Posts
Arambol, arambol ... VI merker ogsaa den sloevende effekten Goa har paa mennesker - selv om vi ikke har store planer om aa loke her de neste 30 aarene. Men vi har da slappet veldig av de siste dagene, paa stranden (med sunblock og under parasoller) og paa chille palmehyttecafeer. Vi har ogsaa moett noen superkoselige hippie-folk, og tilbringer tiden med mat, oel og vannpipe (uten tilsatte tvilsomme substanser).
I gaar moette vi den ubreste mannen noensinne - en venn av hippievennen vaar. Han ser ut som om han kunne vaert broren til Jack Sparrow, helt pirat - og personligheten er ikek saa langt unna heller. Superkult! Etter og ha sittet og pratet en stund ble vi innvitert med paa en av Goas legendariske fullmaanefester, og takket selvfoelgelig ja (med mannlig foelge er vi trygge som kameler), hoppet inn i en taxi og kjoerte 40 minutter to the party place.
Goas fullmaanefester er meget interessante. Trance over gigantanlegg, mennesker som staar paa danseplassen og er i - guess what - transe og danser som gale, med eller uten paavirkning av tvilsomme midler som er meget lett tilgjengelig i "sitteomraadene" og "sigarettsjappene". Vi tok selvfoelgelig av og danset som galninger - saa lenge siden vi har danset! Det er en helt utrolig foelelse naar 300 mennsker staar og danser helt i sin egen verden, det er bare deg og musikken. Jeg tror alle trengte en dusj da de kom hjem derfra. Hele opplegget minnet egentlig om Tryvann - eller saann Tryvann burde ha vaert, for her tenkte ikke folk paa om de saa rare ut - alle bare hadde det dritgoey. Vi sovnet momentant da vi kom tilbake.
Og det foerste som moette oss etter frokosten da vi kom ut i gatene, var en dusj av farget vann og pulver i alle mulige farger - vi hadde glemt at det tydeligvis var Holi-festival i dag, og er veldig mangefarget. Yey! Vi kommer til aa vaere ekstremt fargerike naar vi kommer tilbake til hotellet, men er egentlig veldig fornoeyde -Holi er nemlig den eneste dagen i aaret der kasteskiller blir glemt og alle blir dynket i farge. Hurra for likestilling!
Chill out, peeps! Naa er det Pringles time!
Goodbye Kochi, hello Arambol!
Dagen etter dro vi igjen tilbake til Fort COchin og koste oss blant fiskegarn, strandfugler, vakre skjell (fikk hjelp av noen lokale menn til aa plukke - kyoot!) og store fisker. Kochi er virkelig en helt fantastisk by, her vil vi tilbake. Pinsessene hadde et maal for dagen, nemlig aa faa tak i et av de mange kommunistflaggene som vaiet saa stolt i vinden. Desverre var det ingen butikker som solgte disse, men vi fikk da veianvisninger til kommunistpartiets hovedkontor, og dit dro vi selvfoelgelig (med god hjelp av en veldig hyggelig tuk-tuksjaafoer som ble overlykkelig over aa ha faatt noen norske Comrades og insisterte paa aa kjoere oss rundt gratis). Vi ble moett av sjefen og maatte, som de "norwegian comrades" vi var, moete alle som jobbet der. Vi fikk flagg og ble deretter tatt med til partipressa der vi fikk hilse paa alle som laget avisen - fra maskinpusserne til redaktoeren og sjefen (som nettopp hadde blitt valgt inn i parlamentet. kult!) Vi fikk e hvordan alt ble drevet og laerte kjempemasse om produksjonen. Ogsaa fikk vi selvfoelgelig med oss baade aviser og plakater - det blri kult aa ha paa hybelen!
Og saa skulle vi dra videre. Siden begge pinsessene fremdeles er litt smaasyke, gruet vi oss veldig. Vi maatte holde oss vaakne til 10, dro til togstasjonen og satte oss paa venterommet. Utrolgi nok var det bare damer her (wow, et upper class ladies venterom med bare damer? Incredible!) og ingen rotter heller. Og toget vaart var - tro det eller ei - helt presist! On time!!! Vi kom ombord og sovnet ganske momentant, ble vekket av en veldig vaaken chai-wallah som omtrent SKREK "goooooood morning!" (alle som har sett "Good Morning, Vietnam" will know how loud ...). Og toget vaart kom frem da det skulle, vi tuk-tuket til busstasjonen og rakk akkurat bussen som vi stappet oss selv og sekkene inn paa. Sekkene vaare tar mye plass, saann vhis dere ikke visste det. HEldigvis hadde vi noen blide lokale damer ved siden av oss der vi satt bakerst i bussen, som var veldig fascinert over vaar hvite hud (delvis rosa - yes we know), saa vi ble kloepet i kinnet og kysset og snakket til paa hindi og hadde det i grunen veldig koselig. Gikk av bussen i Panjim og neste buss gikk akkurat da, og etter et kvarter paa den hoppet vi over i enda en buss som tok oss helt til Arambol. Vi er maalloese og har kommet til den konklusjonen at India proever aa gjoere opp for Mughal Sarai-opplevelsen vaar.
Vi ankom Arambol og kom oss til hotellet vaart der vi bor for 45 kroner natten. Det er 3 minutter aa gaa til stranden, og dit loep vi med en gang vi hadde faatt paa oss bikini (etter aa ha spurt our land lady om det var greit aa gaa i bikini paa stranden - man vet aldri i India), og hoppet ut i de deilige, varme, groennblaa vannet. Det var svaere boelger og kjempegoey! Etterpaa satte vi oss i en beachshack og tok oss en kald halvliter til 5 kroner og spiste litt scampi - namnam!
Etter aa ha roet oss ned og faatt slappet av gikk vi litt rundt i byen. Arambol er en liten by - og en av de faa som i foelge guideboka ikke enda er oedelagt av turisme i Goa. Vel. Byen er vel den vi har vaert i med flest turister, og slevfoelelig et tilsvarende antall selgere (soete jenter som setter seg ned ved siden av deg og forteller livshistorien sin og at de graater hver kveld fordi de ike har hvit hud og at de jobber her for aa faa raad til aa gaa paa skole og "buy thsi madam, good price". Veldig ubehagelig. Kan ikke alle selgere bare vaere plagsomme, da er de saa mye lettere aa avvise...). Men stranden er ikke saa verst, og i gaar tilbrakte vi hele dagen for det meste under parasoll og i vannet. Allikevel har vi begge klart aa bli helt ufattelig solbrente (Camilla er nesten roedere enn haaret hennes var foer og Cathrine har bobler paa hudet), og maa dermed holde oss i skyggen i dag og videre. Og vi som var saa flinke med solkremen og greier! Huff.
