The dumplings are calling ...

Ok, so I'm off in two weeks to study Chinese in beijing for half a year. I'm starting to get really exited, and a fair bit nervous, but as long as I can hear the dumplings calling, I'll be fine :D

Looking forward to:
Dumplings, obviously!
... And the rest of the wonderful chinese cuisine
Learning Chinese well - being able to speak it almost fluently
Living with my new flatmates :D
Meeting new people
Buying the new iPhone ^^
Being able to buy spring rolls without ending up with cabbage soup, which was what happened last time I was there ^^
Getting visited by my friends, sister and boyfriend <3
Studying at China's finest university - and hopefully not being yelled at too much by the Chinese teachers ...
Karaoke!

I'm having half a mental breakdown thinking about getting an apartment, though - but it'll probably turn out ok in the end - at least I don't have to find it all by myself, Xiao Wang and Xiao Ka will surely turn out to be great apartment hunters :D

Two weeks left ...

The Final Countdown

And this ...

Yummy food at Zhaxi's, at Lugu Lake in 2009. Chinese food <3

China in 19 days

This is what I'm looking forward to <3

Lugu Hu - vaart azurblaae himmelrike

Vi hadde faatt et tips av et dophue i Chengdu, aa dra innom Lugu Hu, saa vi pakket dagstursekkene fulle og satte oss paa bussen. Bussturen, dog 7 timer lang, var fantastisk. Vi kjoerte inn i fjellene igjen (ja, vi har blitt barske!) og passerte paa veien vakre skoger (hvem hadde forventet norsk furskog og juletraer?), brusende elver (Yangtze? Vi vet ikke) og nydelige mennesker - alle noettebrune etter aar i sola og med fine linjer i ansiktene. Vi skilte mellom tre forskjellige grupper, de foerste med blaa jakker og sixpenceluer som symboliserer himmelen, og hvitt forkle som symbolieserer jorden, samt to hvite sirkler paa jakken som er oeynene til en froskegud. De andre hadde svarte ullstakker med broderier paa og store savrte firkanter paa hodet - vi snakker en halv kvadratmeter, perfekt skyggehatt! Den siste hadde vevde ullklaer i de klareste fargene vi har sett paa klesplagg - lilla, rosa, gul, roed, blaa, groenn ... Og ullturbaner. Nevner i forbifarten at dette selvfoelgelig var kvinnenes klaer, mennene her er kjedelig kledd. ET resultat av matriarkiet? You never know.

Kom da endelig frem til Lugu Hu, eller Lugu-innsjoen som det heter paa godt norsk. Det foerste vi la merke til med innsjoen var at det faktisk VAR en innsjoe - ikke som pytten i Arambol. Det andre vi la merke til var at innsjoen hadde den vakreste blaafargen vi noensinne i vaare liv hadde sett, en deilig, dyp moerketurkis vannfarge som ikke engang Camilla hadde sett foer. Vi klarte ikke ta blikket bort.

Vi fant et ungdomsherberge i en liten landsby ved vannkanten og gikk for aa spise middag. Maten var himmelsk - chilihvitloeksnammefisk og ris. Pinsessene var skjoent enige om at det var den beste fisken de noensinne hadde smakt (bortsett fra kanskje fersk tunfisk synes Camilla), men det var ikke maten som imponerte mest. Eieren av stedet satte seg nemlig ned for aa slaa av en prat (selvfoelgelig paa det lokale lugu-spraaket, men det gjorde ingenting), og han er den kuleste personen vi noensinne har moett i vaare liv. Vi doepte ham oeyeblikkelig Kocoum paa grunn av hans slaaende likhet med Pocahontas' forlovede, og han var virkelig en ekte indianerhoevding. Med cowboyhatt, skinnstoevler (der mobilen ligger), beinarmbaand (fra mimingen gjettet vi elefant, men man kan aldri vite), boennekjede fra sine ti aar som munk i Tibet og en uber ring som de to treasureobsessede pinsessene sikler paa. Han inviterte oss til en lokal fest, noe vi selvfoelgelig, being in China and all, ikke sa nei takk til. Vi ble med en kinesisk jente som kunne engelsk og var kjempehjelpsom, og fikk se lokal ilddans - ringdans rundt et baal med guttene paa den ene siden ifoert fargerike skjoerter/vester og vevde belter samt cowboyhatter og skinnstoevler (muligens eneste ganger i historien dette ikke har sett harry ut ...) og jentene paa den andre siden ifoert lange skjoert, vakre broderte bluser og med de villeste haarpyntene i historien med masse perlekjeder paa. Foerst sang guttene til jentene og saa motsatt, og alle danset og sang sammen rundt i ringen. Vi ble selvfoelgelig dratt med og var kanskje ikke like flinke til aa danse, men desto mer engasjerte.

