaletter er den tingen India lett slaar Kina paa. Vi skal ikke beskrive noenting for aa unngaa aa maatte erstatte noens spydekkede tastatur, men rest assured - de ekleste bildene dere har i hodet er sant. Spesielt paa damedoen ...). Men naa er vi da tilbake til det fine, rene rommet vaart paa Sim's og her er livet godt.
Emei Shan var det vakreste pinsessene noensinne har sett i hele sine liv. Det fantastiske forandrende og fortryllende landskapet og den utrolige utsikten, de nydelige templene og skogspaviljongene og den vakre, fredfulle stemningen gjoer dette til et sted vi anbefaler ALLE aa dra til, til tross for de bortimot 30 000 trappetrinnene rett oppover (nei, det er ikke tull). Vi er utrolig glade for at vi bestemte oss for aa ta den lange ruten gjennom skogen, og ikke den korte eller rett og slett bussen - da hadde man gaatt glipp av alt det vakre som gjoer stedet verdt aa besoeke. Toppen var bare verdt det fordi vi visste at vi hadde klatret hele strekningen med vaare egne bein - 3 km opp i vaeret! Dette bare beviser at vi, som er saa treningsskye og late, kan hvis vi vil, og ikke er redde for aa svette litt hvis vi foeler det er verdt det. Men vi er, som dere sikkert ogsaa er, meget positivt overrasket over at kroppene vaare ikke kapitulerte etter de foerste ti tusen trappetrinnene - kroppene som jo, det er bare aa innse det, kanskje ikke har faatt saa VELDIG mye trening i loepet av livet. Vel, mennesket er utrolig, hva?
Naa gaar turen (tror vi) videre til Bambus-havet der vi skal vandre rundt i bambusskoger og droemme oss bort til en verden long gone. Ogsaa drar vi videre til Yunnan og skal sykle rundt i rismarker og interessante lokale landsbyer. Kina er fantastisk!
Dagen grydde og vi begynte aa gaa innover. Langs veien vokste det vakre "paaskeliljer", bambusplanter og andre flotte traer, og snart kom vi til noen vakre, gamle trapper som ledet oss opp til det foerste tempelet, Fuhu Si. Noe saa vakkert! Sola hadde nettopp staatt opp og det glitret i dugg paa alle traerne som omkranset stedet, det laa en eim av velduftende roekelse i luften og det var tent lys overalt. Inne i tempelet var det steinkar med enda mer roekelse (gigantisk rosa!) og vakre potteplanter som stod i full blomst. For et vakkert sted! Som tatt rett ut av eventyret om Nattergalen, med de vakre pagodene og paviljongene. Vi fikk tak i spaserstokker der og vandret videre, for vi hadde en lang streknign foran oss.
Innover i skogen bar det, og oppover de lengste trappene vi noensinne har sett. Men vakre, det var de, gamle steintrappetrinn worn by time, og paqa hver side var det bambus og blomster. Skogen var merkelig fredfull - vi hadde forventet mange turister siden dette tross alt er et av de fire helligste buddistiske fjellene og en major turistattraksjon i Kina, men vi er heldigvis utenom turistsesongen og dessuten valgte vi den lange ruten i stedet for den korte. De aller fleste tar bare bussen opp og cable car den siste turen opp til toppen. Good for us - vi fikk den vakre skogen helt for oss selv.
Etter aa ha gaatt et par timer, innsaa vi at trapper visst var greia her - opp og ned, opp og ned. Vi kom til noen vakre elver og fossefall der kinesiske kusntstudenter satt og malte landskapet med sine karakteristiske pensler og blekkglass. Elven var helt klar (ingen soeppelelver her, nei - det er jo tross alt et World Heritage-sted), og rislet over vakre, nedslipte steiner som Cathrine snek seg til aa ta med noen av.
Videre oppover kom vi til et apereservat - skrekk og gru. Og disse apene var ikke som de i Matheran, de var mye stoerre og hadde mye stoerre tenner. Heldigvis var det vakter med pointed sticks overalt som passet paa at apene ikke angrep oss stakkars turister, saa vi kom oss unscratched gjennom med noen flotte "soet morderapekatt"-bilder paa minnekortet. Apereservatet i seg selv var faktisk et helt fortryllende sted, sammensatt av pittoreske paviljonger sammenkoplet med vakre hengebroer. Vi kom frem til at om vi var aper, hadde vi villet bodd her. Apene saa naa i hvert fall lykkelige nok ut, der de satt og spiste lus fra hverandre og ble matet av gale turister som TYDELIGVIS ikke vet hvor skumle apekatter er bak det soete ytre.
Videre gikk vi innover en mektig ravine med hoeye fjellvegger paa hver sie, dekket av moerkegroenn vegetasjon og fuktige steiner. Luftfuktigheten var meget hoey, og vi laerte av skiltene langs trappene at dette var et omraade som laa i en konstant taake gjennom hele aaret og dermed var veldig fruktbart, men (som Cathrine forklarte med sine Plantasjen skillz) uten noen blomster fordi de ikke fikk sollys.
Og saa begynte virkelig trappene. Oppover, oppover, oppover, og med en stigningskurve som ville faatt en hver fysiker til aa kloe seg bak oeret. Vi kom forbi enda et tempel inne i skogen og gikk inn. Det var helt stille her, stillheten ble bare brutt av en mantrasang inne i selve hjertet av tempelet. I hagen innenfor murene hang det vakre kinesiske lamper fra tempeltakene, samt orkideplanter med sikkert hundre blomster paa hver plante, og store, sunne, vakre blomster to boot. Og til vaar lykke var stedet omkranset av Bonsaitraer, de vakreste vi noensinne har sett, grodd i vakre fasonger gjennom mange forsiktige aar og utrettelig passet paa av nonnene som bodde der. Stedet hadde en utrolig fredfull stemning over seg, og duften av tempelroekelse fra de utsmykkede drage-roekelseskarene med ben som la seg over stedet blandet seg inn i den gode skoglukten som alltid kommer etter lett regn. Vi satt lenge og bare var.
Videre oppover trappene, oppover og oppover i flere timer. Det finnes ingen ordentlige kart over Emei Shan, bare tullete turistkart som ikke har noe som helst begrep om avstander, men det var naa disse vi maatte foelge. Dette foerte til at vi plutselig paa ettermiddagen fant ut at det var 5 timer aa gaa til neste sted, noe som jo kanskje var litt langt for bein som har gaatt tilsammen 600 meter rett opp, og enda mer med tanke paa alle toppene vi har gaatt opp og ned igjen fra i mellomtiden. Derfor fulgte vi den gode norske fjellvettregelen og snudde - heldigvis var det ikke saa langt til forrige kloster. Der fikk vi ly for natten, og sovnet til lyden av regn (det finnes ingenting koseligere enn aa ligge i et buddistisk tempel fra 1700-tallet inne i skogen i de kinesiske fjellene under en dyne og hoere paa lyden av renget som man akkurat ungnikk tromme paa taket) og messinggonger.
Neste morgen stod vi opp seks, spiste en spartansk frokost bestaaende av utvannet risgroet og risboller og begynte aa gaa. Foerst opp alle trappene vi saa bitre hadde gaatt ned igjen etter aa ha besteget i gaar, og saa videre innover. Det merkelige med landskapet her er at det er i konstant forandring; du gaar i en vakker nesten norsk kausarinskog, og rundt svingen dukker plutselig bambusskog opp for saa aa gaa fra sti til bro over vakre fossefall. Og trappene var mye brattere enn gaarsdagens - vi var glade vi snudde. Det gikk oppover og oppover, paa "stien med de 99 svinger", og rundt en sving kom vi plutselig gaaende inn i eventyrland. Trappene, fremdeles forferdelig bratte, var dekket av smaa, rosa blomster fra traerne som stod paa hver side; sola, som akkurat hadde vaaknet ordentlig, skinte gjennom bladene og skapte et vakkert lysspill paa trappetrinnene, og duggdraapene paa blomstene ble til diamanter i morgenlyset. Og fuglesangen - finnes det saa vakker fuglesang i vaar jordlige verden? Vi stoppet og virkelig noet oeyeblikket, staaende i en bratt steintrapp dekket av blomster, omringet av fuglesang og diamantdugg og med en utsikt som tok pusten fra oss, ned en dyp ravine dekket av vegetasjon og over taakefjell i horisonten. Hvis noe landskap noensinne gav oss taarer i oeynene av sin skjoennhet, saa var det dette.
