Klassetur til Shandong

Etter forrige uke med ufattelige mengder med lekser og prøver, skulle klassen ut på tur - til Shandong, en annen provins. Med buss til togstasjonen Beijing Nan - som forøvrig så ut som en gigantisk flyplass (eller, for dere med fantasien i behold, der Harry og Humlesnurr ender opp i bok 7) - og tog videre derfra til Tai’An, byen med Kinas helligste fjell. Toget var kjempeallright - godt med benplass og gratis vann på flaske - men doene kunne godt vært asian style og ikke vestlig. Brr, togdoer ...

Nuvel. Vi ankom Shandong, jeg mer uthvilt enn på lenge etter en halvtimes powernap. Tai’an er annerledes enn Beijing, mye roligere - og mye varmere. Etter en natt på fire stjerners hotell og “vestlig frokost”, var det ut døra og inn i bussen igjen. Og når en skulle tro temperaturen ikke kunne stige mer, gjorde den nettopp det. Det var VARMT. Det var klamt. Det var rett og slett nesten uuthodelig. Og i denne badstu-temperaturen skulle vi altså bestige Tai Shan. 

Det var ikke som sist gang jeg besteg et fjell i Kina. Magiske Emei Shan forvandlet seg til et glorete turisthøl da jeg og Cathrine kom en time unna toppen, dit turistbussene kjørte opp til - og det var nettopp til et slikt sted vi ankom da vi skulle begynne turen vår. Ikke det at det ikke var nok trapper derfra ... høyden steg fra 800 til 1500 meter i løpet av knappe to timer, og det kunne se ut som om hele klassen nettopp hadde kommet ut av dusjen da vi ankom toppen, men akk, så deilig var det nok ikke. Turen var morsom i og for seg, om ikke så veldig hellig - boder langs hele trappen med souvernirer og snacks, klam temperatur og sikkert et par tusen kinesere i samme ærend som oss (dog denne gangen ikke i høye hæler, som på Emei). Å gå vertikalt i kø er en interessant og til tider irriterende opplevelse, men det ble oppveid av hvor lattermilde vi ble hver gang vi pent måtte stille oss opp med kinesere som syntes det å ha et bilde av seg selv med en 老外 “Ol’ Foreigner” var det mest staselige i verden.

Da vi ankom toppen vanket mat og cola (ingenting er bedre enn iskald Cola når man nettopp har besteget et fjell og temperaturen har krøpet over 40 på gradestokken), og så bar det ned igjen - for de få av oss som gadd. Men virkelig, med en så kort fjelltur var det et poeng i å få mest mulig ut av den - jeg lurte på hvordan resten av fjellet var og drømte meg bort til enda en magisk fjelltur mens beina mine ganske raskt gikk fra å være laget av kjøtt og bein til å innta géle-egenskaper. Vi innså raskt at det å stoppe og ta en pustepause nedover i trappene var uaktuelt, det gjalt bare å fortsette å gå så man ikke knakk sammen i knærne og falt om i et slitent øyeblikk.

Vel nede var det tilbake til hotellet - først på en buss som, om enn ikke like raskt og svingete som Goa- Mumbai-bussen, var ganske så kjapp i hårnålssvingene, og så på vår egen buss med guiden vår Bruce “Lee” som var overlykkelig over å kunne snakke kinesisk til oss og som etter en heroisk redningsaksjon for guide-flagget sitt som involverte litt hellig fjellklatring, syntes vi han fortjente navnet sitt. Etter masasje på hotellet og middag (kyllinghode er vrient å spise ...) sovnet jeg fort den kvelden, kun for å måtte stå opp altfor tidlig neste dag da vi skulle videre til Qufu.

Qufu var hjembyen til Confucius, og her er også et tempel reist til hans ære, vårt første stopp. Temperaturen var overveldende, og det var en av de dagene der det var umulig å ikke dehydreres, om man så drakk kontinuerlig. Jeg drakk sikkert tre liter vann uten å bli tissetrengt i det hele tatt - og trengte fortsatt Cola for å ikke svime av. Tempelet var fint - høydepunktet for meg var de syngene steinene på at av monumentene, der steinene lagde en fantastisk syngende lyd når man slo på dem - men kun om man slo på nord eller syd-siden av steinen - øst og vest var stumme. Hvordan det er mulig fatter jeg ikke, og setter veldig pris på om noen kan forklare meg dette mysteriet. 

Videre ble vi vist Confucius sitt bosted (tror jeg) og senere hans gravplass - en svær park der alle Confucius’ etterkommere også er gravlagt (les: alle mannlige, ikke inngiftede, hederlige etterkommere). Utrolig fredelig og deilig sted, fulkomment hadde det ikke vært for de elektriske bussene som, til tross for sin elektriske motor som ikke bråket, klarte å lage et enormt leven med sin konstante tuting. 

Vi spiste lunsj på et fasjonabelt sted med underholdning til maten, blant annet en musiker som spilte på et tradisjonelt kinesisk instrument som kunne minne om en slags trompet, men musikken ... den var magisk. Jeg ble tatt rett inn i de majestetiske fjellene langt fra folk og kom ikke tilbake igjen før han var ferdig med å spille og jeg satt der med en tåre i øyekroken.