Vi hadde blitt advart av Kocoum (advart var kanskje et litt negativt ladet ord) om at hvis noen av guttene pirket med en finger i haandflaten vaar, saa maatte vi ikke gjoere det samme tilbake med mindre vi hadde lyst til aa bli baaret tilbake til husene deres. Vi var veldig forsiktige med aa ikke komme bort i noens haandflater. Senere paa kvelden satt vi og tok noen oel med noen kinesiske ungdommer paa vaar alder da en irsk jente kom bort og sa at vi maatte joine henne og gjengen lokale gutter hun satt og drakk med som hadde veldig lyst til at vi skulle komme bort. Ble med og hadde en herlig kveld der vi sang norske sanger, hun irske og de luguske og alle lo mer enn de sang. Endel timer (og endel glass lokaloel) senere, etter vi hadde blitt tatt med paa et grillsted og grillet poteter, geitost og uidentifisert kjoett og sett paa den ufattelig klare stjernehimmelen (gjett to ganger hva Camillas kommentar til den var ...) bestemte vi oss for aa ta kvelden, men fant ut at vi var stengt ute fra hotellet vaart som hadde innetid. Jess. Av alle tilbudene vi fikk om seng fra natten valgte vi Claire, den irske jenta, sin ekstra dobbeltseng. Vi fikk til og med en seng hver ("I probably won't sleep here tonight, nudge, nudge") og sov godt i saann tre timer eller noe saant til vi skulle opp og se soloppgangen i en kano.

Aa sitte i en kano etter alt for lite soevn og med aldri saa lite bakfullhet er alltid en slager. Det gynget. Soloppgangen var fin nok den, det var ikke det ... Vi dro rask tilbake til hotellet VAART og sov en time til etterpaa, men saa var det tid for at Kocoum skulle ta oss paa tur til landsbyene rundt innsjoene. Foerst spiste vi frokost, en deilig pannekake av lokalt korn. Saa kjoerte vi avggarde i Kocoums Jeep oppover fjellene. Utsikten var spektakulaer. Solen speilte seg i den vakre innsjoen, vaeret var nydelig og vi hoerte paa utrolig kul musikk - floeytespill og monkesang i skjoenn kombinasjon, og Kocoum sang med.

Vi tok cable car (ja, vi vet) opp fjellet, men maatte gaa den siste delen opp, gaa i trapper. Trapper paa 3000 meter er slitsomt, men vi kom oss da opp og utsikten var nydelig. Saa gikk vi inn i fjellet - og synet som moette oss var utrolige formasjoner, grotter, fasonger ... Vi stod inne i en hall inne i fjellet, en stor, naturlig grotte med veggdekorasjoner dryppet paa plass etter aarhundrer, kanskje aartusener med fuktighet. Ut igjen, til det vakre tempelet utenfor der hele skogen rundt var dekket i boenneflagg - akkurat slik vi saa for oss Tibet kom til aa vaere, men saa sies jo ogsaa Lugu Hu aa vaere det naermeste Tibet man kommer.

Da vi kom ned igjen (etter en ellevill bobbanetur ned den siste biten), fortalte Kocoum oss at vi var for faa til aa dra til landsbyene, men at vi kunne stikke hjem til han i stedet for og ri paa hestene hans. Og hjemmet hans ... muligens det vakreste huset vi har sett, generasjoner av hans familie hadde bodd der og det var her han hadde vokst opp, mellom innsjoen og aakrene og fjellene, det fredeligste stedet paa jord. Stuen var full av jakttrofeer (det mest imponerende en bjoern han selv hadde skutt), vevde, fargerike veggtepper, instrumenter ... Vi ble plassert ute paa verandaen i bambusgyngestolene der vi satt og doeste og noet den vakre utsikten til en kopp groenn te til han tok oss inn igjen til et fantastisk maaltid - det beste vi har smakt i Kina. Deilige, egendyrkede groennsaker, potetpannekake (hvorfor har vi ikke det i Norge?), perfekt ris og herlig salt kjoett (minnet om fenalaar), sikkert fra ett av de mange dyrene som vi hadde sett gresset utenfor. Vi smattet som bare det for aa vise hvor godt vi synes det var, men ingen smatting i verden var godt nok til det himmelske maaltidet (muligens fordi vi fikk det servert av den kuleste indianerhoevdingen noensinne). Etterpaa var det selvfoelgelig te, og saa tok alle seg en liten lur paa alle teppene og putene rundt tebordet.