Og rundt neste sving var det borte igjen. Vi gikk inn i en skog som var saa groenn at fargen groenn har faatt en ny definisjon og folk definitivt kommer til aa tro at bildene derfra er photoshoppede. Og bakken var ogsaa groenn - vi har alltid trodd at groenn bakke bare oppstaar fordi man ikke ser bakken paa grunn av overflod av mose og busker, men her var bakken faktisk GROENN, og mange trestammer var fulle av irrgroenn mose som var nesten selvlysende.
Videre oppover klatret vi, og ned til elva igjen. Vi gikk faktisk ned til den elva to ganger den dagen, saa tilsammen klatret vi mye mer enn de 1000 metrene vi steg fra gaarsdagens tempel. Vi imponerte oss selv veldig ved aa klare aa komme oss opp til Xiexie Chi, eller Elefantbadetempelet, og settled there for the night. Ikk la navnet lure dere - det finnes ikke saa mange elefanter paa 2000 meters hoeyde; navnet kommer fra legenden som gjorde dette fjellet hellig in the first place: Boddisatvaen Puxian red nemlig hit paa sin seks-stoettannede elefant, og det var her den stoppet for aa bade. Ikke det at det var saa mye vann her, bortsett fra et lite basseng som vi ikke er helt sikre paa om rommer en gudelig elefant. Det som det var mye av her, var skyer. Tempelet laa nemlig inne i skyene, og mens vi stod ute og saa utover taaken som dekket fjellsidene under oss, floey det skydotter forbi oss. Hele stedet var omringet av skytaake og skapte en vakker, mystisk stemning, fremmet ogsaa av de mange bare trestammene som forsvant inn i taaken og det faktum at tempelet laa paa toppen av en fjelltopp og hadde en helt fantastisk panoramautsikt. Det foeltes som om vi svevde i et hav av taake. Men det var kaldt - vi hadde paa alle vaare medbrakte klaer og satt under dynene vaare (og vi vaaget oss ikke saerlig mye mer ut paa gulvet etter Camilla saa den foerste rotten). Vi sovnet, inne i skyene i en annen verden full av messinggonger fra tempelet og krafsingen fra de mange rottene som loep over gulvet.
Klokka 6 neste morgen var vi oppe igjen og begynte aa klatre videre. Naturen haddeigjen forandret seg fullstendig - naa var det eldgamle rhododendrontraer (vi snakker over tre hundre aar) som prydet siden av stien. Og her var det blomster igjen, vakre rosa og hvite og gule, og mer fuglesang som skapte en fantastisk morgenstemning utover den vakre soloppgangen vi hadde sett over taakefjellene mens vi pusset tenner. Langs stien fant vi et fantastisk gammelt tre, gigantisk og dekket va groenske og mose, og med et stort "titt-tei"-hull midt gjennom stammen (som vi selvfoelgelig maatte ta bilder i)og vakre rosa blomster. Eventyrtre! Det maa sikkert har vaert 4-500 aar, for det var mye stoerre enn de andre som var 300 (i foelge skiltene). Omraadet vi naa gikk i hadde vi gruet oss litt til - ikke fordi vi skulle opp en kilometer til i vaeret de neste timene, men fordi det i guideboka stod at dette var stedet for agressive apekatter. Som om vi ikke hadde faatt nok av det. Heldigvis ble vi bare angrepet en gang, men det var da en stor hann som ikke virket saa veldig redd for vaare pointed sticks, men desto mer redd for vaare innoevde (sikkert til alle slumrende monkers irritasjon) broel og hvesing. Vi flekket tenner og apene tok hintet. Vi ble meget overrasket da vi kom rundt en sving og plutselig fant en snoeflekk, og innsaa da at kulden ikke var noe vi innbilte oss, men en reell ting. Vi var selvfoelgelig overlykkelige - det var jo derfor vi dro fra Norge, for aa oppleve snoe. *grumf*
Plutselig var vi der stien moette veien - det er her alle pinglene tar bussen opp. Og der var det mange folk, et lite kultursjokk etter tre dager i stillhet og frihet fra menneskemas. Men vi gikk da oppover i koe opp til dit cable-car-en gikk fra og alle turistene satte seg oppi. Men vi skulle da neimen ikke ta noen taubanebil opp til toppen! Naar vi foerst har klatret 2500 meter, skulle vi da jaggu klare de siste 500! Vi gikk oppover, i selskap med meget faa andre (men faktisk med tre kinesiske jenter paa vaar alder som tydeligvis hadde funnet ut at det var en utmerket ide aa bestige fjellet ifoert miniskjoert og stilletthaeler), men moette da mange nok som hadde bestemt seg for aa ta den "barske" turen nedover. Pingler. Vi skjoente ikke helt hvorfor vi ble saa innmari anpustne foer vi innsaa at vi tross alt hadde klatret 1000 meter opp paa 3 timer og at vi var paa 3000 meters hoeyde, noe ingen av oss (gitt den norske fjellheimens ... vel, lavhet ...)hadde vaert paa foer. Luften der oppe er tynn! Vi tok det rolig, men kom til slutt til litt mer straightforward sti, og i templene paa veien kjoepte vi selvfoelgelig litt tempeltreasure - det skulle da bare mangle.
Vi naadde toppen bare 4 timer etter vi hadde forlatt elefanttempelet og var MEGET fornoeyde med vaar innsats. Toppen var egentlig litt av en skuffelse, saann bortsett fra tilfredsstillelsen ved aa ha klatret helt opp selv. Det var stappfullt va mennesker, og etter kort tid fant vi ut at templene ikke lenger lot turister faa sove der, og at vi dermed ikke hadde noe sted aa tilbringe natten med tanke paa at de naerliggende hotellene tok 400 kr per pers og det hadde vi rett og slett ikke raad til. Det var bittert aa maatte innse at vi faktisk ikke kunne tilbringe natten og se solnedgang, soloppgang (som visstnok skal vaere helt fantastisk fordi fjelltoppen ligger over skyene) og runde regnbuer som dukker opp paa ettermiddagen. Faen. Etter en liten tenkepause svelget vi kamelen og bestemte oss for aa dra tilbake til Chengdu, men vi brukte da en time eller noe slikt paa aa nyte utsikten (selv om vi har sett mye flottere utsikt de andre dagene), se paa alle hengelaasene som hang paa gjerdet ut mot utsikten (kjaerestepar inngraverer navnene sine og henger laasene her, as a good luck charm) og bli awestruck av den gigantiske Puxian-statuen som glitret i solskinnet. Vi kjoepte jo ogsaa noen svinedyre souvernirer her, men det var lett verdt det: en ibenholdt-drage-kam og et buddistisk boennekjede fra et av buddismens helligste fjell var fine beloenninger for aa ha klatret 3000 meter opp paa tre dager.
Saa dro vi nedover, og det var kanskje like greit, for vi merket godt hoeyden og hadde begynt aa faa rimelig vondt i hodet. Fire interessante bussturer senere var vi fremme i Chengdu. Camilla hadde paa dette tidspunktet blitt veldig daarlig, og vi innsaa etterhvert at dette var et mildt heteslag og at det muligens ikke hadde vaert saa lurt aa bare drikke 1,5 liter vann naar man klatrer en fjelltopp i Kina. Heldigvis gikk det bra denne gangen, men det var ganske ille og vi har bestemt oss for aa begynne aa laere av vaare feil og aa aldri mer igjen si "herregud, 4 kroner for 300ml vann!? Det blir litt for dyrt, vi venter til neste butikk". Ja, vi vet. Ufattelig dust.
Etter en av de deiligste dusjene noensinne (tenk dere hvordan det er aa endelig faa dusje etter aa ha gaatt i fjellet i tre dager), en paracet og masse vann med rehydration-salts ordnet det seg, og litt mat og en film senere sovnet vi lykkelige under rene dyner uten rotter. Vi vaaknet mye mindre stoele enn vi trodde vi kom til aa vaere, men tilbringer dagen i ro og proever aa sakte venne oss tilbake til sivilisasjon (noe de offentlige toalettene paa busstasjoenn jo klarte formidabelt - offentlige toaletter er den tingen India lett slaar Kina paa. Vi skal ikke beskrive noenting for aa unngaa aa maatte erstatte noens spydekkede tastatur, men rest assured - de ekleste bildene dere har i hodet er sant. Spesielt paa damedoen ...). Men naa er vi da tilbake til det fine, rene rommet vaart paa Sim's og her er livet godt.