Ellers saa er det ganske interessant aa vaere paa stranden, spesielt i helgene naar det ogsaa komemr indere hit. Det er faa ting som faar en til aa foele seg like ukomfortabel som naar det kommer en skokk indiske gutter og gaar meget sakte forbi mens de stirrer som om de aldri har sett en mage foer (noe de jo muligens ikke har - but for gods sake, have som respect!). Den eneste tingen som kan faa en til aa foele seg mer ukomfortabel enn det maa vel vaere naar det kommer en inder gaaende oppover langs solsengene i speedo og VELDIG aapenlyst gjoer unevnelige ting mens han ser paa alla damene i bikini. Yes da. Utrolig surrealistisk, maa jo bare le. Og dekke seg til fort som faen.
Ellers er Goa et ... interessant sted. Vi er muligens de eneste her som ikke roeyker hasj, alle andre sitter og er konstant hoeye som hus. Alkohol er det heller ikke lite av, for aa si det saann. Da Cathrine klaget over at hun hadde vondt i halsen var raadet fra hippien ved siden av "have some beer", og da hun sa at det nok bare ble verre av det og at hun holdt seg til honningteen, var svaret "have some honey beer". That's the Goan spirit! Mange av de som er her har vaert her i tiaar. Litt skummelt. Vi har lovet oss selv aa aldri ende opp slik. Man har da planer med livet!
Men akkurat naa koser vi oss bare, har en liten ferie i ferien og slapper av, nyter stranden og snart er det Camillas bursdag og da skla vi ta oss en drink paa stranden, selv om det koster haarreisende 30 kroner og dreper budsjettet vaart. Oh well, you only live once.
Vel, da er det byebye fra stranden, vi tror vi stikker og tar en kokosnoett i en palmehytte-bar, eller muligens en kald oel. Oh yeah! Kos dere i kulden, da, dere^^
Og saa skulle vi dra videre. Siden begge pinsessene fremdeles er litt smaasyke, gruet vi oss veldig. Vi maatte holde oss vaakne til 10, dro til togstasjonen og satte oss paa venterommet. Utrolgi nok var det bare damer her (wow, et upper class ladies venterom med bare damer? Incredible!) og ingen rotter heller. Og toget vaart var - tro det eller ei - helt presist! On time!!! Vi kom ombord og sovnet ganske momentant, ble vekket av en veldig vaaken chai-wallah som omtrent SKREK "goooooood morning!" (alle som har sett "Good Morning, Vietnam" will know how loud ...). Og toget vaart kom frem da det skulle, vi tuk-tuket til busstasjonen og rakk akkurat bussen som vi stappet oss selv og sekkene inn paa. Sekkene vaare tar mye plass, saann vhis dere ikke visste det. HEldigvis hadde vi noen blide lokale damer ved siden av oss der vi satt bakerst i bussen, som var veldig fascinert over vaar hvite hud (delvis rosa - yes we know), saa vi ble kloepet i kinnet og kysset og snakket til paa hindi og hadde det i grunen veldig koselig. Gikk av bussen i Panjim og neste buss gikk akkurat da, og etter et kvarter paa den hoppet vi over i enda en buss som tok oss helt til Arambol. Vi er maalloese og har kommet til den konklusjonen at India proever aa gjoere opp for Mughal Sarai-opplevelsen vaar.
Vi ankom Arambol og kom oss til hotellet vaart der vi bor for 45 kroner natten. Det er 3 minutter aa gaa til stranden, og dit loep vi med en gang vi hadde faatt paa oss bikini (etter aa ha spurt our land lady om det var greit aa gaa i bikini paa stranden - man vet aldri i India), og hoppet ut i de deilige, varme, groennblaa vannet. Det var svaere boelger og kjempegoey! Etterpaa satte vi oss i en beachshack og tok oss en kald halvliter til 5 kroner og spiste litt scampi - namnam!
Etter aa ha roet oss ned og faatt slappet av gikk vi litt rundt i byen. Arambol er en liten by - og en av de faa som i foelge guideboka ikke enda er oedelagt av turisme i Goa. Vel. Byen er vel den vi har vaert i med flest turister, og slevfoelelig et tilsvarende antall selgere (soete jenter som setter seg ned ved siden av deg og forteller livshistorien sin og at de graater hver kveld fordi de ike har hvit hud og at de jobber her for aa faa raad til aa gaa paa skole og "buy thsi madam, good price". Veldig ubehagelig. Kan ikke alle selgere bare vaere plagsomme, da er de saa mye lettere aa avvise...). Men stranden er ikke saa verst, og i gaar tilbrakte vi hele dagen for det meste under parasoll og i vannet. Allikevel har vi begge klart aa bli helt ufattelig solbrente (Camilla er nesten roedere enn haaret hennes var foer og Cathrine har bobler paa hudet), og maa dermed holde oss i skyggen i dag og videre. Og vi som var saa flinke med solkremen og greier! Huff.
Ellers saa er det ganske interessant aa vaere paa stranden, spesielt i helgene naar det ogsaa komemr indere hit. Det er faa ting som faar en til aa foele seg like ukomfortabel som naar det kommer en skokk indiske gutter og gaar meget sakte forbi mens de stirrer som om de aldri har sett en mage foer (noe de jo muligens ikke har - but for gods sake, have som respect!). Den eneste tingen som kan faa en til aa foele seg mer ukomfortabel enn det maa vel vaere naar det kommer en inder gaaende oppover langs solsengene i speedo og VELDIG aapenlyst gjoer unevnelige ting mens han ser paa alla damene i bikini. Yes da. Utrolig surrealistisk, maa jo bare le. Og dekke seg til fort som faen.
Ellers er Goa et ... interessant sted. Vi er muligens de eneste her som ikke roeyker hasj, alle andre sitter og er konstant hoeye som hus. Alkohol er det heller ikke lite av, for aa si det saann. Da Cathrine klaget over at hun hadde vondt i halsen var raadet fra hippien ved siden av "have some beer", og da hun sa at det nok bare ble verre av det og at hun holdt seg til honningteen, var svaret "have some honey beer". That's the Goan spirit! Mange av de som er her har vaert her i tiaar. Litt skummelt. Vi har lovet oss selv aa aldri ende opp slik. Man har da planer med livet!
Men akkurat naa koser vi oss bare, har en liten ferie i ferien og slapper av, nyter stranden og snart er det Camillas bursdag og da skla vi ta oss en drink paa stranden, selv om det koster haarreisende 30 kroner og dreper budsjettet vaart. Oh well, you only live once.
Vel, da er det byebye fra stranden, vi tror vi stikker og tar en kokosnoett i en palmehytte-bar, eller muligens en kald oel. Oh yeah! Kos dere i kulden, da, dere^^
Munnar - himmelriket paa jord
Og saa dro pinsessene inn i te-land, landet der britene fikk sin foerste te fra og som fremdeles lager teen som dere drikker der hjemme naar dere drikker Earl Greyen deres. Foerst var vi innom et elefantreservat med de skjoenneste smaa elefantbabyene. Vi fikk vaere med aa bade dem og skrubbe dem, en helt utrolig opplevelse. Elefanten vaar begynte aa leke med oss med snabelen sin (som er hel ufattelig sterk) og vi hadde det kjempemorsomt! Og man sier jo heller ikke nei takk til aa se elefanbading i soloppgang - det er noe alle burde se en eller annen gang i loepet av livet.