Vi ble vekket av at hestene vaare hadde kommet. Det var de minste hestene vi noensinne hadde sett, men fyrige var de, og det var en koselig tur rundt en liten innsjoe vi fikk oss. Saa kjoerte Kocoum oss tilbake og vi hadde egentlig tenkt til aa ta en tidlig kveld da Eve, den kinesiske jenten fra dagen foer, plutselig kom loepende etter oss og sa hun hadde moett en lokal familie som vi gjerne kunne bli med og hilse paa. Dette tilbudet takket vi selvfoelgelig ja til, og snart var vi inne i det gamle, laftede toemmerhuset (minst 300 aar gammalt saa damen, men selv hun visste ikke) og drakk te med den soeteste gamle damen noensinne. Hun var den mektigste i byen, familieoverhodet og rett og slett herlig. Vakker, smilende og solbrun, med bare fine linjer i ansiktet til tross for at hun var over 60 - kvinnene her aldres utrolig vakkert. Vi laerte masse om den lokale kulturen, som at alle hus her har to doerer, en vanlig doer og en liten doer som nyfoedte kommer inn gjennom og de doede baeres ut gjennom. De doede blir pakket inn slik at de er tilnaermet like store som nyfoedte (vi bad ikke om detaljer) og gaar ut samme doeren som de kom inn en mannsalder tidligere.

Vi fikk ogsaa se en lokal spesialitet - saltet og toerket grisefett, og vi snakker ikke bitvis, her er det hele grisen med hud og haar, alt unntatt innmat og kjoett blir bevart. Grisene lagres slik i aarevis og spises litt av hver dag. Den eldste grisen de hadde var bare 8 aar - Eve hadde visstnok spist en 30 aar gammel en. Vi er imponert og haaper vi faar smake en gang. Det var ogsaa veldig interessant aa se matriarki i praksis, og med Eve som tolk kunne vi spoerre om hva vi ville, en kjempemulighet som vi benyttet oss av til det fulle. Her er det slik at ekteskap blir inngaatt uten noen spesiell seremoni og kan bli brutt av begge parter hvis man ikke vil mer. Ekteskapet fungerer slik at mannen kommer til kvinnen om kvelden og maa dra vekk med en gang dagen gryr. Saa vet vi det. Det ble en utrolig interessant kveld, men vi kom da hjem foer vi ble stengt ute.

Saa, neste dag, var endelig tiden kommet for aa dra til landsbyene. Ble stappet inn i jeepen med en boeling kinesiske turister (som stoppet bilen tre ganger det foerste kvarteret for aa gaa ut og ta bilder - de er verre enn Camilla!) og snart kom vi til fjellt vi var paa dagen foer. Kocoum sa vi bare kunne gaa bortover veien mens de var paa fjellet, saa plukket de oss opp etterhvert, saa vi gjorde det. Veien var vakker - igjen, solskinn reflektert i den peneste blaafargede innsjoen i verden er ikke vondt for oeyet, og spesielt ikke naar det i tillegg reflekteres vakre fjelltopper og de mest perfekte bomullsdottsukkerpsinskyene vi noensinne har sett. Pinsessene har faktisk kommet frem til at ideen sky (Platons idelaere, anyone?) maa ha oppstaatt her, det er i hvert fall her den har sin klareste manifestasjon. Langs veikanten vokste lilla lyngplanter (vi er nemlig 2500 meter over havet her, saa det er klimaet for det) og, til vaar store forbauselse og glede, sjasmintraer med vakre, duftende klaser med sjasminblomster.