Emei Shan var det vakreste pinsessene noensinne har sett i hele sine liv. Det fantastiske forandrende og fortryllende landskapet og den utrolige utsikten, de nydelige templene og skogspaviljongene og den vakre, fredfulle stemningen gjoer dette til et sted vi anbefaler ALLE aa dra til, til tross for de bortimot 30 000 trappetrinnene rett oppover (nei, det er ikke tull). Vi er utrolig glade for at vi bestemte oss for aa ta den lange ruten gjennom skogen, og ikke den korte eller rett og slett bussen - da hadde man gaatt glipp av alt det vakre som gjoer stedet verdt aa besoeke. Toppen var bare verdt det fordi vi visste at vi hadde klatret hele strekningen med vaare egne bein - 3 km opp i vaeret! Dette bare beviser at vi, som er saa treningsskye og late, kan hvis vi vil, og ikke er redde for aa svette litt hvis vi foeler det er verdt det. Men vi er, som dere sikkert ogsaa er, meget positivt overrasket over at kroppene vaare ikke kapitulerte etter de foerste ti tusen trappetrinnene - kroppene som jo, det er bare aa innse det, kanskje ikke har faatt saa VELDIG mye trening i loepet av livet. Vel, mennesket er utrolig, hva?
Naa gaar turen (tror vi) videre til Bambus-havet der vi skal vandre rundt i bambusskoger og droemme oss bort til en verden long gone. Ogsaa drar vi videre til Yunnan og skal sykle rundt i rismarker og interessante lokale landsbyer. Kina er fantastisk!
The first days
Vi vaaknet neste dag - lykkelige innpakket i den fantastiske oppfinnelsen DYNE som vi hadde klart aa dele meget soesterlig om natten. Etter en frokost paa det utrolig koselig guesthouset vi bort paa (Sim's Cozy Garden Hostel, anbefales herved VELDIG til alle som skal til Chengdu), tok vi oss en tur ut i den store vide verden. Det foerste som slo oss var hvor utrolig faa mennesker det var her. Vi gikk bortover gatene, og det var ingen som sendte oss stygge blikk og ingen som ropte og maste bortsett fra the occasional "laowai" som betyr noe slikt som "old whitey" og er litt mer soett og koselig enn ubehagelig. Vi saa ogsaa et utrolig nydelig gammelt kinesisk ektepar som sikkert bare var halvparten saa hoey som vi var, og sikkert 3-4 ganger saa gamle, og de gikk og leide hender. Noe av det soeteste vi har sett. Alle kineserne vi har moett har vaert glade og smilende, spesielt naar vi drar frem Phrasebooken vaar fra Lonely Planet og peker febrilsk paa tegnene for "hvor mye koster det" eller "det er ALT for mye!".
Vi kom etterhvert inn i et markedsomraade, foerst blant frukt (ferske epler og de beste bananene vi noensinne har smakt i hele vaare liv), deretter kjoett (diverse uidentifiserte klumper som hang og slang og det vi troor var lever og nyrer og annet snadder liggende i boetter. Vi er ikke sikre paa om vi saa hund eller ikke, det er ikke greit aa vite). Vi var innom fjaerkremarkedet (noe levende, men de fleste plukkede og med beina i vaeret og innvollene i en boette), saa skilpadder som svoemte runt i boetter klare for aa bli suppe (men vi turte ikke aa naerme oss - det var de skilpaddene som er ulovlige i Norge, muligens paa grunn av deres evige trang til aa bite alt som kommer i deres vei), nuddeldelen av markedet (der nudlene laa i svaere hoeystakker) og klesdelen. Paa grunn av den ufattelige kulden Kina har vist oss (herlighet, sikkert bare 25-30 grader! Vi holder paa aa daue) kjoepte vi oss en genser hver og fikk varmen i oss i et av de mange, kjente te-husene Sichuan har aa by paa. Ekte, fersk, kinesisk groenn te - Camilla var i himmelen.
Kjoepte ogsaa ferske dumplings (nam!) og tangvaarrull (namnam!), og den lokale isen som var interessant. Ingen av oss har (enda, bank i skjermen) blitt daarlige i magen, saa vi haaper jo det varer. Etter aa ha loket rundt paa markedet en stund, og sittet og sett paa de mange kjempesmaa hudnene som loeper rundt her (vi har ikke sett en normal-stoerrelse hund her enda, bare ovnsroer og minivoffser) og ser hysterisk morsomme ut, dro vi tilbake til hotellet og ladet opp for kvelden. Det var da vi oppdaget at de har et eget vaskeomraade her, med VASKEMASKINER! Klaerne vaare skal bli rene, for foerste gang paa to maaneder. Hoerte dere lykkehvinene vaare der hjemme?
Om kvelden bestemte vi oss til aa dra til en hotpotrestaurant, hotpot being the speciality of Sichuan. Vi fant faktisk frem (etter foerst aa ha faatt en lapp med kinesiske tegn og saa faktisk klart aa finne en som viste seg aa vaere stengt), og satte oss ned og maatte omtrent mime hva slags kjoett og groennsaker vi ville ha (proev aa mime potet. There you go.), men fikk da til slutt alt paa bordet foran oss. Hotpot er akkurat som fondue, men med saa mye chili at pinsessene aldri hadde smakt noe saa hot i hele sine liv. Camilla, som klarte aa puste inn litt chilisaus (sjakktrekk), klarte ikke aa puste paa et par minutter foer det gikk over, og begge hadde taarer i oeynene og hostet og proevde panisk aa faa tak i vann, men neida, det HADDE de ikke ... Note to selves: naar kelneren spoer om du skal ha spicy eller ikke, si nei. I hvert fall i Sichuan. Men utrolig godt var det, altsaa.
Vi gikk tilbake og saa hvor vakker byen var i moerket - neonlys overalt og STILLE, helt utrolig. Og vi maatte hindre oss selv i aa automatisk sette opp marsjtempo fordi det var moerkt - vi gikk rolig tilbake, fikk ikke ett stygt blikk og ble ikke klaadd paa en eneste gang. Vi foelte oss fullstendig trygge, en foelelse sist gang foelt hjemme i gode gamle Norge. Lykke!
Vi sovnet trygt i vaare myke senger, og dagen etter tok vi det egentlig bare med ro, for Cathrine har igjen blitt syk av den onde Airconditionen paa tog og fly. Men vi koste oss vi, med film og dyne (guesthouset har eet gigantisk filmbibliotek og vi har tv og dvdspiller paa rommet) og kaker vi hadde kjoept fra en nearby butikk (kake med sukker, ikke sukker med kake som i India. Nam!). Ogsaa planla vi litt mer paa resten av turen, da. Vi skulle jo originalt til Songpan og ri hester i fjellet, men paa grunn av mer Tibet-troebbel (som vi ikek vet noe om fordi det ikke informeres om slike banaliteter i Kina ...) kan vi ikke det foer den 15. Derfor drar vi foerst til Emei Shan, et av de fredete "natural heritage" fjellomraadene og skal gaa rundt der i tre dager og se templer og skoger og fjell. Det gleder vi oss utrolig mye til, sev om det der sies aa vaere enda kaldere. Faar forhaapentligvis dratt til Songpan etter det, og saa drar vi soerover til de store, mystiske bambusskogene. Kina er kult!
Dagen i dag brukte vi paa aa handle inn ullgensere og proeve aa finne stilongs i det gigantiske markedet der alt annet enn mat selges. Her er det egne haarspennebutikker (Camilla kjoepte rosa, gule, groenne og blaa), egne skolissebutikker (alle regnbuens farger, favoritten er selvfoelgelig purpol! <3), undertoeysbutikker (men det tok hundre aar aa finne en som solgte truser som passet noe annet enn smaabarnshofter (les: Kinesere)), jakkebutikker (vi har naa to sett med ull) og alt mulig annet man noensinne kan forestille seg.Hoyeydepunktet var da Cathrine skulle proeve aa kjoepe papirlamper til hjemkomstfesten og mannen ikke helt skjoente hvordan han skulle vise hvor mye det kostet og vi ikke helt skjoente hvordan vi skulle spoerre om andre typer. Det som ikke staar i Phrasebooken finnes ikke i vaar verden. Det endte da med, etter en masse hysterisk morsom gestikulering og peking og miming, at vi fant en pakke og gav ham penger som tydeligvis var nok. Score!