Vi dro videre, innover i fjellene, mot byen Munnan. Landskapet rundt oss ble brattere og groennere, og veien tok haarnaalssvinger som ville faatt de norkse veiene til aa roedme over sine "haarnaalssvinger". Sinnsykt. Og etterhvert kjoerte vi inn mot te-plantasjene, som rett og slett var aasside etter aasside dekket av te-busker som laa som et lag over jorda og fikk hele omraadet til aa se ut som en stor, groenn blomkaal. Synet tok pusten fra oss, noe saa utrolig vakkert. Ord kan umulig beskrive skjoennheten i Munnarfjellene. Saa groenne, vi har ikke saa groenne groennfarger i Norge, saa ville, saa bratte og saa trolske. Og med roede kommunistflagg vaiende i vinden, kan det vel strengt tatt ikke bli bedre. Vi kjoerte oppover fjellene, saa ned og utover fantastiske daler mens fjellene gradvis forsvant bak taaken i horisonten. Magisk.
Motellet vi ankom og skulle tilbringe natten paa laa i en aasside med den flotteste utsikten dere noen sinne kan tenke dere - taakefjell paa taakefjell, groent, frodig og fantastisk vakkert. Vi spiste lunsj med denne utsikten foer vi dro til det store te-museet. Her laerte vi utrolig mye! For eksempel at te-plantasjene her er co-op, eid av arbeiderene, med gratis lege og skole og barnehager for alle som jobber her. Vi laerte ogsaa at groenn, svart og hvit te kommer fra samme plante, det er bare etterbehandlingen post-plukk som er forskjellig. Man laerer saa lenge man lever.
Vi dro til et utkikkspunkt for aa se solnedgangen, og etter den hadde lagt seg og taaken og moerket begynte aa senke seg over te-planter og fjellaper, dro vi tilbake til motellet og spiste middag. Vi og vaar Kanadiske reisekamerat Andrew (26) (som til tross for sitt korte liv har klart aa jobbe mot korrpupsjon i Afrika, vaert med aa proeve aa loese Palestinakonflikten og naa er en av g8-raadgiverne. Coool/totally not cool, depending on the eyes.)fikk bestilt kald oel fra landsbyen og fant ut at den beste maaten aa tilbringe natten paa var aa diskutere politikk, religion, meningen med livet og verden i dag. Og se paa kjempeedderkoppene og kakkerlakkene og flaggermusene som suste rundt. Kuult.
Neste morgen stod vi (i hvert fall Camilla) tidlig opp, og fikk med seg den mest magiske opplevelsen noensinne - soloppgang i taakefjelllene. Fjellene var rosa, det var helt stille, men stillheten ble med ett brutt av den vakreste tempelsang noensinne fra tempelet nede i dalen, krystallklart gjengitt av fjellene rundt. Ord strekker ikke til.
Etter frokost dro vi innover i fjellene og saa dammene som gir omraadet rundt elektrisitet, og tok en rotur paa en av disse (vi slo Andrew i roing, til tross for at han hadde rodd lag-roing foer. Go vikingblod!). Etterpaa dro vi til enda et elefantreservat der vi fikk ri paa en elefant, uten aa sitte i kurv, bare paa en plast pute med et lite haantak aa holde seg fast i. Det er en helt ubeskrivelig foelelse aa kunne kjenne hver eneste lille muskelbevegelse for hvert skritt elefanten tok, og vi kjoepte selvfoelgelig litt ananas og stas som elefanten fikk ved endt tur. Nyydelige dyr!
Dro til en krydderhage etterpaa og fikk forklart alt om alle plantene rundt i omraadet. Utrolig laererikt (hvitt pepper og svart pepper er det samme, bare etterbahndlingen er forskjellig) og spennende. Guiden vaar fanget en gigantisk siriss-liknende ting som lagde en helt sinnsykt hoey lyd som fikk hele skogen til aa hoeres ut som et jernverk. Kult! Saa ville orkideer, bananer (som om vi ikke har settdet OVERALT her nede fra foer, but still), var med aa befrukte vaniljeplanten, fikk smake fersk kanel og kardemomme (det smakte bolledeig!)og lukte paa kakaopulver. Mmm, sjokolaaaaade!
Saa var det langst farlige veier, i solskinn og regn (ja faktisk, en liten skur, nr to siden ankomst i India), med englevakt (to veldig nestenulykker, men forstaaelig - sjaafoeren vaar, som bare er turistsjaafoer halve aaret og bussjaafoer den andre halvdelen fortalte at bussjaafoerer har 13-timers arbeidsdager. Trygt.) og forbi skogbranner (det var altsaa ikke bare oppspinn - vi kjoerte rett forbi flammehavet). Etter to dager i solskinn og fjellluft var det to knaesj rosa og lykkelige pinsesser som sovner momentant i de myke sengene sine da de kom tilbake til Kochi.
Hvis dere noensinne skal til India - ikke gaa glipp av Munnar. Virkelig.
Naa har de to pinsessene to dager igjen i Kochi som skal brukes paa aa loke rundt i gamlebyen og spise fisk, og aa lokalisere et sted som selger vannpipetobakk som tydeligvis er veldig mangelvare her. Great. Saa er det videre til Arambol og strand go tette chillninge - og 20-aarsfeiring! Weeee!
Vi dro videre, innover i fjellene, mot byen Munnan. Landskapet rundt oss ble brattere og groennere, og veien tok haarnaalssvinger som ville faatt de norkse veiene til aa roedme over sine "haarnaalssvinger". Sinnsykt. Og etterhvert kjoerte vi inn mot te-plantasjene, som rett og slett var aasside etter aasside dekket av te-busker som laa som et lag over jorda og fikk hele omraadet til aa se ut som en stor, groenn blomkaal. Synet tok pusten fra oss, noe saa utrolig vakkert. Ord kan umulig beskrive skjoennheten i Munnarfjellene. Saa groenne, vi har ikke saa groenne groennfarger i Norge, saa ville, saa bratte og saa trolske. Og med roede kommunistflagg vaiende i vinden, kan det vel strengt tatt ikke bli bedre. Vi kjoerte oppover fjellene, saa ned og utover fantastiske daler mens fjellene gradvis forsvant bak taaken i horisonten. Magisk.
Motellet vi ankom og skulle tilbringe natten paa laa i en aasside med den flotteste utsikten dere noen sinne kan tenke dere - taakefjell paa taakefjell, groent, frodig og fantastisk vakkert. Vi spiste lunsj med denne utsikten foer vi dro til det store te-museet. Her laerte vi utrolig mye! For eksempel at te-plantasjene her er co-op, eid av arbeiderene, med gratis lege og skole og barnehager for alle som jobber her. Vi laerte ogsaa at groenn, svart og hvit te kommer fra samme plante, det er bare etterbehandlingen post-plukk som er forskjellig. Man laerer saa lenge man lever.