Og som om ikke dette var vakkert nok til aa faa oeynene til aa renne, kom vi inn i en liten landsby ved bredden av innsjoen der hagene foran de laftede toemmerhusene var fulle av moerkerosa rhododendronlikendne blomster og de vakreste roede rosene vi har sett; der endene (med fargeklatter paa hodet for aa markere eierskapet) gakket i vannkanten og fiskekanoene tok opp garnene sine som vi er overbevist om at var stappfulle av den deilige fisken fra vaar foerste middag her. Vi ble moett av smilende, noettebrune ansikter omkranset av vakre, fargerike ullsjal og turbaner, med broderte stakker i alle farger, glade mennesker overalt. Vi har aldri sett et saa vakkert, fredfult sted, og Cathrine har sagt at hvis Camilla kjoeper seg hus her saa blir hun aldri kvitt henne. Camilla har sagt at Cathrine kan bo der gratis hvis hun har med leverpostei.

Etter aa ha gaatt litt til ble vi plukket opp av jeepen og kjoerte resten av turen bak sotete vinduer - og var veldig lykkelige for at vi hadde gaatt den viktigste delen og faatt den med oss. Vi spiste lunsj (kinesere er noen griser naar de spiser, spytter rundt seg ned paa gulvet, kaster skall og bein og dritt paa duk og forbipasserende og restaurantene ser alltid ut som om de har vaert utsatt for blietzkrieg naar de er ferdige), og maten var supergod. Lugu-mat er en slager! Videre dro vi til en bro. Yes da. Der tok alle kineserne bilder mens vi satte oss ned og daffet og snakket med Kocoum. Tilbake til hotellet spiste vi middag paa Kocoums restaurant og ble saa (uvisst hvordan) dratt med paa en drikkerunde med noen meget fulle og lystige kinesere som syntes det var hysterisk morsomt at den ene av dem proevde aa snakke engelsk. Det VAR hysterisk morsomt. Glade og fornoeyde kom vi tilbake til hotellet vaart rett foer innetid - og ble liggende altfor lenge og ha en heller for-oelet samtale om livet og doeden. Husker ikke helt hva vi kom frem til, men det var sikkert noe slikt som at livet er kult og aper er skumle and all that jazz.

I dag har vi bare daffet - og hatt syngekonkuranse med noen lokale Mosougutter og andre han-kinesere. De gutta her er saa utrolig flinke til baade aa synge og danse, vi er meget imponert. Her i Lugu Hu er livet som en musikal! <3 Og i gaar saa vi ogsaa den vakreste regnbuen noensinne, helt perfekt og fantastisk klar og med skimrende, nesten selvlysende farger. Hele buen var der, og det var ikke langt fra at vi rappet en kano og begynte aa ro paa azurvannet mot den ene enden for aa finne skatten.

Vi har forelsket oss helt i dette stedet, og det er trist aa skulle forlate det i morgen, men resten av verden kaller, og visumet maa fornyes meget snart. Lijiang, here we come tomorrow. Farvel, vakre land, farvel, vakre hoevding, farvel, vakre innsjoe. Dette stedet kommer til aa vaere i vaare hjerter for alltid.

Tigerhoppekloefta

Pinsessene, barske som de var, hadde altsaa bestemt seg for aa dra paa enda en fjelltur - denne gangen til verdens dypeste ravine, Tiger Leaping Gorge. Tidlig om morgenen var vi oppe og tok lokalbussen til den store buisstasjonen der vi akkurat rakk bussen til basebyen. Bussen var rimelig gammel, stoppet to gangen paa vei ut av bussterminalen, oppnaadde en toppfart paa linje med en trehjulssykkel og ble forbikjoert av en traktor med en omgjort paahengsmotor som drivkraft. Great start. Men vi kom oss da til starten, etter to timer med humping og vakre utsikter.

Da vi kom ut av bussen stod vi paa en asfaltert vei mens turistbussene turet forbi oss i toppfart. A little put off by dette begynte vi aa gaa, og kom heldigvis (og med flaks) opp paa en sti som begynte aa klatre langt over veien og gav oss en fantastisk utsikt over elven som snodde seg under oss - den legendariske Yangtze. Paa hver side var det rislapper og groennkledde fjell, og rundt en sving kom vi inn i selve ravinen som strekker seg 17 km innover i fjellene. Og for noen fjell som plutselig aapenbarte seg! Det var som om Pink Floyd hadde proevd aa bevise for menneskene at de aldri kunne maale seg - and succeeded formidably. Snoedekte topper oppimot 5000 meter, fjellsider som stupte flere tusen meter rett ned i elven, og vakker skog paa alle kanter. Vaeret var overskyet, men det var vi bare glade for, for vi skulle ganske langt oppover. Pinsessene skjoente ikke helt hvorfor de var saa innmari anpustne foer de hoerte fra noen andre at de var over 2500 meters hoeyde, den samme altituden de merket i Emei Shan mot slutten av turen der.