I kveld skal vi paa Sichuan-opera, den er faktisk verdenskjent, saa det gleder vi oss veldig til! I morgen drar vi (tror vi) til Emei Shan, om vi ikke blir en dag til for aa bli ordentlig friske og faa tak i de siste varme klaerne (ja, godt dere, dere. Grumf. Og vi som sendte hjem ullundertoeyet). Uansett er det nye eventyr snart (som ikke det er eventyr nok aa proeve aa kjoepe nuddelsuppe. Proev aa mime "nuddel" ... Haha!) og pinsessene digger Kina saa langt selv om de ikke forstaar noenting av det noen sier og alle kineserne tydeligvis tror at vi forstaar kinesisk. Oh, well, Camilla will be back - og innsee hvor ufattelig godt vi ble lurt denne gangen ...
Vi kom etterhvert inn i et markedsomraade, foerst blant frukt (ferske epler og de beste bananene vi noensinne har smakt i hele vaare liv), deretter kjoett (diverse uidentifiserte klumper som hang og slang og det vi troor var lever og nyrer og annet snadder liggende i boetter. Vi er ikke sikre paa om vi saa hund eller ikke, det er ikke greit aa vite). Vi var innom fjaerkremarkedet (noe levende, men de fleste plukkede og med beina i vaeret og innvollene i en boette), saa skilpadder som svoemte runt i boetter klare for aa bli suppe (men vi turte ikke aa naerme oss - det var de skilpaddene som er ulovlige i Norge, muligens paa grunn av deres evige trang til aa bite alt som kommer i deres vei), nuddeldelen av markedet (der nudlene laa i svaere hoeystakker) og klesdelen. Paa grunn av den ufattelige kulden Kina har vist oss (herlighet, sikkert bare 25-30 grader! Vi holder paa aa daue) kjoepte vi oss en genser hver og fikk varmen i oss i et av de mange, kjente te-husene Sichuan har aa by paa. Ekte, fersk, kinesisk groenn te - Camilla var i himmelen.
Kjoepte ogsaa ferske dumplings (nam!) og tangvaarrull (namnam!), og den lokale isen som var interessant. Ingen av oss har (enda, bank i skjermen) blitt daarlige i magen, saa vi haaper jo det varer. Etter aa ha loket rundt paa markedet en stund, og sittet og sett paa de mange kjempesmaa hudnene som loeper rundt her (vi har ikke sett en normal-stoerrelse hund her enda, bare ovnsroer og minivoffser) og ser hysterisk morsomme ut, dro vi tilbake til hotellet og ladet opp for kvelden. Det var da vi oppdaget at de har et eget vaskeomraade her, med VASKEMASKINER! Klaerne vaare skal bli rene, for foerste gang paa to maaneder. Hoerte dere lykkehvinene vaare der hjemme?
Om kvelden bestemte vi oss til aa dra til en hotpotrestaurant, hotpot being the speciality of Sichuan. Vi fant faktisk frem (etter foerst aa ha faatt en lapp med kinesiske tegn og saa faktisk klart aa finne en som viste seg aa vaere stengt), og satte oss ned og maatte omtrent mime hva slags kjoett og groennsaker vi ville ha (proev aa mime potet. There you go.), men fikk da til slutt alt paa bordet foran oss. Hotpot er akkurat som fondue, men med saa mye chili at pinsessene aldri hadde smakt noe saa hot i hele sine liv. Camilla, som klarte aa puste inn litt chilisaus (sjakktrekk), klarte ikke aa puste paa et par minutter foer det gikk over, og begge hadde taarer i oeynene og hostet og proevde panisk aa faa tak i vann, men neida, det HADDE de ikke ... Note to selves: naar kelneren spoer om du skal ha spicy eller ikke, si nei. I hvert fall i Sichuan. Men utrolig godt var det, altsaa.
Vi gikk tilbake og saa hvor vakker byen var i moerket - neonlys overalt og STILLE, helt utrolig. Og vi maatte hindre oss selv i aa automatisk sette opp marsjtempo fordi det var moerkt - vi gikk rolig tilbake, fikk ikke ett stygt blikk og ble ikke klaadd paa en eneste gang. Vi foelte oss fullstendig trygge, en foelelse sist gang foelt hjemme i gode gamle Norge. Lykke!
Vi sovnet trygt i vaare myke senger, og dagen etter tok vi det egentlig bare med ro, for Cathrine har igjen blitt syk av den onde Airconditionen paa tog og fly. Men vi koste oss vi, med film og dyne (guesthouset har eet gigantisk filmbibliotek og vi har tv og dvdspiller paa rommet) og kaker vi hadde kjoept fra en nearby butikk (kake med sukker, ikke sukker med kake som i India. Nam!). Ogsaa planla vi litt mer paa resten av turen, da. Vi skulle jo originalt til Songpan og ri hester i fjellet, men paa grunn av mer Tibet-troebbel (som vi ikek vet noe om fordi det ikke informeres om slike banaliteter i Kina ...) kan vi ikke det foer den 15. Derfor drar vi foerst til Emei Shan, et av de fredete "natural heritage" fjellomraadene og skal gaa rundt der i tre dager og se templer og skoger og fjell. Det gleder vi oss utrolig mye til, sev om det der sies aa vaere enda kaldere. Faar forhaapentligvis dratt til Songpan etter det, og saa drar vi soerover til de store, mystiske bambusskogene. Kina er kult!
Dagen i dag brukte vi paa aa handle inn ullgensere og proeve aa finne stilongs i det gigantiske markedet der alt annet enn mat selges. Her er det egne haarspennebutikker (Camilla kjoepte rosa, gule, groenne og blaa), egne skolissebutikker (alle regnbuens farger, favoritten er selvfoelgelig purpol! <3), undertoeysbutikker (men det tok hundre aar aa finne en som solgte truser som passet noe annet enn smaabarnshofter (les: Kinesere)), jakkebutikker (vi har naa to sett med ull) og alt mulig annet man noensinne kan forestille seg.Hoyeydepunktet var da Cathrine skulle proeve aa kjoepe papirlamper til hjemkomstfesten og mannen ikke helt skjoente hvordan han skulle vise hvor mye det kostet og vi ikke helt skjoente hvordan vi skulle spoerre om andre typer. Det som ikke staar i Phrasebooken finnes ikke i vaar verden. Det endte da med, etter en masse hysterisk morsom gestikulering og peking og miming, at vi fant en pakke og gav ham penger som tydeligvis var nok. Score!
I kveld skal vi paa Sichuan-opera, den er faktisk verdenskjent, saa det gleder vi oss veldig til! I morgen drar vi (tror vi) til Emei Shan, om vi ikke blir en dag til for aa bli ordentlig friske og faa tak i de siste varme klaerne (ja, godt dere, dere. Grumf. Og vi som sendte hjem ullundertoeyet). Uansett er det nye eventyr snart (som ikke det er eventyr nok aa proeve aa kjoepe nuddelsuppe. Proev aa mime "nuddel" ... Haha!) og pinsessene digger Kina saa langt selv om de ikke forstaar noenting av det noen sier og alle kineserne tydeligvis tror at vi forstaar kinesisk. Oh, well, Camilla will be back - og innsee hvor ufattelig godt vi ble lurt denne gangen ...
I like Chinese
Som en siste koselig liten avskjedsgave fra India, fikk vi selskap av noen meget velartikulerte gutter i nabobilen paa vei mot flyplassen. Charming. Vi syntes dette var en saa finog ironisk situasjon at vi ikke klarte aa la vaere aa le - selv om det sikkert ikke var den beste ideen. Oh well. Dere ser oss ikke igjen, aeddabaedda! Kjoereturen var ogsaa ganske vill - ikke like ille som diverse tuktukturer, but still ... Det var akkurat som om India ville gjoere en siste innspurt for aa forsikre seg om at vi aldri kom tilbake. We'll see about that.