Vi dro til et utkikkspunkt for aa se solnedgangen, og etter den hadde lagt seg og taaken og moerket begynte aa senke seg over te-planter og fjellaper, dro vi tilbake til motellet og spiste middag. Vi og vaar Kanadiske reisekamerat Andrew (26) (som til tross for sitt korte liv har klart aa jobbe mot korrpupsjon i Afrika, vaert med aa proeve aa loese Palestinakonflikten og naa er en av g8-raadgiverne. Coool/totally not cool, depending on the eyes.)fikk bestilt kald oel fra landsbyen og fant ut at den beste maaten aa tilbringe natten paa var aa diskutere politikk, religion, meningen med livet og verden i dag. Og se paa kjempeedderkoppene og kakkerlakkene og flaggermusene som suste rundt. Kuult.
Neste morgen stod vi (i hvert fall Camilla) tidlig opp, og fikk med seg den mest magiske opplevelsen noensinne - soloppgang i taakefjelllene. Fjellene var rosa, det var helt stille, men stillheten ble med ett brutt av den vakreste tempelsang noensinne fra tempelet nede i dalen, krystallklart gjengitt av fjellene rundt. Ord strekker ikke til.
Etter frokost dro vi innover i fjellene og saa dammene som gir omraadet rundt elektrisitet, og tok en rotur paa en av disse (vi slo Andrew i roing, til tross for at han hadde rodd lag-roing foer. Go vikingblod!). Etterpaa dro vi til enda et elefantreservat der vi fikk ri paa en elefant, uten aa sitte i kurv, bare paa en plast pute med et lite haantak aa holde seg fast i. Det er en helt ubeskrivelig foelelse aa kunne kjenne hver eneste lille muskelbevegelse for hvert skritt elefanten tok, og vi kjoepte selvfoelgelig litt ananas og stas som elefanten fikk ved endt tur. Nyydelige dyr!
Dro til en krydderhage etterpaa og fikk forklart alt om alle plantene rundt i omraadet. Utrolig laererikt (hvitt pepper og svart pepper er det samme, bare etterbahndlingen er forskjellig) og spennende. Guiden vaar fanget en gigantisk siriss-liknende ting som lagde en helt sinnsykt hoey lyd som fikk hele skogen til aa hoeres ut som et jernverk. Kult! Saa ville orkideer, bananer (som om vi ikke har settdet OVERALT her nede fra foer, but still), var med aa befrukte vaniljeplanten, fikk smake fersk kanel og kardemomme (det smakte bolledeig!)og lukte paa kakaopulver. Mmm, sjokolaaaaade!
Saa var det langst farlige veier, i solskinn og regn (ja faktisk, en liten skur, nr to siden ankomst i India), med englevakt (to veldig nestenulykker, men forstaaelig - sjaafoeren vaar, som bare er turistsjaafoer halve aaret og bussjaafoer den andre halvdelen fortalte at bussjaafoerer har 13-timers arbeidsdager. Trygt.) og forbi skogbranner (det var altsaa ikke bare oppspinn - vi kjoerte rett forbi flammehavet). Etter to dager i solskinn og fjellluft var det to knaesj rosa og lykkelige pinsesser som sovner momentant i de myke sengene sine da de kom tilbake til Kochi.
Hvis dere noensinne skal til India - ikke gaa glipp av Munnar. Virkelig.
Naa har de to pinsessene to dager igjen i Kochi som skal brukes paa aa loke rundt i gamlebyen og spise fisk, og aa lokalisere et sted som selger vannpipetobakk som tydeligvis er veldig mangelvare her. Great. Saa er det videre til Arambol og strand go tette chillninge - og 20-aarsfeiring! Weeee!
Kochi<3<3<3
Pinsessene lurer paa om de doede i den tuktukturen, for Kochi er saa naere himemlriket man kommer. Aldri har et sted vaert saa naere paradis. Vi dro til Fort Cochin, en oey i naerheten, med lokalbaaten (betalte hele 45 oere for billetten - gawd. SL har noe aa laere). Det foerste som moeter oss naar vi kommer i land er et kommunistflagg som vaier i vinden, og vi blir overlykkelige. Kerala er faktisk en kommunistisk stat i India, og ikke mindre enn den foerste kommunistiske staten i verden. Som foelge har de det beste helse og skolesystemet i India, og den laveste analfabetismen. Yey! Vi gikk videre innover, stoppet og spiste en himmelsk kaffe-is og den beste lime-juicen vi noensinne har smakt - kun lime, ikke noe tilsatt vann og sukker. Himmelsk.
Videre gikk vi bortover hovedgaten der det stod boder med smykker (ja. fail.) og klaer og utskaarede tresaker: men ingen maste. Vi ble helt maalloese da mannen som proevde aa selge oss noe gikk da vi sa nei takk - han oensket oss til og med en god dag videre! Vi kjoepte en kokosnoett hver (til haarreisende 2 kroner per noett! Gawd), og Camilla har muligens aldri vaert saa lykkelig i hele sitt liv (det er akkurat som paa jordomseilingen! Cathrine sier naa at hun ikke irriterer seg over dette mer, men bare er glad for at Camila er lykeklig. Bwahaha. Vi faar se hvor lenge det varer:P). For alle innviede var kokosnoetten perfekt, kjoettet var geleaktig og akkurat som Camilla foretrekker det. Heaven!
Kochi er kjent for sine kinesiske fiskegarn som henger ned fra kaia og ser helt praktfulle ut. Og der det er fiskegarn er det fisk - som man kunne kjoepe og faa grillet for en slikk og ingenting. Vi gikk heller for nyfisket akkar (ti-armet blekksprut), som vi fikk grillet i en nearby beach-shack. Namnam. Lukten av nyfisket fisk og saltvann og sand og varme og kokosnoetter gjorde oss yre av lykke og vi hoppet bortover veien og var lykkeige. Hurrah! OG folk er bare snille her - hilser og smiler og er ikke ekle. Woow.
Pinsessene har faktisk faatt litt farge ogsaa! Utrolig nok. Cathrine leder foreloepig, men vi faar naa se hvem som vinner det endelige slaget i Arambol. OGsaa har vi selvfoelgelig proevd aa halshugge budsjettet med litt mer soelvinnkjoep. Ja, vi vet. We're on good way to become pirates. Already completely obsessed with treasure. Yarr! Men rubinringer er vel ikke mulig aa motstaa for noen? Riiiight?