Stien vi gikk paa var smal og bratt, og jordsmonnet forandret farge rundt hver sving. Foerst roedt, saa askegraatt, saa brunt, saa svart, saa nesten hvitt. Utsikten var fantastisk. Vi kunne ikke alltid se elven, men fjellene var massive og breathtaking og det ble endel bilder. Vi stoppet etter noen timer og spiste frokost og fikset paa sekken til Camilla som synger paa siste vers (dagstursekken altsaa, ikke TidyPacken! :0). Gikk videre og fjellsiden paa vaar side var plutselig helt roedoransj, en fantastisk kontrast til den blaagroenne fjellsiden paa den andre siden av elven. Sanden under foettene vaare skiftet til beige og gul og tilbake til roed og pinsessene lurer veldig paa hva slags naturfenomen som kan ha skapt dette mangfoldet.

Gikk gjennom en furuskog som minnet veldig om de norske, det luktet til og med det samme, og mellom traerne saa vi de vakre snoedekte toppene. Det er faktisk ganske vanskelig aa puste paa slik hoeyde, i hvert fall naar man gaar oppover, saa vi var ganske enige om at aa ta cablecar-en opp til 5000 meters-toppen var ganske uaktuelt (spesielt etter aa ha hoert fra andre reisende at det foeltes som om lungene snurpet seg sammen og nesten punkterte av aa vaere der oppe. Vi holder oss under 3000, vi). Vi stoppet mange nok ganger og passet paa aa drikke nok vann denne gangen, selv om det aa stoppe ofte betydde aa maatte jage bort de meget innpaaslitne selgerne som gjerne ville at vi skulle kjoepe noe mer groent og roeykbart enn vann. Skeptiske.

Kom frem til Halfway Inn og hadde den mest fantastiske utsikten noensinne - et gigantisk fjell paa den andre siden av ravinen med snoedekt topp - og groenne aakre og rismarker under oss. Tilbrakte kvelden med aa prate med tre par litt eldre enn oss fra henholdsvis USA, Australia og England/Nederland. De ble utrolig sjokkerte over vaare opplevelser i India, og da samtalen etter et par oel gikk over til politikk foelte vi oss som levende reklameplakater for Norge og sosialdemokratiet. Men FN er faktisk enige med oss i at Norge er det beste landet i verden aa bo i, saa det er ikke bare oss^^

Dagen etter startet vi dagen med pannekaker og utsikt, foer vi labbet videre. Vi skulle ikke saa langt i dag, for vi ville ikke helt tilbake til Lijiand riktig enda, men heller bli en natt til i Gorgen og se paa stjernene. Ravinen smalnet til og det var stup nedenfor stien. Vi hadde blitt fortalt at over 20 folk doede bare i fjor av aa gaa her, mange paa grunn av daarlig vett og daarlig vaer - disse stiene er det ofte ras paa og da faller du 500 meter ned i elven, og det er ikke veldig vanskelig aa traakke feil og skli selv om det ikke er ras eller daarlig vaer. Spesielt naar man som oss gaar man sandaler. Ikke sjakktrekk. Vi var til gjengjeld veldig forsiktige, men aa gaa i fjellet med sandaler er en daarlig ide og funker bare hvis du gaar i trapper. Vi hadde flaks og vrikket ikke engang anklene.

Omtrent halvveis til vaar neste soveplass kom vi til en nydelig foss full av regnbuer. Den startet mye lenger oppe, og endte lang, langt der nede i den brusende elven. Vi maatte faktisk gaa oppi den - en ganske skummel opplevelse naar kanten av stupet er en halv meter fra der du hopper fra sten til glatte sten med sandaler. Denne dagen hadde solen tittet fram, og utsikten var formidabel. Knallblaa himmel med perfekte, smaa bomullsdottskyer pittoreskt over fjellene som skinte i sollyset som ble reflektert i snoeen paa toppene.

Vi delte utsikten med en brite vi moette, en meget bereist middelaldrende mann som gav oss mange gode reisetips. Han, som alle andre, spurte hva vi synes om India, og etter aa ha hoert vaare historier sa han smilende: "But don't you know what India stands for? I'll Never Do It Again!". Pinsessene velger aa ikke kommentere paa dette og heller smile veldig, veldig bredt.