Turen gikk så videre til provinshovedstaden Jinan, der vi ble over natten. Dagen etter dro vi til Svart Tiger-kilden, der kinesere fra hele provinsen drar til for å fylle hellig, sunt vann - jeg har en flaske som jeg nå drikker en slurk av ved spesielle anledninger. Kilden lå ved en skjønn elv som snirklet seg bortover med hengepile-liknende trær på hver side og var riktig så idyllisk, men det var ikke lenge vi fikk bli der før vi måtte toge tilbake til Beijing og gjøre ferdig leksene til dagen etter. Slitne og trøtte ankom vi vår nåværende hjemby som i forhold til Shandong var velsignet kjølig, og sannelig kom ikke godværet etterhvert også - og vi lengtet etter helgen som var en hel uke unna.

Tai Shan:

Qufu:

Black Tiger Spring:

Som alltid finnes flere bilder på www.flickr.com/silvenna

Blå himmel i Beijing

Beijing er en interessant by - eller i hvert fall det lille hjørnet av den jeg har sett. Forurensingen, som i følge alle mine kilder skulle ha bedret seg siden jeg var her med mormora for 6 år siden, virker ikke særlig  forbedret enn den var da jeg var ung. Some things never change, I guess. Himmelen er gul hver dag, og en sjelden gang kan vi skimte sola gjennom disen - og når det ikke er noe problem å holde blikket mot den brennende, gule kula, sier det vel litt om mengden dritt mellom oss og den.

Vi bor som sagt i 18 etasje, men utsikten er ikke noe særlig. På gode dager kan vi vel se en halv km utover byen - på dårlige trengs ikke mer enn 150 meter før den gule disen sluker byandskapet. Det er ikke sånt tåkelandsskap jeg liker! Varmen blir ekstra trykkende fordi smogen ligger som en dyne over byen, og luftfuktigheten gjør at det til tider nesten ikke er vits i å hoppe i dusjen før man drar noe sted, for to minutter senere er du akkurat like klam og svett. 

Men i går da vi våknet, dagen etter et heftig regnskyll, var synet som møtte oss helt fantastisk. Regnet hadde skylt bort alle Beijings problemer, og igjen stod vi i en leilighet i 18 etasje og kunne skue så langt øynene våre rakk over byen. Og sannelig - vi oppdaget også at en fjellheim omkranser nordsiden av  byen, noe vi faktisk ikke hadde vært klar over før. Himmelen var knallblå og skyfri, solen så ut som den gjør hjemme, og regnet hadde på magisk vis også skylt bort den grusomme luftfuktigheten som gjør at 30 grader føles som 45. For en herlig dag!

Utsikten fra mitt rom en vanlig dag:

Utsikten fra rommet mitt i går:

Fra stua - legg merke til fjellene!:

Boligstrøket vårt:

Syke, syke Beijing

Da har jeg endelig litt tid til overs og skal oppdatere. Etter den første uka i Beijing ble jeg plutselig veldig dårlig. Klarte meg to dager på skolen før det sa stopp - kjeven var låst, tennene verket og jeg kastet opp det som jeg senere fikk vite av legen at var organsaft. Mm. Til slutt ringte mine gode romkamerater forsikringsselskapet og vi fikk ordnet en legetime til meg, og jeg ble sporenstreks lagt inn på sykehuset med intravenøst på høyre hånd og en blodtappekran på venstre så de kunne ta så mange blodprøver som de klarte. Noe de gjorde til enhver tid på døgnet, sammen med sjarmerende spørsmål som “how’s your poo-poo?” og “here’s dinner!” - en kvart buljongterning løst opp i 300 ml vann. Mmmm.

Jeg lå på sykehuset i en uke - legene skjønte først ikke hva som var galt (HVILKET dop er det du har TATT?), men fant etterhvert ut at med betennelse i munn og mage samt forgiftning av noe jeg hadde fått i meg, var det ikke så rart at jeg var litt medtatt. Mine gode samboere kom og besøkte meg hver dag, og med Bamse i armkroken og blomster fra familien, kunne det vært verre. Spesielt da de gav meg en gratis manikyr, tenkte jeg at jeg absolutt kunne hatt mer uflaks.

Sykehuset jeg var på, Beijing United Family Hospital, var en drøm. Jeg lå på en digert enmannsrom med egen, nydelig og svært bad, fikk blomster fra sykehuset, og hadde TV og dvd-spiller som jeg kunne slå på når jeg orket. Sykepleierne var utrolig hyggelige - i motsetning til forsikringsselskapet. Jeg har virkelig aldri opplevd noe så sleipt og kynisk som kontakten jeg hadde med dem - der samtalene ble tatt opp på bånd uten å informere meg om det, der de kjørte Good Cop - Bad Cop stil og ringte meg annenhver gang for å få meg til å si noe som gjorde at det var min feil at jeg var dårlig slik at de slapp å betale. Heldigvis for meg møtte vi to andre nordmenn hvorav en var innlagt som hadde samme forsikringsselskap - og godt var det, for om ikke vi hadde kjørt hardt mot hardt, hadde jeg nå sittet med en regning på 80 000 i stedet for 7000 som de tannjævlene kostet å trekke.

Men jeg ble da frisk igjen og kom meg ut med to tenner mindre, en gratis manikyr og et par stjålne sykehustøfler rikere, samt et sterkt ønske om fast føde - noe jeg snart nok fikk da vi fant ekte grovbrød og smør og jeg åpnet den første makrell i tomat-boksen hjemmefra. Himmel og jord har sjelden vært nærmere.

Senere, da jeg var tilbake på sjekk så jeg et lite diplom som hang ved resepsjonen: “The White House thanks Beijing United Family Hospital for the exellent service provided when President George W. Bush was admitted during his visit to Beijing, 2005.” Jo, det kunne vel strengt tatt vært verre.