Pinsessene har det helt utrolig fantastisk for oeyeblikket. Dette er det flotteste stedet vi har vaert paa hittil, by far, og det er saa deilig og avslappet og fantastisk fint og kommunistisk og palmete her! I morgen skal vi paa tur - desverre ikke paa safari paa grunn av skogbrannfare, men til noen teplantasjer og til ville elefanter - yey! Det gleder vi oss masse til. Vi haaper alle har det bra der hjemme, og synes dere kan bli flinkere til aa kommentere, for det er saa morsomt aa lese.
P.S. Vi har faatt svar fra vaar helt, Petter, angaaende det godeste Oxyrich. Here goes:
"Det de mener med mer oksygen er ikke at det er mer oksygenatomer (som oksygenatomene i H20) men at det er mer av oksygengass (O2), det er dette vi i dagligtalen omtaler som oksygen. Man kunne sett for deg at det kunne vært mer oksygenatomer i vannet ved å tilsette f.eks hydrogenperoksid (H2O2) men dette hade vært litt dumt da det er veldig giftig.
Det vil faktisk løse seg opp noe oksygen fra lufta i vann, sjekket SI chemical data nå og ved 20C og 1atm trykk løser det seg 0,0694 g/l O2 i rent vann. Nå er partialtrykt av O2 i vanlig luft bare 0,21 atm, så det vil da vanligvis løse seg 0,014574 g/l O2 i vann. Henrys lov sier at løseligheten øker proposjonalt med trykket, men hvis du skulle trykket vannet sammmen til 3atm (for å oppnå 3 ganger mer O2) ville nok flasken sprukket, og iallefall ville vannspruten stått opp av flasken første gang man åpnet den. Løseligheten påvirkes også av temperatur, det er ca. 300% mer O2 løst i vann ved 20C enn ved 60C, men dette kan jo ikke forklare hvordan de påstår at det er 300% mer oksygen enn i vanlig vann (Da vanlig vann ikke er varmere). Den eneste muligheten for å tilsette mer O2 i vanlig vann (Vann ved 20C og 1atm) er å ha høyer partialtrykk på O2 som tilsettes, men med en gang man åpner flasken i vanlig luft ville likevekten innstilt seg etter partialtrykket til O2 i luft (0,21 atm) og den overflødige oksygengassen vil forsvinne ut av flasken.
For å oppsumere er det mulig å ha mer oksygengass i vann enn vanlig mengde, men når man åpner flasken vil alt dette forsvinne ut, og man drikker derfor ikke mer oksygenholdig vann."
Ta det, Oxyrich. Slaatt av en norsk 19-aaring. Pinsessene boycotter dem herved.
Videre gikk vi bortover hovedgaten der det stod boder med smykker (ja. fail.) og klaer og utskaarede tresaker: men ingen maste. Vi ble helt maalloese da mannen som proevde aa selge oss noe gikk da vi sa nei takk - han oensket oss til og med en god dag videre! Vi kjoepte en kokosnoett hver (til haarreisende 2 kroner per noett! Gawd), og Camilla har muligens aldri vaert saa lykkelig i hele sitt liv (det er akkurat som paa jordomseilingen! Cathrine sier naa at hun ikke irriterer seg over dette mer, men bare er glad for at Camila er lykeklig. Bwahaha. Vi faar se hvor lenge det varer:P). For alle innviede var kokosnoetten perfekt, kjoettet var geleaktig og akkurat som Camilla foretrekker det. Heaven!
Kochi er kjent for sine kinesiske fiskegarn som henger ned fra kaia og ser helt praktfulle ut. Og der det er fiskegarn er det fisk - som man kunne kjoepe og faa grillet for en slikk og ingenting. Vi gikk heller for nyfisket akkar (ti-armet blekksprut), som vi fikk grillet i en nearby beach-shack. Namnam. Lukten av nyfisket fisk og saltvann og sand og varme og kokosnoetter gjorde oss yre av lykke og vi hoppet bortover veien og var lykkeige. Hurrah! OG folk er bare snille her - hilser og smiler og er ikke ekle. Woow.
Pinsessene har faktisk faatt litt farge ogsaa! Utrolig nok. Cathrine leder foreloepig, men vi faar naa se hvem som vinner det endelige slaget i Arambol. OGsaa har vi selvfoelgelig proevd aa halshugge budsjettet med litt mer soelvinnkjoep. Ja, vi vet. We're on good way to become pirates. Already completely obsessed with treasure. Yarr! Men rubinringer er vel ikke mulig aa motstaa for noen? Riiiight?
Pinsessene har det helt utrolig fantastisk for oeyeblikket. Dette er det flotteste stedet vi har vaert paa hittil, by far, og det er saa deilig og avslappet og fantastisk fint og kommunistisk og palmete her! I morgen skal vi paa tur - desverre ikke paa safari paa grunn av skogbrannfare, men til noen teplantasjer og til ville elefanter - yey! Det gleder vi oss masse til. Vi haaper alle har det bra der hjemme, og synes dere kan bli flinkere til aa kommentere, for det er saa morsomt aa lese.
P.S. Vi har faatt svar fra vaar helt, Petter, angaaende det godeste Oxyrich. Here goes:
"Det de mener med mer oksygen er ikke at det er mer oksygenatomer (som oksygenatomene i H20) men at det er mer av oksygengass (O2), det er dette vi i dagligtalen omtaler som oksygen. Man kunne sett for deg at det kunne vært mer oksygenatomer i vannet ved å tilsette f.eks hydrogenperoksid (H2O2) men dette hade vært litt dumt da det er veldig giftig.
Det vil faktisk løse seg opp noe oksygen fra lufta i vann, sjekket SI chemical data nå og ved 20C og 1atm trykk løser det seg 0,0694 g/l O2 i rent vann. Nå er partialtrykt av O2 i vanlig luft bare 0,21 atm, så det vil da vanligvis løse seg 0,014574 g/l O2 i vann. Henrys lov sier at løseligheten øker proposjonalt med trykket, men hvis du skulle trykket vannet sammmen til 3atm (for å oppnå 3 ganger mer O2) ville nok flasken sprukket, og iallefall ville vannspruten stått opp av flasken første gang man åpnet den. Løseligheten påvirkes også av temperatur, det er ca. 300% mer O2 løst i vann ved 20C enn ved 60C, men dette kan jo ikke forklare hvordan de påstår at det er 300% mer oksygen enn i vanlig vann (Da vanlig vann ikke er varmere). Den eneste muligheten for å tilsette mer O2 i vanlig vann (Vann ved 20C og 1atm) er å ha høyer partialtrykk på O2 som tilsettes, men med en gang man åpner flasken i vanlig luft ville likevekten innstilt seg etter partialtrykket til O2 i luft (0,21 atm) og den overflødige oksygengassen vil forsvinne ut av flasken.
For å oppsumere er det mulig å ha mer oksygengass i vann enn vanlig mengde, men når man åpner flasken vil alt dette forsvinne ut, og man drikker derfor ikke mer oksygenholdig vann."
Ta det, Oxyrich. Slaatt av en norsk 19-aaring. Pinsessene boycotter dem herved.