Kom til slutt frem til Walnut Garden og et koselig lite guesthouse. Etter aa ha spist og sovet litt satte vi oss ut og kom i snakk med noen tyske gutter litt eldre enn oss. En utrolig interessant samtale som etterhvert ble en ganske opphetet politisk samtale som foerte til at en av de andre gjestene stakk hodet ut av vinduet sitt og ba oss dempe oss. "I'm a fan of the free marked", du liksom. Men veldig spennende aa hoere om deres syn paa andre verdenskrig - det er faktisk veldig mange unge tyskere som skammer seg over aa si at de er tyske. Og det var faktisk kjempediskusjoner i Tyskland foer EM i 2006 (correct me if I'm wrong, Petter) om man kunne male flagget i ansiktet eller om det kanskje var litt vel nasjonalistisk og aa dra den litt langt siden det flagget har saa mye blod paa seg. Det var vi ikke klare over.

Stjernehimmelen var i fantastisk vakker og klar, og maten god (vi stod over "happy pancakes" og "happy cake" og "happy tea". Skeptisk.). Neste morgen tok vi bussen tilbake til Lijiang og kom tilbake til resten av bagasjen vaar og en overentusiastisk vertshusinnehaver som virket veldig positivt overrasket over at vi hadde kommet tilbake og overlevd ravinen. Alltid skeptisk naar folk utbryter lykksalig "You came back!!!". Var det saa farlig? Sovnet naa i hvert fall godt under dynene vaare etter en herlig, herlig dusj. Dusj vil aldri bli det samme igjen etter den store pinsesseturen.

Naa drar vi videre til Lugu Hu, og saa nedover. Saa, til slutt, en liten advarsel: Pinsessene er egentlig ganske furte over at dere ikke gidder aa legge igjen kommentarer. Vi vet at vi I HVERT FALL har 10 faste lesere, og det er ikke saa vanskelig aa legge igjen et "det hoertes kult ut", "Jeg savner sol" eller "Bananer er skumle dyr" i kommentarfeltet. Det er for dere vi publiserer denne bloggen, saa hvis dere ikke skjerper dere kan det hende vi bare stopper, tenk! Saa det!

Communication breakdown og interessante vaarruller ...

En tidlig morgen dro vi fra Chengdu, satte oss paa bussen til byen Yibin og ventet. Vi kunne ikke dra direkte til vaar destinasjon Shunan, Bambushavet, for vi maatte foerst ordne med togbilletter til Kunming som vi skulle til etterpaa. Etter 4 og en halv time med ekstrem tresmak i raevva kom vi frem. Vi, smarte som vi var, hadde faatt damen paa motellet vaart til aa skrive ned fine lapper med "Please take me to the train ticket counter" og slikt, men det viste seg at det var fullstendig umulig, og noe togstasjon fant ikke vi. Etter aa ha surret rundt en stund bestemte vi oss for aa bare stikke til Shunan saa vi kunne ankomme til en respektabel tid.

Bussturen opp var fantastisk. Vi kjoerte forbi et vakkert lappeteppelandskap med rismarker og terasser, innimellom smaa klynger bambus. Paa aakrene jobbet kinamenn med kinahatter og fikk hjelp av vannboeflene sine til aa ploeye jorda. Og langs veiene gikk folk med straakurver paa ryggen eller paa pinner, fylt med ris, groennsaker, griser eller barn. Akkurat slik man tenker at Kina ser ut, og utrolig idyllisk!

Etter aa ha kjoert en stund kom vi i snakk med billettmannen, en gutt paa litt over vaar alder som kunne litt engelsk og var veldig fascinert av oss. Han hjalp oss aa faa kjoept inngangsbilletter til omraadet og finne hotell og var veldig soet og hyggelig, spesielt da han mannet seg opp til aa si at vi saa akkurat ut som "movie stars". Han skulle bare visst! Bollywood 09 sier vi! Rommet vi fikk laa vakkert til midt inne i bambusskogen, men det var ikke tid til aa se noe i og med at det var moerkt allerede, saa vi gikk heller ned til restauranten for aa faa oss litt middag. Da vi ikke helt forstod menyen ble vi geleidet inn paa kjoekkenet og fikk velge maten vaar selv, blant boetter med bambusskudd, ubestemmelig kjoett og underlige roetter. Maten ble ikke saa verst den, og paa restauranten moette vi paa noen utrolig morsomme kinesere (mulige konferansedeltakere kom vi frem til), som var veldig nyskjerrige paa oss og hvor vi kom fra. Ved hjelp av Phrasebooken (<3) klarte vi aa holde en noenlunde oppegaaende samtale med dem samtidig som vi hadde det ustyrtelig morsomt med hverandres uttale paa de respektive spraakene. Kjempegoey! Kinesere er saa soete! Men skal innroemme vi var litt bekymrede da de begynte aa naerme seg det heller tvilsomme kapittellet i boka med fraser som "easy, tiger", "harder!" og "I never want to see you again!". Pinsessene lurer paa hva Lonely Planet-forfatterene egentlig driver med mens de researcher boekene sine.