Vi kom oss faktisk paa flyet vaart uten nevneverdige problemer (saann bortsett fra svinedyr flyplassmat - men vi fant SNAPPLE! ELSK!), og klokka 1 om natten var vi i luften og proevde aa sove, med varierende hell. 4 timer senere, artig nok klokka 7 om morgenen i Thailand, ankom vi altsaa Bangkok og ble slaatt av hvor utrolig ren og ny og blank den flyplassen var, til vi fant ut at den bare var to aar gammel. Heldig for oss. Pinsessene ble ogsaa mektig overrasket over mennenes oppfoersel her - vi hadde egentlig glemt hvordan det var aa bli behandlet som mennesker. Wow. Det er ikke saa dumt det, altsaa ... ^^
Vi hoppet paa neste fly som tok oss til Guanzhou (eller noe ...). Paa flyet underholdt vi oss selv med aa mimre om India (blant annet ved aa lage basjesangen: "Det var en deilig baesjedag da Pelle sa til Kari: naa gaar vi ut i skogen for det er saa mye baesj. Saa faar vi med oss baesjemann og baesjemann og Mari for det er nok aa ta av, det er mange baesjer her. Men vi maa ha en baesjekopp og den maa vaere stor! Saa stormet alle sammen inn paa kjoekkenet til mor. Og Pelle fikk en baesjekopp og Mari fikk et krus. Og Kari fikk en baesjekopp og Kjell et kremmerhus. Saa floey de inn i skogen i en glad og munter flokk. Og aller sist gikk lillebror og baesjet paa et lokk." Vakkert. En veldig beskrivende sang om landet India.). Etter noen timer til ankom vi Kina, og etter aa ha tatt ut bagasjen og sjekket den inn igjen - hvilket av en eller annen mystisk grunn gikk ufattelig smertefritt - loket vi rundt paa den gigantiske flyplassen, siklet paa de utallige Bonsaitraerne som prydet hver gang, og paa kinesiske boeker som vi gleder oss til at Camilla skal lese hoeyt til Cathrine fra. Ogsaa satt vi selvfoelgelig og lyttet til alle kineserne snakke - det blir ikke stort morsommere.
Men flyet kom til slutt, foer det skulle til og med og vi kom oss paa, og en kort tur senere var vi i Chengdu. Bagasjen vaar kom med en gang, vi fant karen fra hotellet som skulle hente oss med en gang, bilen hadde rattet paa riktig side, og det var SETEBELTER! Gatene var stille, folk brukte blinklys, det ble ikke laget nye filer etter behag, og byen lyste i mange kule farger og det var ikke noe baesj noe sted! Vi tror aldri vi har vaert paa et mer fredfullt sted enn sentrale Chengdu (which happens to be one of the largest cities in the world). Da vi ankom hotellet var rommet vaart klart. Vi kan proeve aa beskrive hvor fantastisk dette rommet var, men dere vil aldri skjoenne det fullt ut. Stikkord: bananer, varm dusj man kan regulere selv, dopapir, DYNER, myggnetting paa vinduet, regulerbar temperatur, rene lakener, rene haandklaer, myk madrass, vasket do uten baesj i, saape, ikke soeppelelv utenfor vinduet, ingen hull i veggene folk kan se inn i, egentlig rett og slett ikke India. VI ＥＬＳＫＥＲ ＫＩＮＡ！
Vi har til og med en tv med dvdspiller, og et gigantisk filmbibliotek i reseopsjonen der vi fant alle filmene vi elsker. Naa har vi bestilt te og mat og er paa vei til himmelsengen i himmelriket Kina. Til aa ha vaert i Kina i bare et par timer, og ikke sett annet enn flyplass, vei og innsiden av hotellrom, er dette landet et av de beste vi noensinne har vaert i. Await updates.
Vi kom oss faktisk paa flyet vaart uten nevneverdige problemer (saann bortsett fra svinedyr flyplassmat - men vi fant SNAPPLE! ELSK!), og klokka 1 om natten var vi i luften og proevde aa sove, med varierende hell. 4 timer senere, artig nok klokka 7 om morgenen i Thailand, ankom vi altsaa Bangkok og ble slaatt av hvor utrolig ren og ny og blank den flyplassen var, til vi fant ut at den bare var to aar gammel. Heldig for oss. Pinsessene ble ogsaa mektig overrasket over mennenes oppfoersel her - vi hadde egentlig glemt hvordan det var aa bli behandlet som mennesker. Wow. Det er ikke saa dumt det, altsaa ... ^^
Vi hoppet paa neste fly som tok oss til Guanzhou (eller noe ...). Paa flyet underholdt vi oss selv med aa mimre om India (blant annet ved aa lage basjesangen: "Det var en deilig baesjedag da Pelle sa til Kari: naa gaar vi ut i skogen for det er saa mye baesj. Saa faar vi med oss baesjemann og baesjemann og Mari for det er nok aa ta av, det er mange baesjer her. Men vi maa ha en baesjekopp og den maa vaere stor! Saa stormet alle sammen inn paa kjoekkenet til mor. Og Pelle fikk en baesjekopp og Mari fikk et krus. Og Kari fikk en baesjekopp og Kjell et kremmerhus. Saa floey de inn i skogen i en glad og munter flokk. Og aller sist gikk lillebror og baesjet paa et lokk." Vakkert. En veldig beskrivende sang om landet India.). Etter noen timer til ankom vi Kina, og etter aa ha tatt ut bagasjen og sjekket den inn igjen - hvilket av en eller annen mystisk grunn gikk ufattelig smertefritt - loket vi rundt paa den gigantiske flyplassen, siklet paa de utallige Bonsaitraerne som prydet hver gang, og paa kinesiske boeker som vi gleder oss til at Camilla skal lese hoeyt til Cathrine fra. Ogsaa satt vi selvfoelgelig og lyttet til alle kineserne snakke - det blir ikke stort morsommere.
Men flyet kom til slutt, foer det skulle til og med og vi kom oss paa, og en kort tur senere var vi i Chengdu. Bagasjen vaar kom med en gang, vi fant karen fra hotellet som skulle hente oss med en gang, bilen hadde rattet paa riktig side, og det var SETEBELTER! Gatene var stille, folk brukte blinklys, det ble ikke laget nye filer etter behag, og byen lyste i mange kule farger og det var ikke noe baesj noe sted! Vi tror aldri vi har vaert paa et mer fredfullt sted enn sentrale Chengdu (which happens to be one of the largest cities in the world). Da vi ankom hotellet var rommet vaart klart. Vi kan proeve aa beskrive hvor fantastisk dette rommet var, men dere vil aldri skjoenne det fullt ut. Stikkord: bananer, varm dusj man kan regulere selv, dopapir, DYNER, myggnetting paa vinduet, regulerbar temperatur, rene lakener, rene haandklaer, myk madrass, vasket do uten baesj i, saape, ikke soeppelelv utenfor vinduet, ingen hull i veggene folk kan se inn i, egentlig rett og slett ikke India. VI ＥＬＳＫＥＲ ＫＩＮＡ！
Vi har til og med en tv med dvdspiller, og et gigantisk filmbibliotek i reseopsjonen der vi fant alle filmene vi elsker. Naa har vi bestilt te og mat og er paa vei til himmelsengen i himmelriket Kina. Til aa ha vaert i Kina i bare et par timer, og ikke sett annet enn flyplass, vei og innsiden av hotellrom, er dette landet et av de beste vi noensinne har vaert i. Await updates.
The End Of This Chapter
Ja, da er vi snart paa vei ut av dette fargerike, luktfylte og lydfylte landet. Etter vi hadde skaffet visumet og billettene dro vi mot Matheran og friskere luft. Turen begynte med to timer paa t-banen (2 kroner billetten). Her satt vi paa en "ladies only"-vogn (det maa til for at klaaing skal unngaas), og det slo oss at India er et helt fantastisk hyggelig land uten alle mennene. Oppvekkende. Da vi ankom Neeral Junction byttet vi til det lille miniatyrtoget som skulle ta oss opppover fjellet til Matheran - et lite, mangefarget lystig tog paa miniskinner. Og mens det gule-groenne-blaa-roede leketoeystoget dro oss oppover fjellet, med de (visstnok) skarpeste svingene paa noen jernbane i verden, fikk vi se en helt fantastisk utsikt. Toget gikk langs kanten av stup, paa siden av fjellet og opp, opp, opp, og vi foelte oss paa toppen av verden.