Kochi and the backwaters of Kerala
Kochi var byen vi droemte om - vi dro til og med og spiste ute etter moerkets frembrudd (naa skal det sies at restauranten var 10 meter fra hotellet, but still ... yey!) og det var chill. Folk her hilser uten aa vaere sleske! Fantastisk!
Vi bestemte oss paa aa bruke dagen i dag paa aa traale Keralas "backwaters" og bestilte dermed tur med baat og ble hentet tidlig i dag morges. Vi ble plassert i en husbaat og toeffet oppover elver og innsjoer, omringet av de mest idylliske palmetraer (Cathrine har naa kommet til det punktet at hun ER irritert over Camillas konstante utbrudd av "dette er akkurat som paa jordomseilingen!", men bedyrer at det ikke er Camillas feil, bare at det er for mange kokospalmer her som alltid hoester kommentaren) og strender og landsbyer med palmehytter og soete barn som hviner og vinker naar vi kjoerte forbi. Saa hoppet vi over i en kano og ble padlet inn i elveleiene og inn i jungelen. Noe saa vakkert (akkurat som paa jordomseilingen!)! VAkre traer, sommerfugler i alle regnbuens farger, paradisfugler (google det og se bilder og bli misunnelige), ananasplanter og en stillhet man bare kan hoere inne i jugnelen - kun avbrutt av fuglesang og lyden av padleaarene. Wow. Definitivt noe av det vakreste pinsessene har sett i sine liv. Cathrine vurderer aa flytte inn i jungelen og kjoepe hest. Hun har gaatt med paa aa gjoere ferdig utdannelsen foerst.
Camilla har funnet ut at det er en konspirasjon mot henne av en viss plante som ALLTID stikker henne naar man kjoerer forbi den, og ingen andre enn henne. Foerste gangen hun saa den kjente hun den igjen fra jordomseilingen og husket traumatiske oyeblikk og stikk. Den har ikke gitt seg enda, for aa si det saann. Au. Ellers fikk Cathrine en kvist i hodet (mye a la "tre noetter til askepott" ) og har nektet aa gi slipp paa den. Den er foreloepig ute av syne, men Camilla er sikker paa at Cathrine har gjemt den et lurt sted. Skeptisk.
Ellers har vi ogsaa utviklet teorien om coca-cola-konspirasjonen som er veldig ekte og veldig reell. Det har seg nemlig slik at hver gang vi bestiller cola til maten eller i butikken og vil ha mer enn en hver, saa er det tomt. HVER gang. Og vi drikker cola hver middag. Tilfeldig? Neppe. Pinsessene skial utforske videre og kommert tilbake med oppdateringer. In other news kan vi informere om at vi enda ikke har kranglet - ikke en eneste miniatyrkrangel en gang! Vi er mektig imponerte og fornoeyde. Go Pinsessene!
Vi har bestemt oss for nok en gang aa proeve aa myrde budsjettet. Om en dag eller to drar vi nok en gang inn i jungelen, denne gangen paa Wildlife Safari for aa se ville elefanter og tigre og alskens kule saker. Nei, vi har ikke tenkt aa proeve aa ri paa de ville elefantene (eller tigrene for den sagts skyld) og vi skal lukke vinduene om natten saa tigrene (og malariamyggene) ikke kommer inn. Til gjengled skal vi paa nattsafari ogsaa. Bwahaha! Men tviler vel egentlig paa at det er farligere enn aa kjoere tuktuk, saa alle som bekymrer seg boer vel egentlig bare bli overlykkelige for at vi holder oss unna trafikk i et par dager. We will survive!
Da stikker vi inn i jungelen vi - vi sees paa den andre siden! ^^
Vi bestemte oss paa aa bruke dagen i dag paa aa traale Keralas "backwaters" og bestilte dermed tur med baat og ble hentet tidlig i dag morges. Vi ble plassert i en husbaat og toeffet oppover elver og innsjoer, omringet av de mest idylliske palmetraer (Cathrine har naa kommet til det punktet at hun ER irritert over Camillas konstante utbrudd av "dette er akkurat som paa jordomseilingen!", men bedyrer at det ikke er Camillas feil, bare at det er for mange kokospalmer her som alltid hoester kommentaren) og strender og landsbyer med palmehytter og soete barn som hviner og vinker naar vi kjoerte forbi. Saa hoppet vi over i en kano og ble padlet inn i elveleiene og inn i jungelen. Noe saa vakkert (akkurat som paa jordomseilingen!)! VAkre traer, sommerfugler i alle regnbuens farger, paradisfugler (google det og se bilder og bli misunnelige), ananasplanter og en stillhet man bare kan hoere inne i jugnelen - kun avbrutt av fuglesang og lyden av padleaarene. Wow. Definitivt noe av det vakreste pinsessene har sett i sine liv. Cathrine vurderer aa flytte inn i jungelen og kjoepe hest. Hun har gaatt med paa aa gjoere ferdig utdannelsen foerst.
Camilla har funnet ut at det er en konspirasjon mot henne av en viss plante som ALLTID stikker henne naar man kjoerer forbi den, og ingen andre enn henne. Foerste gangen hun saa den kjente hun den igjen fra jordomseilingen og husket traumatiske oyeblikk og stikk. Den har ikke gitt seg enda, for aa si det saann. Au. Ellers fikk Cathrine en kvist i hodet (mye a la "tre noetter til askepott" ) og har nektet aa gi slipp paa den. Den er foreloepig ute av syne, men Camilla er sikker paa at Cathrine har gjemt den et lurt sted. Skeptisk.
Ellers har vi ogsaa utviklet teorien om coca-cola-konspirasjonen som er veldig ekte og veldig reell. Det har seg nemlig slik at hver gang vi bestiller cola til maten eller i butikken og vil ha mer enn en hver, saa er det tomt. HVER gang. Og vi drikker cola hver middag. Tilfeldig? Neppe. Pinsessene skial utforske videre og kommert tilbake med oppdateringer. In other news kan vi informere om at vi enda ikke har kranglet - ikke en eneste miniatyrkrangel en gang! Vi er mektig imponerte og fornoeyde. Go Pinsessene!
Vi har bestemt oss for nok en gang aa proeve aa myrde budsjettet. Om en dag eller to drar vi nok en gang inn i jungelen, denne gangen paa Wildlife Safari for aa se ville elefanter og tigre og alskens kule saker. Nei, vi har ikke tenkt aa proeve aa ri paa de ville elefantene (eller tigrene for den sagts skyld) og vi skal lukke vinduene om natten saa tigrene (og malariamyggene) ikke kommer inn. Til gjengled skal vi paa nattsafari ogsaa. Bwahaha! Men tviler vel egentlig paa at det er farligere enn aa kjoere tuktuk, saa alle som bekymrer seg boer vel egentlig bare bli overlykkelige for at vi holder oss unna trafikk i et par dager. We will survive!