Dagen etter startet vi med litt utvannet risgroet (nei, Sichuanfrokost er ikke det helt store) og risboller, men fikk i oss litt nuddelsuppe i tillegg saa da gikk det greit. Saa stappet vi labbene i sandalene og gikk inn i skogen, og synet som moette oss var vakre, endeloese bambusstammer og ikke fullt saa vakre endeloese trapper. Var vi ikke ferdige med trapper? Pinsessene har kommet frem til at trapper er for Kina som baesj er for India. Overalt. Nuvel, vi begynte aa gaa, og snart gikk det faktisk nedover, en velkommen overraskelse, etterfulgt av den forferdelige innseelse av at vi skulle opp de samme trappene paa tilbaketuren. Vel, vi kom plutselig, etter aa ha gaatt i deilig, tett, mystisk bambusskog en stund, ut til et stup (nei, ikke utfor). Da innsaa vi at bussturen i gaar faktisk hadde tatt oss rimelig hoeyt opp, og foelte oss ikke saa lite skyldige for ikke aa ha klatret opp de tusenvis av trappetrinnene vi saa nedover fjellsiden. Vi valgte aa ignorere dem og heller nyte utsikten - mil etter mil med rismarker, lappetepper av groent og gult delt opp av smaa vann og elver. Vi gikk paa stien som var hugget inn i fjellet og saa paa steinutskjaeringene (kinesiske steinutskjaeringer eier runer lett ...) og alle de merkelige kinesiske turistene som skrek og moret seg. Og filmet oss. Er ikke bare i India vi er filmstjerner, nei, Pinsessene starrer naa ogsaa i "Chinas Funniest Homevideos" som de som snubler nedover trappene mens kineserne fniser. Tror vi.

Fant et tempel som var omtrent hugget inn i fjellsiden der vi endte opp (til alles store forundring og sjokk, kan vi tenke oss) aa kjoepe mer treasure. Fail. Senere kjoepte vi ogsaa litt andre gaver og slikt, for ikke aa snakke om bambusspisepinner dere alle kan faa lov til aa proeve aa spise av naar dere kommer paa besoek paa hyblene vaare. ^^ Ogsaa sovnet faktisk pinsessene. Saa utmattet av all handelen sluknet sosialistene og vaaknet ikke foer paa kvelden, da de bestemte seg for at det naa var tid for vaarruller. Vi pekte altsaa paa vaarruller i phrasebooken, og da vi ikke klarte aa spesifisere hva slags ble Camilla dratt med inn paa kjoekkenet for aa velge ingredienser. Trodde hun. Vi innsaa at vi kanskje hadde misforstatt noe da vi ble servert en tallerken kaal, en tallerken agurk og en tallerken kjoett. Epic Fail. Kina i et noetteskall. Pinsessene spiste litt nudler ogsaa fordi det var det eneste de kunne forklare hva var, og er dermed reisetype nummer 1 i foelge Lonely Planet: "You're eating chicken for dinner AGAIN because it's the only word you know". Nudler er om mulig enda mer fail enn kylling.