Vi ankom Matheran paa kvelden, men ble hentet av hotellmenneskene og gikk innover i skogen til vi kom til hotellet vaart, som var omringet av en idyllisk hage med hengestoler og fine traer. Vi sovnet fort paa vaart fine rom, og vaaknet tidlig neste morgen at hotellbetjeningen stod og hamret paa doeren og skulle ha oss opp til frokost. Det nyttet ikke aa si nei, saa vi stod opp og spiste og fikk senere tatt en titt paa hestene vi skulle leie neste dag. Saa gikk vi rundt i byen, som saa ut som om den var tatt ut av en westernfilm - stoevete, tomme gater, hunder som luntet rundt, og hester overalt (motoriserte kjoeretoey er forbudt der, det var helt vidunderlig stille). Alt som manglet var de rullende hoeyballene. Til vaar store forundring fantes det ikke internett der (resepsjonistens svar paa Cathrines internettspoersmaal: "knis ... internett? *lol*"), og vi brukte dermed tiden paa aa srive brev. Tidlig neste morgen dro vi avgaarde paa hestene vaare - flotte hingster som veldig gjerne ville loepe fort og ikke alltid ville stoppe. Men vi hadde da en guide som ledet oss og viste vei, og vi fikk ogsaa galoppert litt - ufattelig goey.
Vi innsaa etterhvert at maten vi fikk servert paa hotellet var rimelig ulevbar - det er noe med indisk suppe-groet-guffe-thali og dal som bare fremkaller brekninger, og etter noen dager hadde vi null naering i kroppen og var veldig sultne. Derfor gikk vi ned til landsbyen for aa bunkre opp med potetgull (og vann, som hotelllet tok dobbelt betalt for). Paa vei tilbake gjennom skogen var vi plutselig omringet av en flokk svaere apekatter som hoppet paa Camilla (som hadde potetgullposen), flekket tenner og rev og slet i alt de fikk tak i. Camilla skrek, Cathrine ble staaende og veive panisk med vannflaskene (en heller unsucessful strategi), og apene hoppet og rev og flekket tenner og var helt ufattelig aggressive og ikke som Herr Nilson i det hele tatt. Heldigvis for oss kom en mann oss til unnsetning og fikk jaget dem vekk - men ikke foer de hadde tatt halvparten av maten vaar og gitt oss AA (apeangst) for resten av livet. Pinsessene tror at de aldri har vaert saa redde i hele sitt liv, og NEI, det er ikke noe aa le av (bare litt), for de apene var ufattelig aggressive og SVAERE! Vi gikk alltid med steiner parat etter den hendelsen, og aper vil aldri vaere det samme igjen. Pinsessene innser at de kanskje hadde jinxet hele apesaken ved aa komme med den UFATTELIG bra aprilsnarren om at en ape hadde stjaalet passet til Cathrine (eid til alle som gikk paa, creds til Mia og mamman til Camilla som var de eneste som ikke trodde den. Vi er FAKTISK ikke saa uforsiktige med passene vaare, tenk, selv om apekatter kan faa tak i nesten hva de vil, som vi bitterlig har faatt erfare), og foeler at vi kanskje fortjente det litt for aa ha ledd av det og tenkt at det jo ALRDI kunne skje og "haha, tenk at de trodde paa den". Mr. Murphy slaar til igjen.
Men vaare problemer var enda ikke over. Midt paa natten til andre april fikk vi en melding av faren til Cathrine om at billettene vaare IGJEN hadde blitt avlyst. Litt i oerska tenkte vi at dette sikkert var en hevn paa vaar aprilsnarr, men ble snart klar over alvoret etter en "det er viktig, ring saa fort dere ser dette"-melding. Og Joda, billettene vaare hadde blitt kansellert - igjen. Men naa fikk vi da i hvert fall vite omd et, da, og etter litt frem og tilbake fikk vi ordnet det slik at vi bare drar en dag foer i stedet - og det gjoer oss ingen verdens ting. Vi gleder oss veldig til Kina.
Resten av tiden gikk med paa aa gaa oss vill i skogen (men heldigvis hadde Camilla sett paa sin store helt Bear Grylls elns paa Discovey, og fant en termitt-tue som vi KUNNE ha overlevd paa hvis vi ikke hadde funnet veien tilbake), leie hester igjen (pinsessene er ganske klare paa at de en gang i livet skal ha hester, Cathrine gallopperende bortover slettene i Argentina og Camilla paa sirkushest med sirkusprinsessekjole i skogene i Kina), roeyke vannpipe (med den utrolig kule, blinkende Blacklight, vaar nyeste investering etter at Cathrine klarte aa KNUSE Kali), skrive brev og bli forsoekt neddopet. Sistnevnte var litt merkelig, Camilla hadde nemlig bestilt en lassi (altsaa yoghurtdrikk), og saa plutselig at det var noe merkelige saker nedi den. Det tok litt tid (men heldigvis ingen slurker) foer pinsessene innsaa at det slett ikke var en Plain Lassi hun hadde faatt, men en Bhang Lassi, med diverse hasj og psykedeliske midler i. Camilla lot den staa og kelneren fikk ikke noe tips. Vi spiste andre steder resten av oppholdet ... Skeptiske.
Da vi forlot Matheran la vi igjen litt saker - blant annet 6 flasker antibac (bedre aa vaere foere var, sa vi i Norge, men det var kanskje aa ta i litt aa ha med 20 flasker ...). Sekkene vaare er lettere enn noen gang, og godt er det naar de skal veies paa flyplassen. Med leketoget dro vi ned igjen, paa det vi tror er den varmeste dagen hittil - det er vel over 40 grader her naa og vi lurer paa om vi kommer til aa smelte bort foer vi kommer hjem. Vi kunne kanskje komme til en avtale om aa gi ti grader til dere der hjemme? Vi kom oss da i hvert fall tilbake til Mumbai og sjekket inn paa Frelsesarmeens lokaler, der vi for foerste gang paa turen var ordentlige backpackere og sov paa SOVESAL! Helt utrolig. Og det var faktisk ikke saa ille, pinsessene er veldig stolte og barske (og lykkelige for at skrekkhistorien de ble fortalt om natten foer gjentok seg, der en neddopa og halvgal mann kom inn paa damesovesalen og satte seg i en av sengene noen laa i. Creepy).
I kveld drar vi videre til Kina - og forhaapnignene er skyhoeye. Det er ikke det at India ikke er et flott land, men vi skal innroemme at vi har det litt opp i halsen naa. Det aa ikke kunne gaa ut paa gaten naar det er moerkt, det aa maatte dekke seg til for ikke aa bli voldtatt, det aa bli klaadd og grafset paa hver gang noen gaar forbi deg, det aa bli maalt opp og ned og objektifisert og definert "horer" hver gang vi gaar utenfor hotellrommet - det er noe vi ikke akkurat kommer til aa savne. Vi vet jo at indiske menn ikke alle er slik, men det skal sies at vi faktisk bare har moett to som ikke var slik - faren til Manisha og guiden vaar paa kamelsafarien. Dessuten er vi lei av aa alltid maatte leke dumme og ydmyke hver gang vi skal faa noe gjort, om det saa er aa sende et brev, fordi der er bare slik kvinner blir "respektert" her, ved aa spille paa "aa, du store, mektige, fantastike mann, kan ikke du vaer saa snilel hjelpe oss stakkars, dumme uvitende kvinner som bare vil sende et brev hjem til vaare flotte, mektige, ektemann og fedre". Aa komme hjem og bli respektert uten aa krype skal bli en meget velkommen opplevelse.
Det er ikke det at India bare er negativitet - vi har utrolig mange gode minner. Mye av maten her er helt fantastisk - vi nevner i fleng Cheese Onion Rava Dosa, Chili Prawn, Veg Curry, nanbroed, chapatti, mangolassi (og plain lassi, naar den faktisk er plain), Tikka Masala, chai (og chaigeitenes breking vil alltid vaere i vaare hjerter) og moren til Manishas fritystekte bringles<3 Vi har sett utrolig mye flott natur, Kerala er jo vaar klare favoritt, med de fantastiske Munnarfjellene, men oerkenturen i Rajastan er ogsaa hoeyt paa listen. Vi har ridd paa kameler, elefanter, hester, sett ville paafugler, klatret i kokospalmer og ligget paa strand og daffet. Problemet er liksom at det meste av dette har vaert akkompagnert med lyden av harking av slim, lukten og synet av folk som baesjer og tisser i veikanten, soeppel OVERALT og menn som maaler oss opp og ned med blikket, gnukker paa oss i koeer og grafser etter oss naar de gaar forbi oss. Det at det skal vaere noedvednig aa ha egne "ladies only" koeer paa alle offentlige steder sier jo litt om mengden klaafingra menn ...