Da stikker vi inn i jungelen vi - vi sees paa den andre siden! ^^
Med snutene sydover - Kerala<3
Da tiden var kommet for aa si farvel til Manisha og familien, ble det med en taare i oeyekroken. Aldri har vi blitt tatt imot med saa aapne armer, bragt rett inn i familiens kjerne og foelt oss saa velkomne. Vi ble kalt deres norske doetre og forsikret om at hvis det var noe som helst, NOE som helst, saa var det bare aa ringe. For, som faren sa da Camilla paapekte at de da virkelig bortskjemte de ta pinsessene: "det gaar ikke an aa skjemme bort sine egne barn". Snufs. We will be back.
Tidlig neste morgen stod vi opp og dro ned paa togstasjonen med de verste forventninger. Utrolig nok var toget bare en halvtime forsinket (serrrrrr???) og vi kom oss uskadde og ukrafset paa. Det vi ikke hadde regner med, derimot, var at rotter ikke alltid er det verste som kan krafse. Etter mange mystiske stikk innsaa Cathrine at hennes seng var full av lopper som fant hennes blodtype meget tiltalende (over 20 bitt paa bena. Det kloer ...). Vi kastet ut vaare utdelte laken og tepper og bitingen avtok. Litt i hvert fall. Takk Pink Floyd for at vi hadde med masse Xylocain!
Togturen tok oss gjennom flotte landskap. Og som navnet, Gurudjev Supahpowah (ja, den het faktisk det!) Express tilsier, saa gikk det rimelig fort. Pinsessene fikk allikevel god til til aa filosofere paa veien (Camilla, om alle folkene som bare setter seg ned og baesjer i veikanten: "Hvis jeg ikke hadde hatt en do, ville jeg i hvert fall ikke ha satt meg ned paa et random sted i veikanten, jeg ville ha samlet all baesjen paa ett sted." Tror dette var en av Cathrines lengste og mest intense latterkramper noensinne), lage dikt (Camillas dodikt: Paa offentlig do/ harru paa sko) og undring over priser paa doruller(her koster en dorull 7 kroner. Det er da nesten dyrere enn i norge? Ville satt pris paa om noen kunne informere om stykkpris paa baade billigdorull og luksusdorull).
Vi sov en god natts soevn, bare avbrutt av en muslimsk mann som kom paa toget midt paa natten og fant ut at dette var et utmerket tidspunkt til hoeylydt gudstilbedelse. Til gjengjeld delte den samme mannen broderlig frokosten sin med Camilla over en meget interessant samtale om Gud og meningen med livet. Cathrine sov over denne 3 timers diskusjonen og gikk dermed glipp av de store svarene, men sier at det kanskje var like greit. Egentlig er vel begge pinsessene enige i det ("HVA??? Tror du ikke paa Gud???"). Ahmad gav i hvert fall sitt nummer til Camilla og sa at hvis hun noensinne skulle til Salem (ja, alle Gode og Onde Dager-fan, det er en by her som heter Salem!) saa MAATTE hun komme innom paa te. Yey!
Resten av togturen gikk med paa aa se ut av vinduet, identifiesere palmetraer (hvor mange forskjellige typer finnes det? Vi gav vel opp etter et halvt dusin. Vi er late), lure paa hvordan i huleste Oxyrich vann paa flaske kan inneholde "300% mer oksygen enn vanlig vann - patented process" (mail har blitt sendt til vaart store haap, Petter. Haaper paa oppklarende svar), og hoere paa ungen ved siden av som skrek og baeljet noe verre. Bortskjemte lille ^$*@^*. Begge pinsessene er meget fornoeyde med at deres foreldre aldri gav dem alt de pekte paa. Vi drakk masse chai (te, for all edere uinvidde - saa hvis noen proever aa selge dere chai-te, saa kan dere bare le) som vi kjoepte av chai-wallaene. Disse gaar gjennom toget med chaiboetta si og roper "Chai, chai" paa en maate som hoeres helt FULLSTENDIG identisk ut med lyden en geit lager. Vi faar latterkrampe hver gang de kommer, for vi hoerer lyden lenge foer vi kan identifisere ordet.
Vi bestemte oss for aa ikke gaa av paa den originalt planlagte avstigninsplassen, Thrivananthapuram, men heller hoppe av i Kochi som vi uansett skulle til. Vi gikk av toget 7 om kvelden, og ble moett av avslappet stemning og ingen tvilsomme skumle menn. Vi liker Kerala! Saa praiet vi en tuk-tuk for aa ta oss til motellet vi faktisk hadde reservert plass paa (Wow - planlegging. Riktignok en time i forveien, but nonetheless!).
Hvis det noen gang i livene vaare har vaert et oeyeblikk vi trodde vi skulle doe, saa maa det ha vaert den tuk-tuk-turen. Turen til Mughal Sarai var ingenting i forhold! Det var saa skummelt at vi faktisk glemte aa puste til vi ble svimle og dermed innsaa at det kanskje var en god ide aa trekke inn litt luft i lungene. Vi endte opp med aa sitte og le hysterisk i baksetet fordi det da i hvert fall var bedre enn aa graate. Heldigvis passet Pink Floyd paa oss og vi kom trygt frem - og venter i hvert fall en dag med aa kjoere tuk-tuk igjen.
Vi fikk rommet - og hvilket rom! Det flotteste hittil, stort, skinnende rent (til og med rene vegger! Og nesten rene lakener!), med smakfullt bad, store vinduer, egen sitteplass, skrivebord, og, noe som hoestet hoeye gledeshvin fra pinsessene, MYKE senger! Hittill har vi ligget paa planker med tepper oppaa: her var det ordentlige myke MADRASSER! Vi lever som ordentlige Pinsesser! Vi slo ut haaret og bestilte kald oel, fyrte opp vannpipa og koste oss med indiske saapeserier paa TV-EN (!!!) vaar. Saa bestilte vi scampi fra et take-away sted og fikk levert paa doeren. Ah, perfection.
I dag har vi gaatt rundt i byen Kochi, som er en utrolig koselig by. Det gaar flere minutter mellom hver gang noen roper "herro maddammm, excuse me madddamm!", ingen maser, mennene har blikket sitt i riktig vinkel og det er superchill vaer og palmetraer overalt. Vi er superhappy! Vi spiste bananpannekaker til frokost med mangoshake og limejuice og skal naa en tur ned til havna og titte - Camilla innser at hun har blitt smittet av sin far med gaa-rundt-og-titte-paa-baater-i-marinaen-basilusken. In other news kommer Cathrine nok snart til aa bli lei av at Camilla annethvert minutt lesser av seg kommentaren "aah, dette minner meg om jordomseilingen!". Oppfoelger kommer.
Vi har det supert her og har endelig kommet til et sted som er avlasppet og koselig og trygt. Dette er ikke Pahar Ganj i Dehli, for aa si det saann ... Til og med kuene ser mer lykkelige ut her, Camilla saa en ku med et horn malt roedt og ett blaatt - kult. Vi fryder oss og kan ikke faa satt ord paa hvor supert Kerala er. Hvis noen av dere skal til India - dra hit!