Dagen etter dro vi igjen og var vel egentlig veldig klar over at det aa faa tak i togbilletter paa saa kort varsel var heller umulig. Derfor bestemte vi oss for aa bite i det sure eplet og ta bussen - i fryktinngytende 19 timer. Heldigvis for oss gikk den fra samme stasjon, og det var bare et par timers ventetid som vi brukte paa ihuga bananspising og proevde aa gaa paa do nok for de neste 19 timene. Etterhvert viste det seg at bussen slett ikke gikk fra den stasjonen - vi ble lempet inn i en minibuss og kjoert i regnet til siden av en motorvei der vi hoppet over i bussen. Vaare verste frykter ble umiddelbart bekreftet - bussen var gammel, setene var dysfunksjonelle og alle passasjerene satt og kjederoeykte inne. Vinduene gikk ikke an aa aapne, det var ingen do ombord og mannen bak oss hadde den verste KOLS-hosten vi har hoert til dags dato (pinsessene undret: naar man har en slik hoste, hva gjoer man paa en buss? Burde man ikke ligge under dyna si? Og hvorfor FORTSETTER man aa roeyke???). For aa gjoere ting enda bedre stoppet motoren paa bussen to ganger det foerste kvarteret, og sjaafoeren loep ut, helte vann paa den og skrudde litt. Bussen humpet videre, ikke paa grunn av de daarlige veiene, men fordi hjulene sannsynligvis ikke var runde og bussen holdt paa aa falle fra hverandre. Vi gledet oss til nitten timer til.

Det ble ikke mye soving den natten, mye paa grunn av de utallige bomstasjonene vi maatte gjennom, alle flankert av 5 smaa humper som sjaafoeren ikke gadd aa bremse for, noe som foerte til at alle passasjerene hoppet 30 cm opp i vaeret hver gang. Bussen stoppet mange ganger - noen dopauser (det er noe eget for blyge nordmenn aa pisse paa rad med 10 andre mennesker uten skillevegger), men mest motorstopp. Vi fryktet at turen ville bli naermere et doegn enn 19 timer. Til vi plutselig stoppet halv seks om morgenen, ble kastet av bussen og ble fortalt at vi hadde ankommet Kunming.

Pinsessene var heller forumplet. Vi hadde bare kjoert i 11 timer, og var overbevist om at dette maatte vaere en annen Kunming, eller at noen hadde misforstatt noe. Men dess mer vi gikk rundt i villrede skjoente vi at vi faktisk hadde ankommet vaart maal. Vi satte oss inn i en taxi som kjoerte oss til dit vi skulle bo - universitetet Camilla mest sannsynlig skal studere paa om litt over et aar. Der fikk vi rom paa studenthotellet - svinedyrt men dog. Vi klarte ikke aa sove, saa gikk heller rundt i byen som viste seg aa vaere fantastisk koselig, med kaffebarer, andre barer og masse groentareale. Vi fant en bokhandel der vi fortapte oss og endte opp med aa kjoepe notatboeker nok til de neste studieaarene. Vi kommer definitivt til aa vaere de kuleste chicksa paa vaare respektive campus.

I dag har vi vaert paa Fulge- og blomstermarkedet, et vidunderlig sammensurium av fugler (de blaa sangfuglene saa saa triste ut inne i de smaa burene sine!), kaniner (som vi mistenker ble kjoept for andre formaal en kosedyr), fisk (i de kuleste akvariene med undersjoeiske elver og vakre koraller (akkurat som paa jordomseilingen!)), skilpadder som vi ikke turde ta paa, bonsaitraer som vi tok litt for mye paa, tebutikker (Camilla har bunkret opp for de neste aarene), lightersjapper, juggelbutikker og alt mellom himmel og jord. Needless to say storkoste vi oss og endte selvfoelgelig opp med mere treasure. Vi skammer oss litt, men smiler mye mer^^

Saa var det tid for en tur paa postkontoret der vi skulle sende hjem saker - og vi gruet oss. Vi hadde jo mye mindre enn tidligere ganger, men Kina er et dyrere land aa sende ting fra. LEttere enn sist, ja, hvem er det vi egentlig proever aa lure? Med henholdsvis 7.4 og 9.2 kgs pakker ble det nok litt denne gangen ogsaa, men heldigvis var det ikke like dyrt som fryktet. Vi overlever. Hyblene vaare, derimot, kommer ikke til aa ha plass til de 40 kg hver vi har sendt hjem. *sulks* Blir nok litt gaveutdeling naar vi kommer hjem, ja.

I morgen gaar turen videre til Lijiang der vi skal proeve aa faa ordnet visumforlengelse mens vi bruker tiden paa aa sykle rundt i rismarklandskap og se paa flere vannboefler og kinahatter. Vi gleder oss til aa se det "ekte Kina"! Forhaapentligvis klarer vi aa bestille vaarruller etterhvert, kanskje vi maa gaa litt mer inn for aa laere kineisks. Foreloepig kan Camilla telle til 6, pluss si "ti" og "20", mens Cathrine kan tegnet for "internettkafe". Sammen er vi dynamitt!