Men vi kommer til aa savne de offentlige toalettene - hull i bakken er saa ufattelig mye bedre enn de ekle, tilgrisete sete-toalettene i Norge. Er det noen som egentlig setter seg ned paa de ekle doene? Nei, la oss faa staa! Og togturene vi har hatt har jo vaert fantastiske (og togdoene her burde NSB laere noe av), men vakker natur utenfor, og decent mennesker som vi virkelig hadde mange interessante samtaler med. Vi kommer til aa savne de vakre, fargerike sariene (hvorfor gaar nordmenn saa kjedelig kledd? Vi skal nok sprite opp fargekodene naar vi kommer hjem!), de nydelige kvinnene i landsbyen i Bikaner, og selvfoelgelig Manisha og familien hennes, som viste oss en gjestfrihet og kjaerlighet som vi aldri har sett maken til. Det er slike opplevelser som faar oss til aa se forbi andre opplevelser med det Indiske Folk som kanskje ikke har vaert like hyggelige - som for eksempel de tretten timene paa Mughal Sarai togstasjon.
Trafikken i India kommer vi nok ogsaa til aa vaere glade for aa vaere ferdige med - det er greit aa kunne sette seg inn i en bil eller paa bussen uten aa foele at man maa ha ordnet opp i alle affaerer og slikt foerst fordi det er en rimelig stor mulighet for at man ikke kommer levende ut av den. Nei, kjoering er ikke som et videospill - vi har ikke to ekstra liv. Naa har vi kanskje et litt spesielt syn paa indisk trafikk fordi vi var vitne til doedsulykken i Rajastan - man blir aldri helt den samme igjen etter aa ha sett fersk hjernemasse. Vi haaper trafikken i Kina er litt mer organisert og litt mindre doedsfarlig.
En ting som er utrolig flott med India er hvor ufattelig billig det er. Kina er VELDIG mye dyrere, og pinsessene haaper de klarer seg paa budsjettet sitt - selv om det nok innebaerer mer sovesalsoving. Vi er ikke helt sikre paa postpriser der heller, men krysser fingrene for at pakker ikke er like dyre aa sende, og at Sea Mail er aapent i Kina (her gaar det nemlig ikke an, den muligheten er stengt, "paa grunn av terrorisme". Ja ...). Kanskje vi bare maa droppe aa kjoepe saa mye treasure (men vi tok en liten siste innspurt foer vi sendte hjem de siste pakkene - som ble paa 11 og ni kilo. *kremt*)
De siste dagene har vi faatt enda flere filmtilbud, og vi er ganske sikre paa at en karriere ikke hadde latt vente paa seg i den indiske filmbransjen. Ellers har vi ogsaa faatt tilbud fra vaar forrige manager om aa "go clubbing" i helgen, noe vi hoeflig takket nei til - og forduftet.
Vi er saa veldig klare for Kina naa - og veldig glade for at vi gleder oss saa utrolig til det ogsaa. Vi haaper at Kina lever opp til forventingene vaare, men vi har jo lest litt, blant annet at det er det landet i Asia menn har mest respekt for kvinner, at vi kan gaa i singlet og vaere ute etter solnedgang. Er Kina himmelriket? Time will tell! Pinsessene vil forresten informere om at de har laget en egen versjon av himmelen, som inkluderer grovbroed-traer, leverpostei-klumper, sylteagurkbusker og lettmelkelver. Vi regner med at disse tingene staar i kjoeleskapet naar vi kommer hjem! <3
Da er det farvel for denne gang - oensk oss lykke til paa flyturen og la oss haape at sekkene ikke er for tunge. Kos dere i vaarvarmen! :)
Vi ankom Matheran paa kvelden, men ble hentet av hotellmenneskene og gikk innover i skogen til vi kom til hotellet vaart, som var omringet av en idyllisk hage med hengestoler og fine traer. Vi sovnet fort paa vaart fine rom, og vaaknet tidlig neste morgen at hotellbetjeningen stod og hamret paa doeren og skulle ha oss opp til frokost. Det nyttet ikke aa si nei, saa vi stod opp og spiste og fikk senere tatt en titt paa hestene vi skulle leie neste dag. Saa gikk vi rundt i byen, som saa ut som om den var tatt ut av en westernfilm - stoevete, tomme gater, hunder som luntet rundt, og hester overalt (motoriserte kjoeretoey er forbudt der, det var helt vidunderlig stille). Alt som manglet var de rullende hoeyballene. Til vaar store forundring fantes det ikke internett der (resepsjonistens svar paa Cathrines internettspoersmaal: "knis ... internett? *lol*"), og vi brukte dermed tiden paa aa srive brev. Tidlig neste morgen dro vi avgaarde paa hestene vaare - flotte hingster som veldig gjerne ville loepe fort og ikke alltid ville stoppe. Men vi hadde da en guide som ledet oss og viste vei, og vi fikk ogsaa galoppert litt - ufattelig goey.
Vi innsaa etterhvert at maten vi fikk servert paa hotellet var rimelig ulevbar - det er noe med indisk suppe-groet-guffe-thali og dal som bare fremkaller brekninger, og etter noen dager hadde vi null naering i kroppen og var veldig sultne. Derfor gikk vi ned til landsbyen for aa bunkre opp med potetgull (og vann, som hotelllet tok dobbelt betalt for). Paa vei tilbake gjennom skogen var vi plutselig omringet av en flokk svaere apekatter som hoppet paa Camilla (som hadde potetgullposen), flekket tenner og rev og slet i alt de fikk tak i. Camilla skrek, Cathrine ble staaende og veive panisk med vannflaskene (en heller unsucessful strategi), og apene hoppet og rev og flekket tenner og var helt ufattelig aggressive og ikke som Herr Nilson i det hele tatt. Heldigvis for oss kom en mann oss til unnsetning og fikk jaget dem vekk - men ikke foer de hadde tatt halvparten av maten vaar og gitt oss AA (apeangst) for resten av livet. Pinsessene tror at de aldri har vaert saa redde i hele sitt liv, og NEI, det er ikke noe aa le av (bare litt), for de apene var ufattelig aggressive og SVAERE! Vi gikk alltid med steiner parat etter den hendelsen, og aper vil aldri vaere det samme igjen. Pinsessene innser at de kanskje hadde jinxet hele apesaken ved aa komme med den UFATTELIG bra aprilsnarren om at en ape hadde stjaalet passet til Cathrine (eid til alle som gikk paa, creds til Mia og mamman til Camilla som var de eneste som ikke trodde den. Vi er FAKTISK ikke saa uforsiktige med passene vaare, tenk, selv om apekatter kan faa tak i nesten hva de vil, som vi bitterlig har faatt erfare), og foeler at vi kanskje fortjente det litt for aa ha ledd av det og tenkt at det jo ALRDI kunne skje og "haha, tenk at de trodde paa den". Mr. Murphy slaar til igjen.
Men vaare problemer var enda ikke over. Midt paa natten til andre april fikk vi en melding av faren til Cathrine om at billettene vaare IGJEN hadde blitt avlyst. Litt i oerska tenkte vi at dette sikkert var en hevn paa vaar aprilsnarr, men ble snart klar over alvoret etter en "det er viktig, ring saa fort dere ser dette"-melding. Og Joda, billettene vaare hadde blitt kansellert - igjen. Men naa fikk vi da i hvert fall vite omd et, da, og etter litt frem og tilbake fikk vi ordnet det slik at vi bare drar en dag foer i stedet - og det gjoer oss ingen verdens ting. Vi gleder oss veldig til Kina.