Tidlig neste morgen stod vi opp og dro ned paa togstasjonen med de verste forventninger. Utrolig nok var toget bare en halvtime forsinket (serrrrrr???) og vi kom oss uskadde og ukrafset paa. Det vi ikke hadde regner med, derimot, var at rotter ikke alltid er det verste som kan krafse. Etter mange mystiske stikk innsaa Cathrine at hennes seng var full av lopper som fant hennes blodtype meget tiltalende (over 20 bitt paa bena. Det kloer ...). Vi kastet ut vaare utdelte laken og tepper og bitingen avtok. Litt i hvert fall. Takk Pink Floyd for at vi hadde med masse Xylocain!
Togturen tok oss gjennom flotte landskap. Og som navnet, Gurudjev Supahpowah (ja, den het faktisk det!) Express tilsier, saa gikk det rimelig fort. Pinsessene fikk allikevel god til til aa filosofere paa veien (Camilla, om alle folkene som bare setter seg ned og baesjer i veikanten: "Hvis jeg ikke hadde hatt en do, ville jeg i hvert fall ikke ha satt meg ned paa et random sted i veikanten, jeg ville ha samlet all baesjen paa ett sted." Tror dette var en av Cathrines lengste og mest intense latterkramper noensinne), lage dikt (Camillas dodikt: Paa offentlig do/ harru paa sko) og undring over priser paa doruller(her koster en dorull 7 kroner. Det er da nesten dyrere enn i norge? Ville satt pris paa om noen kunne informere om stykkpris paa baade billigdorull og luksusdorull).
Vi sov en god natts soevn, bare avbrutt av en muslimsk mann som kom paa toget midt paa natten og fant ut at dette var et utmerket tidspunkt til hoeylydt gudstilbedelse. Til gjengjeld delte den samme mannen broderlig frokosten sin med Camilla over en meget interessant samtale om Gud og meningen med livet. Cathrine sov over denne 3 timers diskusjonen og gikk dermed glipp av de store svarene, men sier at det kanskje var like greit. Egentlig er vel begge pinsessene enige i det ("HVA??? Tror du ikke paa Gud???"). Ahmad gav i hvert fall sitt nummer til Camilla og sa at hvis hun noensinne skulle til Salem (ja, alle Gode og Onde Dager-fan, det er en by her som heter Salem!) saa MAATTE hun komme innom paa te. Yey!
Resten av togturen gikk med paa aa se ut av vinduet, identifiesere palmetraer (hvor mange forskjellige typer finnes det? Vi gav vel opp etter et halvt dusin. Vi er late), lure paa hvordan i huleste Oxyrich vann paa flaske kan inneholde "300% mer oksygen enn vanlig vann - patented process" (mail har blitt sendt til vaart store haap, Petter. Haaper paa oppklarende svar), og hoere paa ungen ved siden av som skrek og baeljet noe verre. Bortskjemte lille ^$*@^*. Begge pinsessene er meget fornoeyde med at deres foreldre aldri gav dem alt de pekte paa. Vi drakk masse chai (te, for all edere uinvidde - saa hvis noen proever aa selge dere chai-te, saa kan dere bare le) som vi kjoepte av chai-wallaene. Disse gaar gjennom toget med chaiboetta si og roper "Chai, chai" paa en maate som hoeres helt FULLSTENDIG identisk ut med lyden en geit lager. Vi faar latterkrampe hver gang de kommer, for vi hoerer lyden lenge foer vi kan identifisere ordet.
Vi bestemte oss for aa ikke gaa av paa den originalt planlagte avstigninsplassen, Thrivananthapuram, men heller hoppe av i Kochi som vi uansett skulle til. Vi gikk av toget 7 om kvelden, og ble moett av avslappet stemning og ingen tvilsomme skumle menn. Vi liker Kerala! Saa praiet vi en tuk-tuk for aa ta oss til motellet vi faktisk hadde reservert plass paa (Wow - planlegging. Riktignok en time i forveien, but nonetheless!).
Hvis det noen gang i livene vaare har vaert et oeyeblikk vi trodde vi skulle doe, saa maa det ha vaert den tuk-tuk-turen. Turen til Mughal Sarai var ingenting i forhold! Det var saa skummelt at vi faktisk glemte aa puste til vi ble svimle og dermed innsaa at det kanskje var en god ide aa trekke inn litt luft i lungene. Vi endte opp med aa sitte og le hysterisk i baksetet fordi det da i hvert fall var bedre enn aa graate. Heldigvis passet Pink Floyd paa oss og vi kom trygt frem - og venter i hvert fall en dag med aa kjoere tuk-tuk igjen.
Vi fikk rommet - og hvilket rom! Det flotteste hittil, stort, skinnende rent (til og med rene vegger! Og nesten rene lakener!), med smakfullt bad, store vinduer, egen sitteplass, skrivebord, og, noe som hoestet hoeye gledeshvin fra pinsessene, MYKE senger! Hittill har vi ligget paa planker med tepper oppaa: her var det ordentlige myke MADRASSER! Vi lever som ordentlige Pinsesser! Vi slo ut haaret og bestilte kald oel, fyrte opp vannpipa og koste oss med indiske saapeserier paa TV-EN (!!!) vaar. Saa bestilte vi scampi fra et take-away sted og fikk levert paa doeren. Ah, perfection.
I dag har vi gaatt rundt i byen Kochi, som er en utrolig koselig by. Det gaar flere minutter mellom hver gang noen roper "herro maddammm, excuse me madddamm!", ingen maser, mennene har blikket sitt i riktig vinkel og det er superchill vaer og palmetraer overalt. Vi er superhappy! Vi spiste bananpannekaker til frokost med mangoshake og limejuice og skal naa en tur ned til havna og titte - Camilla innser at hun har blitt smittet av sin far med gaa-rundt-og-titte-paa-baater-i-marinaen-basilusken. In other news kommer Cathrine nok snart til aa bli lei av at Camilla annethvert minutt lesser av seg kommentaren "aah, dette minner meg om jordomseilingen!". Oppfoelger kommer.
Vi har det supert her og har endelig kommet til et sted som er avlasppet og koselig og trygt. Dette er ikke Pahar Ganj i Dehli, for aa si det saann ... Til og med kuene ser mer lykkelige ut her, Camilla saa en ku med et horn malt roedt og ett blaatt - kult. Vi fryder oss og kan ikke faa satt ord paa hvor supert Kerala er. Hvis noen av dere skal til India - dra hit!
Morsom indisk reklame-ting
Her er raklamen som mannen paa det indiske turistkontoret viste oss. Laettis!
http://www.youtube.com/watch?v=-T2qtEu9e5o
http://www.youtube.com/watch?v=-T2qtEu9e5o
Subscribe to:
Posts (Atom)