Resten av tiden gikk med paa aa gaa oss vill i skogen (men heldigvis hadde Camilla sett paa sin store helt Bear Grylls elns paa Discovey, og fant en termitt-tue som vi KUNNE ha overlevd paa hvis vi ikke hadde funnet veien tilbake), leie hester igjen (pinsessene er ganske klare paa at de en gang i livet skal ha hester, Cathrine gallopperende bortover slettene i Argentina og Camilla paa sirkushest med sirkusprinsessekjole i skogene i Kina), roeyke vannpipe (med den utrolig kule, blinkende Blacklight, vaar nyeste investering etter at Cathrine klarte aa KNUSE Kali), skrive brev og bli forsoekt neddopet. Sistnevnte var litt merkelig, Camilla hadde nemlig bestilt en lassi (altsaa yoghurtdrikk), og saa plutselig at det var noe merkelige saker nedi den. Det tok litt tid (men heldigvis ingen slurker) foer pinsessene innsaa at det slett ikke var en Plain Lassi hun hadde faatt, men en Bhang Lassi, med diverse hasj og psykedeliske midler i. Camilla lot den staa og kelneren fikk ikke noe tips. Vi spiste andre steder resten av oppholdet ... Skeptiske.
Da vi forlot Matheran la vi igjen litt saker - blant annet 6 flasker antibac (bedre aa vaere foere var, sa vi i Norge, men det var kanskje aa ta i litt aa ha med 20 flasker ...). Sekkene vaare er lettere enn noen gang, og godt er det naar de skal veies paa flyplassen. Med leketoget dro vi ned igjen, paa det vi tror er den varmeste dagen hittil - det er vel over 40 grader her naa og vi lurer paa om vi kommer til aa smelte bort foer vi kommer hjem. Vi kunne kanskje komme til en avtale om aa gi ti grader til dere der hjemme? Vi kom oss da i hvert fall tilbake til Mumbai og sjekket inn paa Frelsesarmeens lokaler, der vi for foerste gang paa turen var ordentlige backpackere og sov paa SOVESAL! Helt utrolig. Og det var faktisk ikke saa ille, pinsessene er veldig stolte og barske (og lykkelige for at skrekkhistorien de ble fortalt om natten foer gjentok seg, der en neddopa og halvgal mann kom inn paa damesovesalen og satte seg i en av sengene noen laa i. Creepy).
I kveld drar vi videre til Kina - og forhaapnignene er skyhoeye. Det er ikke det at India ikke er et flott land, men vi skal innroemme at vi har det litt opp i halsen naa. Det aa ikke kunne gaa ut paa gaten naar det er moerkt, det aa maatte dekke seg til for ikke aa bli voldtatt, det aa bli klaadd og grafset paa hver gang noen gaar forbi deg, det aa bli maalt opp og ned og objektifisert og definert "horer" hver gang vi gaar utenfor hotellrommet - det er noe vi ikke akkurat kommer til aa savne. Vi vet jo at indiske menn ikke alle er slik, men det skal sies at vi faktisk bare har moett to som ikke var slik - faren til Manisha og guiden vaar paa kamelsafarien. Dessuten er vi lei av aa alltid maatte leke dumme og ydmyke hver gang vi skal faa noe gjort, om det saa er aa sende et brev, fordi der er bare slik kvinner blir "respektert" her, ved aa spille paa "aa, du store, mektige, fantastike mann, kan ikke du vaer saa snilel hjelpe oss stakkars, dumme uvitende kvinner som bare vil sende et brev hjem til vaare flotte, mektige, ektemann og fedre". Aa komme hjem og bli respektert uten aa krype skal bli en meget velkommen opplevelse.
Det er ikke det at India bare er negativitet - vi har utrolig mange gode minner. Mye av maten her er helt fantastisk - vi nevner i fleng Cheese Onion Rava Dosa, Chili Prawn, Veg Curry, nanbroed, chapatti, mangolassi (og plain lassi, naar den faktisk er plain), Tikka Masala, chai (og chaigeitenes breking vil alltid vaere i vaare hjerter) og moren til Manishas fritystekte bringles<3 Vi har sett utrolig mye flott natur, Kerala er jo vaar klare favoritt, med de fantastiske Munnarfjellene, men oerkenturen i Rajastan er ogsaa hoeyt paa listen. Vi har ridd paa kameler, elefanter, hester, sett ville paafugler, klatret i kokospalmer og ligget paa strand og daffet. Problemet er liksom at det meste av dette har vaert akkompagnert med lyden av harking av slim, lukten og synet av folk som baesjer og tisser i veikanten, soeppel OVERALT og menn som maaler oss opp og ned med blikket, gnukker paa oss i koeer og grafser etter oss naar de gaar forbi oss. Det at det skal vaere noedvednig aa ha egne "ladies only" koeer paa alle offentlige steder sier jo litt om mengden klaafingra menn ...
Men vi kommer til aa savne de offentlige toalettene - hull i bakken er saa ufattelig mye bedre enn de ekle, tilgrisete sete-toalettene i Norge. Er det noen som egentlig setter seg ned paa de ekle doene? Nei, la oss faa staa! Og togturene vi har hatt har jo vaert fantastiske (og togdoene her burde NSB laere noe av), men vakker natur utenfor, og decent mennesker som vi virkelig hadde mange interessante samtaler med. Vi kommer til aa savne de vakre, fargerike sariene (hvorfor gaar nordmenn saa kjedelig kledd? Vi skal nok sprite opp fargekodene naar vi kommer hjem!), de nydelige kvinnene i landsbyen i Bikaner, og selvfoelgelig Manisha og familien hennes, som viste oss en gjestfrihet og kjaerlighet som vi aldri har sett maken til. Det er slike opplevelser som faar oss til aa se forbi andre opplevelser med det Indiske Folk som kanskje ikke har vaert like hyggelige - som for eksempel de tretten timene paa Mughal Sarai togstasjon.
Trafikken i India kommer vi nok ogsaa til aa vaere glade for aa vaere ferdige med - det er greit aa kunne sette seg inn i en bil eller paa bussen uten aa foele at man maa ha ordnet opp i alle affaerer og slikt foerst fordi det er en rimelig stor mulighet for at man ikke kommer levende ut av den. Nei, kjoering er ikke som et videospill - vi har ikke to ekstra liv. Naa har vi kanskje et litt spesielt syn paa indisk trafikk fordi vi var vitne til doedsulykken i Rajastan - man blir aldri helt den samme igjen etter aa ha sett fersk hjernemasse. Vi haaper trafikken i Kina er litt mer organisert og litt mindre doedsfarlig.
En ting som er utrolig flott med India er hvor ufattelig billig det er. Kina er VELDIG mye dyrere, og pinsessene haaper de klarer seg paa budsjettet sitt - selv om det nok innebaerer mer sovesalsoving. Vi er ikke helt sikre paa postpriser der heller, men krysser fingrene for at pakker ikke er like dyre aa sende, og at Sea Mail er aapent i Kina (her gaar det nemlig ikke an, den muligheten er stengt, "paa grunn av terrorisme". Ja ...). Kanskje vi bare maa droppe aa kjoepe saa mye treasure (men vi tok en liten siste innspurt foer vi sendte hjem de siste pakkene - som ble paa 11 og ni kilo. *kremt*)
De siste dagene har vi faatt enda flere filmtilbud, og vi er ganske sikre paa at en karriere ikke hadde latt vente paa seg i den indiske filmbransjen. Ellers har vi ogsaa faatt tilbud fra vaar forrige manager om aa "go clubbing" i helgen, noe vi hoeflig takket nei til - og forduftet.
Vi er saa veldig klare for Kina naa - og veldig glade for at vi gleder oss saa utrolig til det ogsaa. Vi haaper at Kina lever opp til forventingene vaare, men vi har jo lest litt, blant annet at det er det landet i Asia menn har mest respekt for kvinner, at vi kan gaa i singlet og vaere ute etter solnedgang. Er Kina himmelriket? Time will tell! Pinsessene vil forresten informere om at de har laget en egen versjon av himmelen, som inkluderer grovbroed-traer, leverpostei-klumper, sylteagurkbusker og lettmelkelver. Vi regner med at disse tingene staar i kjoeleskapet naar vi kommer hjem! <3
Da er det farvel for denne gang - oensk oss lykke til paa flyturen og la oss haape at sekkene ikke er for tunge. Kos dere i vaarvarmen! :)
Subscribe to:
Posts (Atom)